Kan vi få be om regningen?

Når denne helgen er over, skal norsk fotball endelig få fred, er det store målet.

Om det virkelig skjer, er langt fra sikkert.

Denne siste uken før forbundstinget bidro Norges Fotballforbund selv til ytterligere forvirring og skepsis rundt den altfor mye omtalte VAR-saken.

Først kom en rapport NFF selv hadde bestilt om hvordan VAR-debatten har utspilt seg på sosiale medier.

Uten at noen gang har tvilt på hvordan debatten har utspilt seg på sosiale medier. Hvilket rapporten, til uviss pris, også bare bekreftet.

Det eneste svaret man ikke fikk svar på, var hva man skulle med den.

I tillegg innkalte fotballpresident Lise Klaveness til pressekonferanse om det nevnte tinget.

Der begynte hun å informere om en teknisk oppgradering i et redigeringsverktøy, hvilket skulle være en potensiell «game changer» i bruken av VAR.

Fotballpresidenten endte på akkurat så tynn is som hun selv antydet at hun var på vei.

Men denne helgen er det uansett ting. Og ting skal avgjøres.

Selv om de vel egentlig er avgjort, for å bruke en mer presis form av verbet.

Hjemmeseier på Ullevaal

Fyrstekake slår fiskekaker, er den lett omskrevne dommen om hva sluttresultatet av VAR-debatten i Norge kommer til å bli.

Representanter for kretser og klubber i utallige styrerom med linoleumsgulv og lunken kaffe rundt i Fotball-Norge har sett seg lei på de høylytte protestene fra kortsidens parlament.

Bildet av et slags «aksjonsdemokrati» som har kuppet VAR-debatten har fått lov å feste seg.

Og alt har mer enn noe annet endt som en maktkamp.

Nå skal breddefotballen si stopp og vise sin lojalitet til sine egne øverste ledere.

Og VAR-prosjektet blir videreført i tråd med forbundsstyrets ønske.

Dette er ikke bare forsøk på organisasjonspsykologi.

Alle foreløpige tall i undersøkelser blant klubbene fra så vel NRK som VG og TV 2 indikerer et relativt klart flertall for et VAR-ja.

Alt er som forventet.

Og som nok kalkulert, den gang Norges Fotballforbund så kløktig avsluttet en i overkant het VAR-sommer i fjor med å plassere hele ansvaret til Fotball-Norges egen generalforsamling denne første helgen i mars.

En skurrende fred

Fra et tilnærmet anarki med bluss, fiskekaker, tennisballer, koleriske fotballedere og avbrutte kamper beveget man med dette debatten over i roligere former.

Og nå snart en avgjørelse – i norsk fotballs mest troverdige forsamling.

Alt er med andre ord formelt og forsvarlig forankret.

Det er dessuten godt mulig at det beste på sikt for norsk fotball er en videreføring av et i beste fall skranglete prosjekt.

Likevel er det fortsatt ting som skurrer for mange av motstanderne.

Dessverre er det også dette som gjør at det fortsatt er høyst usikkert om debatten svinner ut etter at de siste kaffeskvettene er tømt ut etter helgens fotballting på Ullevaal stadion.

Og hvordan norsk fotball og ikke minst tribunene ser ut når eliteserien sparkes i gang nøyaktig fire uker senere.

Vektløs tilstand

En ting er det irrasjonelle. Den åpenbart gnagende følelsen av å ha blitt ført bak lyset av president Klaveness, generalsekretær Løken og resten av ledelsen i Fotball-Norge.

Uten at det nødvendigvis er reelt.

Men toppklubbene, som strengt tatt er de eneste direkte berørte av dette, skulle uansett komme med sin mening.

Og den skulle tillegges stor vekt for NFFs innstilling til tinget.

Et klart flertall av toppklubbene stemte så «nei» til videreføring av VAR-prosjektet.
Men deres stemmer ble overhodet ikke tillagt vekt.

Plutselig var meningen til Uefa og styrelederne i klubbene viktigere enn klubbdemokratiet.

Slikt skaper nødvendigvis skepsis. Og beskyldninger om at det hele har vært en ren skinnprosess.

Varierende kostnader

Det andre er det atskillig mer rasjonelle, nemlig tall.

Som i økonomien i VAR-prosjektet.

Alle snakker om et prosjekt i utvikling. Ingen vet egentlig i hvilken retning.

Annet enn at den forhatte tidsbruken aldri vil bli null.

Men den nevnte VAR-rapporten skisserer mulige forbedringsmetoder – som alle har ett fellestrekk:

De er dyre.

Å forbedre VAR vil koste. Og det vil koste mye.

Men ingen vil prøve å reelt tallfeste dette før fotballtinget har stemt.

Og det er derfor et åpenbart problem når ikke prisen er bedre spesifisert enn den i øyeblikket er.

Alle som ønsker en videreføring sier dette blir bedre, og det blir det kanskje også på sikt.

Teknisk utvikling skjer visst.

Men man får likevel ikke en reell diskusjon rundt om det hele er verdt prisen.

VAR finansieres av NFF, Norsk Toppfotball og rettighetshaver i fellesskap.

Fotballens utgifter er estimert til 17 millioner kroner for fjoråret.

Men hva den totale kostnaden er gjennom medieavtalen med TV 2, fikk ikke VAR-utvalget tilgang til i sitt arbeid.

Det er derfor fortsatt usikkert hvor mye en videreføring av VAR egentlig koster fotballen.

Og ingen vil heller snakke høyt om det før tinget. Naturlig nok.

For satt på spissen er det disse pengene breddefotball sier nei takk til når de stemmer viderefører VAR-prosjektet.

Uansett hvor mange ganger forbundsstyret sier at dette er midler fra en annen pott.

Hva man skal velge

Det man derimot kjenner, vet er mulige kostnader for tilgjengelige forbedringer.

En økning av antall kameraer fra dagens minimum på 5 til 8 koster 25 millioner kroner i året.

Mållinjeteknologi vil koste 36 millioner kroner i året.

Såkalt semiautomatisk offside er estimert til 5 millioner i året.

Og så er det dette som «presumptivt kan være en game changer», nemlig en teknisk oppgradering av systemet ved navn EVS, som skal kunne tegne offsidelinjene mye raskere ved hjelp av KI.

Denne oppgraderingen vil koste atskillig mindre, nemlig et sted i overkant av 300.000 kroner.

Så gjenstår bare spørsmålet om hvorfor ingen andre og større ligaer allerede har gjennomført denne revolusjonen.

Eller hvorfor rutinerte operatører av dette EVS-verktøyet vi har vært i kontakt med ikke skjønner hvordan denne oppgraderingen skal kunne ha en slik betydning.

Eller om man egentlig kunne brukt pengene annerledes i påvente av bedre teknologi.

Dette er av ting tinget forhåpentligvis vil få svar på, når de skal ta sitt valg.

Det er et valg mellom å skulle se ut over grensene og vise Europa at man henger med på utviklingen eller en slags hyllest av norsk egenart.

Det er et valg mellom følelser og fornuft.

Mellom hjerte og hjerne.

Problemet for et hvilket som helst fotballegeme er at det fungerer så veldig mye bedre når det inneholder begge.