Kan Trump kjøpe Grønland? Dette sier folkeretten

Grønland er ikke en ordinær del av Danmark på samme måte som de andre områdene i landet. Øyas status er regulert av folkerettens regler for avkolonisering. Disse reglene går foran prinsippet om territoriell integritet, som vanligvis gjelder for områder innenfor en suveren stat. 

Folkerettens rammeverk preger altså forholdet mellom Danmark og Grønland.

Avkoloniseringen av Grønland

Grønland var tidligere oppført som et ikke-selvstyrt område under avkoloniseringsreglene etter andre verdenskrig. Begrepet ikke-selvstyrt område ble innført i FN-pakten (kapittel XI) som et ledd i FNs arbeid for å utrydde kolonialisme. Disse territoriene er områder der folk ennå ikke har nådd selvstyre i fullt mål. 

I dag finnes 17 ikke-selvstyrte områder med en samlet befolkning på rundt 1,7 millioner mennesker, som er under tilsyn av FNs spesialkomité for avkolonisering. Disse territoriene forvaltes av administrerende makter, for det meste tidligere kolonimakter som Storbritannia og Frankrike. 

USA er også en administrerende makt etter FNs definisjon. 

Selv om USA ikke tradisjonelt regnes som en kolonimakt, har landet flere oversjøiske territorier det har tilegnet seg både før og etter andre verdenskrig. 

Under sin kontroll over FN pålegger administrerende makter å bidra til utvikling i disse områdene slik at den lokale befolkningen kan avgjøre sin internasjonale status, enten det er 1) å oppnå full uavhengighet, 2) å assosieres med en annen stat, eller 3) å bli en del av en annen stat.

Som en tidligere koloni av Danmark ble Grønland ansett som et ikke-selvstyrt område frem til 1954. I 1954 ble øya en offisiell del av det danske kongeriket i et riksfellesskap, og fjernet fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder. 

Siden Grønland likevel ikke er uavhengig, tillater folkeretten at grønlenderne kan endre sin internasjonale status. De kan når som helst ta opp spørsmål om uavhengighet og relasjoner med andre stater, enten det gjelder Danmark, USA eller andre.

Hva sier Danmarks lovgivning?

Ettersom Grønland har en ubegrenset rett til selvbestemmelse ifølge folkeretten, må Danmark overbevise grønlenderne om at riksfellesskapet er i deres interesse for å motvirke at de velger selvstendighet.

Den danske grunnloven sier lite om Grønlands rett til selvbestemmelse. Grønland nevnes i noen bestemmelser (§§ 28, 31, 32) som sikrer representasjon i Folketinget, og grunnloven gir hjemmel for folkeavstemninger pålagt av folkeretten (§ 42).

Grønlands status er mer utfyllende regulert gjennom vanlige danske lover. Hjemmestyreloven fra 1979 ga Grønland autonomi, som senere ble utvidet med selvstyreloven i 2009. Denne loven anerkjenner grønlendernes rett til selvbestemmelse i henhold til folkeretten og definerer Danmark og Grønland som likeverdige parter.

Kort sagt er Danmarks lovgivning i tråd med folkeretten ved at Grønland selv kan avgjøre sin internasjonale status.

USA har prøvd seg på Grønland tidligere

USAs interesse for Grønland er ikke ny: Et forsøk på å kjøpe øya i 1867 ble stanset i Kongressen, og i 1946 avslo Danmark et tilbud på 100 millioner dollar for øya. 

Det sistnevnte forsøket var en del av USAs større plan for å styrke sin globale innflytelse etter andre verdenskrig. Da framsto landets territorielle utvidelse, inkludert forsøk på å få kontroll over Grønland, som i tråd med tidens prinsipper for avkolonisering. 

USAs ulike modeller for oversjøisk innflytelse

I dag er resultatet av strategien synlig i oversjøiske territorier med ulik grad av autonomi og status i det amerikanske konstitusjonelle systemet, og hvor spørsmål om selvbestemmelse er uavklart.

Blant områdene med amerikansk innflytelse er Puerto Rico, som styres etter en bestemmelse i USAs grunnlov. Puerto Rico mangler delstatsstatus og befinner seg i en rettslig gråsone, noe som har tiltrukket oppmerksomhet fra FNs avkoloniseringskomité. 

Avkoloniseringskomiteen er særlig bekymret for Puerto Ricos usikre posisjon i USAs føderale system. Situasjonen i ikke-selvstyrte områder som Guam, Amerikansk Samoa og De amerikanske Jomfruøyene er enda verre. Disse områdene forblir under amerikansk administrasjon med begrenset selvstyre, og retten til selvbestemmelse er fortsatt ikke oppnådd. 

Situasjonen i disse områdene minner om fortidens kolonialisme ved at den amerikanske innenriksministeren bestemmer hvordan territoriene blir styrt. 

Såkalte «Freely Associated States», som Palau, Mikronesia og Marshalløyene, regnes som formelt uavhengige og er medlemmer av FN. Likevel gjør Compact of Free Association-avtaler (COFA) at statene er avhengige av USA for forsvar og utenrikspolitikk.

Mulige veier for Grønland

Det nærmer seg sannsynligvis en folkeavstemning om uavhengighet på Grønland. Spørsmålet er hvilken vei grønlenderne velger. 

Hvis grønlenderne stemmer for uavhengighet fra Danmark, kan øya inngå en Compact of Free Association-avtale med USA. Dette vil gi formell uavhengighet, men internasjonale relasjoner vil bli overlatt til Washington, likt som for Palau, Mikronesia og Marshalløyene. 

Et mer ambisiøst alternativ er at Grønland følger i fotsporene til Alaska og Hawaii og blir USAs 51. delstat. Dette vil kreve samtykke fra Kongressen. Puerto Rico er imidlertid et eksempel på at slikt samtykke er vanskelig å oppnå. Her har innbyggerne støttet delstatsstatus siden 2012, men Kongressen har fortsatt ikke tatt grep.

Grønlands fremtid: Selvbestemmelse eller stormaktsspill?

Trumps uttalelser om å overta Grønland førte til sterke reaksjoner fra europeiske og danske ledere. Han foreslo blant annet bruk av militærmakt og presenterte overtakelsen som et strategisk sikkerhetstiltak. 

EU-kommisjonens talskvinne Anitta Hipper understreket i denne sammenhengen at «staters suverenitet må respekteres». 

Grønlands status under folkeretten skaper imidlertid tvil om Danmarks rett til å bestemme over Grønlands internasjonale status. Avkoloniseringsprinsipper gjelder for Grønland, og derfor har ikke Danmark full suverenitet over øya. Grønlendernes frie vilje blir avgjørende for å bestemme øyas fremtid.

Folkeretten slår fast at retten til selvbestemmelse i avkoloniseringsterritorier skal utøves gjennom folkeavstemninger. Grønland har allerede hatt to slike avstemninger: i 1979, som førte til hjemmestyret, og i 2008, som resulterte i selvstyreloven fra 2009. 

Folkeretten favoriserer uavhengighet som det beste valget for avkoloniseringsterritorier. Andre alternativer, som integrasjon i en annen stat (som Grønland med Danmark i 1954) eller andre tilknytningsformer, blir ofte møtt med skepsis. Dette er grunnen til at folkeretten tillater at territorier som er gjenstand for avkolonisering jevnlig revurderer sin suverenitetsstatus.

Selvbestemmelse i praksis

Regelmessige folkeavstemninger anses som en løpende utøvelse av retten til selvbestemmelse. Slike folkeavstemninger, pålagt av folkeretten, sikrer at retten til selvbestemmelse respekteres. 

Dette står i sterk kontrast til de russisk-initierte skinnavstemningene i Ukraina, som ble brukt for å legitimere ulovlige annekteringer. 

Disse folkeavstemningene, gjennomført under militær okkupasjon, fulgte ikke folkeretten og reflekterte ikke viljen til den lokale befolkningen. I tillegg hadde ikke regionene ensidig rett til å endre sin suverenitetsstatus i forhold til Ukraina. 

I motsetning til dette har grønlenderne en anerkjent rett til selvbestemmelse under folkerettens rammeverk for avkolonisering. En fremtidig folkeavstemning på Grønland kan ikke avvises som folkerettsstridig, i motsetning til avstemningene i Ukraina. 

Prosess med mulig propaganda

Samtidig kan Trumps polariserende og manipulerende innblanding påvirke prosessen. Besøket til Donald Trump Jr. på øya kan markere starten på intens propaganda.

I dagens polariserte verden er utfordringen for Grønland å skape en betryggende prosess, slik at grønlendernes beslutning reflekterer grundige debatter og ikke blir påvirket av splittelse eller ekstern innflytelse.