I dag er det Stortingets høytidelige åpning. Kongen leser trontalen, som egentlig er regjeringens arbeidsprogram for det neste året. Det er et nytt storting som trer sammen, der tapere og vinnere sitter side om side.
Det er spesielt for Norge at stortingsrepresentantene sitter plassert etter hvor de kommer fra i landet, ikke hvilket parti de tilhører. I de fleste andre lands parlamenter sitter politikerne fordelt etter politisk ståsted.
Mye av nøkkelen til vår politiske kultur ligger antagelig her. En Frp’er og en SV’er kan dele pult gjennom fire år. Det gir rom for samtaler om barn og barnebarn, om trøbbel på hjemmebane, om livet sjøl. Slikt bygger respekt og tillit, på tvers av politiske skillelinjer.
Ønsker skattekommisjon
Statsminister Jonas Gahr Støre og Ap er valgets vinner. Han fortsetter å styre landet gjennom sin mindretallsregjering . Men seiersrusen vil gi seg raskt. Det er et usedvanlig krevende politisk landskap Støre og hans folk må bevege seg i gjennom de neste fire årene.
Det holder ikke lenger å lene seg på SV og Sp for å få gjennomslag for budsjetter og politiske saker. Sammen med de to hadde Ap flertall i Stortinget i forrige periode. Nå må Støre og hans folk forholde seg til flere partier for å få gjennom sin politikk.
Det gir dem også større frihet. For eksempel i skattepolitikken. Finansminister Jens Stoltenberg inviterte allerede denne våren til et bredt skatteforlik. Han ønsker fortsatt å sette ned en skattekommisjon som kan legge grunnlag for et slikt forlik
.Pensjonsreformen
Opposisjonen, med Frp, Høyre, KrF og Venstre, vil ikke ha en kommisjon. De vil ha et forlik, forhandlet frem direkte i Stortinget.
I utgangspunktet kan dette høres ut som uvesentlig mikkmakk. Men prosessen teller. En kommisjon består av fagfolk, og ofte tidligere politikere, som kan løfte blikket, løsrevet fra det daglige politiske arbeidet. Medlemmene kan i fortrolighet lufte ulike ideer, uten at de risikerer at politiske motstandere bruker det mot dem ved en senere anledning.
Kommisjoner som leder til brede forlik er bra. Et av de viktigste forlikene i nyere tid er pensjonsreformen
. Den ble påbegynt av Stoltenbergs første regjering, i 2001, med en pensjonskommisjon. Sentrumsregjeringen til KrFs Kjell Magne Bondevik fulgte opp med en stortingsmelding, før Stoltenberg la de siste delene på plass da han var tilbake som statsminister i årene 2005 til 2013.Nå er pensjonsreformen for alle praktiske formål gjennomført. Resultatet er et system som sikrer at fremtidige generasjoner kan stole på at både pensjonssystemet og velferdsstaten bærer, også for dem.
Styrke og selvtillit
Forsvarsforliket fra forrige stortingsperiode er et annet viktig eksempel. Alle partiene stilte seg bak dette. En slik enighet er avgjørende i møte med et aggressivt Russland på den andre siden av grensen.
Tradisjonelt har Ap og Høyre, de to store ansvarlige partiene, vært kjernen når Stortinget har samlet seg bak brede reformer. Det krever styrke og selvtillit, fordi alle parter må gi fra seg noen av sine hjertesaker for å få en helhet alle kan leve med.
Etter Aps valgnederlag i 2017, var Støres konklusjon at partiet hadde inngått for mange forlik med den Høyre-ledede regjeringen til Erna Solberg. Han mente at Ap måtte finpusse sin egen profil, slutte å viske ut seg selv ved å ta ansvar gjennom brede og samlende løsninger. Det endte i en langvarig ørkenvandring, før Ap fant tilbake til seg selv.
Vanskelig med svakt Høyre
Nå er rollene byttet om. Nå er det Høyre som er i krise, med et elendig valgresultat bak seg, og en leder på vei ut. Og med et rekordstort Frp til høyre for seg, som trolig er mer opptatt av egen profil enn av å samarbeide med andre partier.
Høyre-folk ser seg selv som ansvarlige styringspolitikere. Som tar ansvar, også når det koster. For eksempel ved å inngå forlik som kan være nødvendige, men upopulære.
Det blir vanskeligere når Høyre er så svake som nå.
Men Ap kommer til å trenge Høyre. Flere av partiene på Aps side av streken er motstandere av EØS-avtalen
, og vil ikke ha et tettere samarbeid med EU om for eksempel energi. Høyre og Ap må stå sammen dersom Norges forhold til EU ikke skal svekkes. Tvert om, vi trenger et enda tettere forhold til den europeiske unionen i årene fremover.Små hilsener
Støre og hans regjering må balansere. Både i ord, som i trontalen
i dag. Og i handlinger. De må sende små hilsener til de fire partiene som vil ha Støre som statsminister. Og til partiene på den andre siden, som Ap-folket vet at de kommer til å trenge.For eksempel dersom de skal prøve å få til en bred skattereform. Eller en omfattende helsereform, slik helseminister Jan Christian Vestre drømmer om.
Støre kan prøve å flørte litt til alle kanter. Men det er ikke gitt at beilerne står og venter. Eller at han sømløst kan søke støtte fra side til side i ulike saker, uten at det får konsekvenser for samarbeidsklimaet på hans side av streken.
Neste uke kommer regjeringens forslag til statsbudsjett
. Det kan bli tøft, dette. Med mer skvis enn moro.aJabNeicUsikker
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.