9 hours ago
1
Foto: Mindaugas Kulbis / APDet finnes fire mekanismer for finansiering av opprustning. Alle er umulige i Europa.
Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
Presidenten i Europakommisjonen, Walter Hallstein (1958–67), advarte en gang: «Ikke kast bort tiden på å snakke om forsvar. For det første forstår vi det ikke. For det andre vil vi alle være uenige.» Men Russlands aggresjon har gjort det umulig å unngå denne samtalen.
Europa ruster opp. Alle vet hvorfor. Spillereglene er i endring. De autoritære stormaktene er rastløse, og demokratiene er under press. Dette inntreffer etter en langsiktig styrt avvikling av territorialforsvar i Europa, til fordel for intervensjonsstyrker til bruk i fjerne land.
Ifølge SIPRI-årbokens 2025-utgave økte de europeiske militærutgiftene med 17 prosent i 2024, drevet av den pågående krigen i Ukraina. Europa er den største bidragsyteren til den globale økningen i militærutgifter. Alle land, unntatt Malta, økte forsvarsbudsjettene.
Ifølge The Military balance 2024 utgjorde forsvarsutgiftene til de 23 EU-landene som er NATO-medlemmer 1,99 prosent av deres BNP. De vil nå 2,04 prosent i 2025. Men ikke før hadde Europa kreket seg til 2 prosent, før USA forkynte at det nye målet er 5 prosent.
Det er også andre utfordringer. Mange land opplever rekrutteringstørke på grunn av en kombinasjon av små barnekull, redusert interesse for militærtjeneste blant unge, konkurranse fra bedre betalte jobber og utilstrekkelige personellinvesteringer, til tross for økte budsjetter.
Etter i år med svekkelse av patriotisme og styrking av individualisme, er det færre som ønsker å risikere liv og lemmer for fellesskapet. Europa holder på den gamle modellen der soldaten skal ofre tilnærmet gratis. For et fedreland som skolens pensum anser som et beklagelig faktum.
Foto: SkjermbildeRussland har valgt en annen vei.
Der rekrutteres soldater med høye lønninger, sign-on bonus, garanterte utbetalinger til familien i tilfelle død, samt et sinnrikt system av bonuser, inspirert fra spillverdenen, hvor utvist offervilje utløser små og store godtgjørelser.
Europas opprustning er ikke godt nytt for Ukraina. Da USA i 2025 sluttet å annonsere nye støttepakker, utvidet europeiske land sin støtte. Det avtok i sommer. Militærstøtte fra Europa har falt med 57 prosent, sammenlignet med januar – juni 2025, ifølge Kielinstituttet.
Vi har alle en tendens til å tro at når penger først er bevilget, vil det som det er bevilget penger til følge. Helt så enkelt er det ikke. Det er mulig å bygge et stupebrett til 25,8 millioner kroner. Hamar viste oss det. Forsvarssektoren er, med god grunn, berømt for ekstrem overprising.
En annen utfordring er at Europa ikke egentlig har råd til opprustning.
Forgjeldede stater kan simpelthen ikke låne mer. Den åpenbare løsningen, å kutte i velferdsstaten, er politisk selvmord. Offentlig sektors utlegg er historisk høye, i snitt nær halvparten av BNP i 2023.
For USA er saken enkel. Naturligvis vil budsjettunderskudd og pengetrykking til sist knekke økonomien, slik investor Warren Buffett nylig påpekte- men ikke med det første. USA har også fordelen at de er verdens største våpeneksportør og kan skyve kostnader over på allierte.
Småstater ruster opp fordi medlemskapsavgiften i NATO har gått opp. Det er verdt å spørre seg, hvorfor ‘de fire store’ i NATO iverksetter drastisk opprustning mot økonomisk fornuft? Selvsagt har det å gjøre med Russland, men få forventer krig. Da ville de innført verneplikt.
USA ruster opp fordi de vil forsvare plassen som hegemon. Storbritannia gjør det ut av tradisjon. De trenger ikke noe stort forsvar for å ivareta øyrikets sikkerhet. De kunne valgt å avstå, men det er å erkjenne at de ikke engang er en regional stormakt. Som er utenkelig.
For EU-ropeerne er situasjonen en annen. Frankrike hevder å ville doble forsvarsbudsjettet innen 2027. Dette i et land hvor to regjeringer har falt, bare i år, fordi parlamentet ikke makter å få vedta et bærekraftig statsbudsjett. Landet bruker alt mer på å betjene gjeld enn på forsvar.
Storbritannia er i en lignende situasjon. I likhet med Frankrike kan nok noen utlegg hentes inn gjennom eksport, men historien viser hvor raskt kjøpsviljen svekkes når trusselbildet dempes. Økt konkurranse kan gjøre våpeneksport mindre lukrativt. Kuler er bare dyre når det er få av dem.
Men Macron har en plan.
Tanken er at dersom USA trekker seg ut av Europa, noe Macron anser som overveiende sannsynlig, kan Frankrike gjøre krise til mulighet: Kanskje frustrere amerikanerne og så presentere seg som løsningen på det påfølgende sikkerhetsproblemet?
Da presidenten i sommer annonserte den store opprustningen, lånte han fra en bok som «alle» leste i Frankrike sommeren 2025: The hour of the predator av Giuliano da Empoli: «I rovdyrenes tid kan ingen ting forbli på stedet hvil».
«Rovdyrene» er de mektige tek-oligarkene og neo-autokratiske ledere. De trives i en verden hvor kaos har erstattet normer og regler, og er i ferd med å rive ned den neoliberale verdensordenen. I Empolis utlegning er det for sent å stagge denne trenden.
Les på E24+
Røe Isaksen: Pappastaten er her
Foto: Evan Vucci / AP / NTBMacrons plan kan være å tilby Europeerne franske atomvåpen som sikkerhetsgaranti og hæren som Europas gendarm, mot at EU finansierer utbyggingen av et lukrativt forsvarsindustrielt kompleks, en fransk silikondal. De vil at kostnadene skal kollektiviseres via EU-tilskudd.
Det er Tyskland lite interessert i. Landets enorme forsvarsoppgradering på 500 milliarder euro finansieres gjennom egne lån. Det usannsynlig at Berlin vil godta å være kausjonist for at Frankrike bygger opp forsvarsindustri de selv sårt trenger i avindustrialiseringens tid.
For Tyskland og Frankrike handler opprustningen om mer enn beredskap og avskrekking, det handler om å redde restene av landenes industrielle grunnmur.
I en verden der alle veivalg er farefylte, virker våpenindustri som et trygt veddemål.
Man drømmer om et eget DARPA, som finner opp nye, fantastiske, teknologier som siden finner sivilt bruk og genererer masse deilig økonomisk aktivitet. Frankrike nyter alt langt mer enn Tyskland av EUs fond på 8 milliarder euro til utvikling av forsvarsteknologier.
Blant de mange mislykkede eksemplene på tysk-fransk forsvarssamarbeid, er det største i ferd med å havarere. Vi snakker her om et av de mest ambisiøse våpenprosjektene i europeisk historie: Fremtidens kampflysystem (FCAS).
Det store omfanget av FCAS bør også fremme forsvars- og teknologisk innovasjon, og skape mange arbeidsplasser. «Dassault behandler ikke FCAS som en strategisk nødvendighet, men som et industrielt trofé», sa Volker Mayer-Lay, fra kanslerens CDU til The Economist.
Selv om Frankrike ikke betaler mest, vil de ha eierskapet. Tyskland er lut lei. Insidere jeg har snakket med tipper prosjektet vil havarere, og at Tyskland i stedet kjøper F-35 og bruker pengene i Tyskland, på sin egen forsvarsindustri.
Spørsmålet er nå: Hvor mange retoriske månelandinger har vi ikke sett siden Lisboa strategien i 2000? Hvilke erfaringer fra i de siste 25 årene får folk til å tro at det overregulerte Europa, med sine byråkratpolitikere, skulle være i stand til å ruste opp effektivt?
I sum: Det finnes fire hovedmekanismer for finansiering av opprustning.
For det første, omprioritere offentlige utgifter, noe som ville kreve kutt, inkludert i velferdsstaten. For det andre, en betydelig økning i lån, skatter og avgifter – som alt er historisk høye.
For det tredje- en økning i ulønnet forsvarssysselsetting – et ambisiøst mål uten store doser nasjonalisme. Til slutt, bruk av europeisk finansiering, særlig gjennom felles gjeld, som vil skape politiske utfordringer, ikke minst hvem som skal yte og hvem som skal nyte.
Grafene er hentet herfra.
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
TEKNOLOGI. Sophia Adampour
Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
TEKNOLOGI. Eirin Larsen
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
TEKNOLOGI. Ishita Barua
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
UTENRIKS. Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.
Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.
POLITIKK. Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
EU OG EUROPA. George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
OLJEFONDET. Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
NÆRINGSLIV. Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
SKATT. Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
English (US) ·