Jo Nesbøs viktigste utfordrer til krimtronen

Bokanmeldelse«Klanen»

På mindre enn ti år har svenske Pascal Engman blitt noe av et krimfenomen, også her i Norge.

Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.

E-post

Den svenske krimkongen Pascal Engman. Foto: Mattis Sandblad / VG

Torsdag 5. mars kl. 18:35

Pascal Engman har funnet vinnerformelen: «Klanen», som er første bok i en splitter ny trilogi om den kriminelle familien Mansour, er en krim helt etter Engman-oppskriften.

I 2024 hadde Engman hele fire av de seks mest solgte bøkene i Norge - og han er den viktigste utfordreren til den nordiske krimtronen den dagen Jo Nesbø måtte finne på å abdisere.

Jevnt over holder bøkene hans et høyt kvalitetsnivå. Det gjelder langt på vei også «Klanen».

Lest? Pascal Engman-feber i Norge: Åh, jävlar!

Problemet er bare at både handlingselementer og karakterer blir i overkant sjablongmessige. Store overraskelser eller uventede vendinger må man lete forgjeves etter.

En av de viktigste karakterene i «Klanen» er tenåringsgutten Josef, som bor i Sollentuna utenfor Stockholm sammen med sin hardt arbeidende alenemor. Snart blir han dratt inn i kretsen rundt familien Mansour, og involveres mer og mer i narkotikahandelen deres.

Bokens tidslinje strekker seg fra 2007 til 2016, akkurat de årene da gjengkriminaliteten og skyteepisodene i de svenske drabantbyene for alvor eskalerte.

Pascal Engman risser effektivt opp troverdige portretter av det etter hvert rike persongalleriet.

Det gjelder blant annet ungjenta Antonia, som er på dagen like gammel som Josef. Hun vokser opp i et langt mer privilegert miljø, men også Antonia får erfare utenforskapets bitre smak. Den vakre og talentfulle jenta bryter ut av tryggheten, og prisen blir smertelig høy.

Det er et element av Romeo og Julie over akkurat denne delen av historien. Et element som ganske sikkert vil bli utviklet i de to neste bøkene.

Det er også nærliggende å assosiere «Klanen» med romanen «Gudfaren», og ikke minst filmene med samme navn.

Et kjernemotiv i Mario Puzos bøker om mafiaen er hvor vanskelig og nesten umulig det er å bryte med «familien» når man først er fanget inn av den.

Det samme gjelder i «Klanen». Uansett hvor mye Josef stritter imot og egentlig ønsker seg et vanlig liv, holder Mansour-klanen ham i et jerngrep.

Den smarte unggutten ender opp som en viktig brikke i familiens kamp mot andre kriminelle aktører.

Her fra VG-intervju i fjor: –⁠ Et menneskeliv i Sverige er ikke verdt noe lenger

Foto: Mattis Sandblad / VG

Imens starter politimannen Hjalmar Norén den lange kampen med å ta knekken på Mansour-familien.

Han ser seg ut Josef som sitt viktigste våpen. Også her legges det ut handlingstråder som Engman nok vil følge opp videre.

I tillegg blir vi introdusert for Zara, datter av klanlederen Ali Mansour. Hun er offer for en ekstrem utgave av negativ sosial kontroll fra familien. Zaras egen kamp for frihet får store omkostninger for henne selv og de hun knytter seg til.

Tematikken med klankultur og kvinneundertrykking kjenner vi fra norske Terje Bjørangers bøker. Det er lite nytt å hente i Pascal Engmans versjon.

Selv om han skriver godt, og selv om spenningsnivået er jevnt høyt, blir det altså noe oppskriftsmessig over denne krimfortellingen.

Elementene er velkjente, men ærlig talt også litt forslitte.

Grepet med å ta utgangspunkt i virkelighetens narkotikakriminalitet og drabantbygjenger er selvfølgelig smart, og vi aner en oppriktig bekymret forfatter bak all den ytre dramatikken.

Men selv om skjemaet er lagt, trengs det flere overraskelser og brudd i de kommende bøkene for virkelig å få opp pulsen hos leseren.