Jeg vil bli som henne når jeg blir stor

Kjære deg,

om du er fast leser av Bokbrevet, vet du at jeg synes vinteren og våren har vært tøff i år.

Det har vært for mye regnvær i Norge, og for mange skumle nyheter fra USA.

Så kom heldigvis romanen «Seksti kilo solskinn» og tinte min frosne sjel, med sitt elleville persongalleri og lekne språk.

Boka topper salgslistene, og forfatter Helgason sjarmerte meg og de andre i salen i senk da han besøkte Litteraturhuset i mars. To uker senere kom Siri Hustvedt også til Oslo, en forfatter jeg har vært fan av i mange år.

De ble den vitamininnsprøytningen jeg trengte for å klare meg til påskeferien. Nå håper jeg å smitte deg med min begeistring.

Du får også får fem krimtips av NRKs krimkommentator Dennis Ravndal.

Tvi tvi!

Under Trumps første presidentperiode hadde jeg fortsatt kontakt med ekskjæresten min i USA. Han bor i Vermont, i Bernie Sanders-land, og ligger langt fra MAGA-bevegelsen politisk. Vi uttrykte felles sjokk og bekymring for retningen USA gikk i.

Etter at Trump ble valgt for andre gang, sluttet jeg å melde Mark. Det som skjer med landet hans må være veldig skremmende for ham og familien hans. Hvorfor uttrykker jeg ikke sympati lenger?

I mine mørke stunder har jeg tenkt at det kan bare gå til helvete med hele USA. De har jo valgt Trump selv, og nå må hele verden lide under hans lunefulle innfall. Etter at USA og Israel bombet Iran, begynte apatien å sette inn.

Da norsk-amerikanske Siri Hustvedt kom til Norge sist uke, skulle hun først og fremst snakke om den nye boka si om ektemannens sykdom og død. Jeg forventet en kvinne nedbrutt av sorg.

Men i programmet Drivkraft virket Hustvedt kvikk og lattermild og langt fra knekt.

Noe av det første hun fortalte om var morens mot. Mens pappa Hustvedt var norskamerikaner fra Minnesota og kjempet i Stillehavet, var moren norsk og bodde i Askim da nazistene invaderte Norge.

Sammen med noen medelever stilte hun seg opp foran husene til kjente nazisympatisører og sang protestsanger. Politiet arresterte ungdommene og ga dem valget mellom en bot eller gå i fengsel. Moren til Siri var den eneste som valgte fengsel, 18 år gammel.

Dette, og flere historier moren fortalte fra krigen i Norge, gjorde inntrykk på de fire døtrene. Siri Hustvedt trakk en direkte linje fra morens opplevelser fra okkupasjonen til sitt eget politiske engasjement i dagens splittede USA.

– De har gitt meg mot, ja, sa hun om foreldrene sine.

Jeg kjente at jeg ville høre mer, og skaffet meg billett til Litteraturhuset, der Hustvedt skulle snakke om et USA i oppløsning.

Siri Hustvedt har alltid imponert meg med sin intellektuelle kapasitet og nysgjerrighet. Da hun fikk et uforklarlig skjelveanfall på scenen i 2006, begynte hun å lese seg opp på nevrologi og skrev en hel bok om det.

Hustvedt er ikke en person som gjør ting halvveis.

Under Donald Trumps første presidentperiode var Hustvedt og mannen Paul Auster med på å stifte organisasjonen «Writers Against Trump». Målet var å beskytte ytringsfrihet, mobilisere folk til valgurnene, og bekjempe hatefull retorikk.

Organisasjonen har vokst til 3000 medlemmer, endret navn til Writers for Democratic Action og jobber nå internasjonalt.

Hustvedt mente at det er mange måter å yte motstand på, og igjen trakk hun fram norske verdier. Nybyggerne som kom til Minnesota på 1850-tallet hadde lite ressurser, og alle måtte ta i et tak for hverandre.

Bestemoren og faren var svært opptatt av neighborliness, altså godt naboskap.

At innbyggerne nå organiserer seg i kampen mot ICE i en stor dugnad, og møter opp utenfor interneringsleirene med varme klær, telefoner og kjører dem hjem, er en videreføring av naboskapstanken, sier Hustvedt.

– Jeg er så stolt av mine fellow Minnesotans, utbrøt hun på scenen, med distinkt Minnesota-dialekt.

Hustvedt poengterte forskjellen mellom optimisme, som kan være naiv og blind, og håp, som kan være realistisk og helt nødvendig. At universiteter og big tek har gitt etter for Trump, er nedslående. Men at vanlige folk nå gjør åpenlyst motstand, gir håp, sa hun.

I sin nye bok «Gjenferd», om ektemannens kreftsykdom og død, skriver Hustvedt at hun noen ganger ikke får sove fordi hun er så redd for det som skjer med USA. Og hun våkner hver dag alene i sitt tomme hus.

Men Hustvedt lar ikke apatien lamme henne, tvert imot. Hun leser Goebbels for å forstå fascismens mekanismer, hun engasjerer seg i Writers for Democratic Action, hun skriver om det som skjer i USA for utenlandske aviser, og hun leter i sin norske arv for å finne mot og motstandsmåter.

Jeg vil være mer som Siri.

Nå har jeg sendt en støttende melding til eksen min, og donert til en organisasjon som jobber for ytringsfrihet. Vi får alle bidra med det lille vi kan.

Det måtte en islending til

Det skjer ikke ofte i litteraturen at nordmenn blir tildelt rollen som de som bringer industri og sivilisasjon til et annet land.

Kanskje har det bare skjedd én gang: I Hallgrimur Helgasons nye roman «Seksti kilo solskinn».

Jeg ba Helgason dedisere boken til faren min, som har vært ambassadør på Island. Men først har jeg lest den selv og understreket MASSE GØY!

Foto: Siss Vik / NRK

Gjennom tre romaner skildrer den islandske forfatteren hvordan norske handelsfolk introduserte sildefiske i en avsidesliggende fjord på Nord-Island i 1903. Med det startet en gullalder for islandsk fiskeeksport.

Ifølge Helgason hadde det ikke skjedd noen utvikling på Island siden forrige gang nordmennene gjorda landnåm på øya på 870-tallet.

Det er en overdrivelse, men det er uansett forfriskende å se nordmenn skildret som driftige typer som bringer modernitet til øya, i stedet for som lutfattige bønder og fiskere som måtte flykte til Amerika.

I juni 2004 var jeg med på den offisielle åpningen av Sildemuseet i Siglafjörður, som dokumenterer nettopp den tiden Helgason skildrer i bøkene sine.

Da Helgason besøkte Litteraturhuset i Oslo sist uke, satt jeg derfor klar og ivrig på første rad.

Jeg har til gode å møte en islandsk forfatter som ikke er et fortellertalent, og Helgason var intet unntak. Man er ofte i tvil om historiene de forteller er helt sanne, men det er ikke så nøye. Innen fem minutter skrattlo jeg og slo meg på lårene som en annen sjømann.

«Seksti kilo solskinn» har håvet inn seksere både i Norge og Danmark, og jeg glemte nylig å gå av bussen fordi jeg koste meg så mye med boka. Språket til Helgason ble viet en egen bolk av intervjuer Marte Arnesen.

Det er en beinhard virkelighet som skildres, men språket gjør opp for armoden i rikt monn. Her skildres dramatisk og vakker natur i poetiske vendinger, og du kan lære nye kraftuttrykk som «For en helvetes himmelvits dette været var ...», noe jeg har tenkt flere ganger i mars måned.

Og så møter du på noe mer uvanlig: En rekke ord du aldri har lest før. Jeg har i hvert fall aldri møtt på ordene storstormfjeset eller armhulegul før, og har du noensinne hørt om et tranopplyst forelskelsespalass?

Det viser seg at Helgason akkurat i denne trilogien har gitt seg selv frie tøyler til å finne opp nye ord.

Nesten på hver bokside finner du nye ord Helgason har laget. På scenen fikk forfatteren spørsmål om hvor lang tid det tar ham å finne på et slikt nytt ord.

– Fem minutter, svarte islendingen.

– Og det tar meg 20 minutter, hvisket oversetteren til meg, vi satt på samme rad.

Maren Barlien Guntvedt er nå i gang med å oversette bok to og tre i trilogien, «Seksti kilo juling» og «Seksti kilo søndag». Her kommer islandsk-norsk-ord­boken hennes til kort på så mange vis.

Men idet hun finner norske versjoner av Helgasons islandske nyord, skaper hun jo like mange nye norske ord – og det fryder meg!

En av mine kjepphester er nemlig at jeg synes forfattere burde ta mer ansvar når det gjelder å ekspandere det norske språket, altså ikke bare bevare, men utvide norsk som språk.

All verdens språk er i dag utsatt for et stort press fra engelsk, og norsk er blant de minste. Vi er bare fem millioner som kan redde dette bitte lille språket, og da må vi slå tilbake.

Den mest nærliggende forsvars­mekanismen er å bruke norske ord og uttrykk i stedet for engelske. En video på NRK nylig tyder på at norske ordtak er i ferd med å dø ut blant de unge:

Islendinger er jo kjent for å finne opp nye ord heller enn å importere engelske eller franske. På Island har de ikke radio og TV, men útvarp og sjónvarp, altså kasting av lyd og syn. Det inspirerer.

En annen metode er å finne fram gamle uttrykk og sette dem i bruk igjen, ord som sjarlatan, burugle og dåsemikkel. En del nynorske forfattere er veldig offensive i så måte, som Tormod Haugland og Leander Djønne. Sistnevnte har ikke et eneste lånord fra engelsk i sin siste roman «Alt et».

En tredje vei, som er aller mest offensiv, er å gjøre som Helgason og finne opp nye ord, og det er lettere enn du tror!

Norsk har nemlig agglutinerende trekk, som betyr at språket vårt er som Legoklosser: Vi kan sette sammen ord i potensielt uendelige rekker. To halvnye eksempler på slike sammensatte ord, er navlebeskuende og miljøvennlig.

Kun fantasien setter grenser. Et av de lengste ordene i norsk som har vært i bruk og visstnok stått i Guinness rekordbok er dette:

^{«fylkes­trafikk­­sikkerhets­utvalgs­sekretariats­leder­­funksjon»}

En norsk forfatter jeg har løftet fram før som både henter fram gamle ord og finner på nye, er Lars Mytting i «Heknetrilogien».

Men det måtte altså en islending til for å ekspandere det norske språket i 2026, via oversetter Marens gode hode.

Jeg ba Maren om å lese inn et par av favorittene hun har jobbet med, bare klikk her:

Du kan også høre mer om nordmennenes inntog i Siglafjord i Åpen bok. Jeg lover at det gjør godt for den norske nasjonalfølelsen!

Hva med påskekrim, da?

Dere som har fulgt Bokbrevet en stund, vet at jeg er en livslang krimleser, som gjerne deler ut gode krimtips til ferien.

Men jeg ikke fått lest en eneste krimbok i år. Jeg har vært helt oppslukt av rettssaken mot Marius Borg Høiby, og byttet krimromaner ut med podkasten Krimrommet.

Underlig nok har den podkasten vært en safe space for meg, og det er takket være krimjournalist Dennis Ravndal og advokat Brynjar Meling. Jeg synes de har snakket om en vanskelig rettssak med en fin ro og empati for alle de involverte.

Da jeg gjorde min debut i Dagsrevyen denne måneden (snikskryt), traff jeg på Dennis Ravndal i gangen. Jeg fikk sagt at jeg digger podkasten, og vi rakk å finne ut at vi begge drømte om å bli advokat da vi var unge.

Rett før han forsvant ut i en velfortjent ferie, etterspurte jeg krimtips av Ravndal.

– Gjerne noe advokatkrim eller true crime drama, skrev jeg.

– Det må bli noe historisk, svarte Dennis.

– Kjør på!

Her er Dennis' fem tips, og jammen ble det ikke både true crime og advokater fra Henrik den åttendes tid. Sveip til høyre:

Vil du heller ha en flunkende ny krimbok som kom ut i vår? Mine kritikerkolleger Ola Hegdal og Ellen Sofie Lorentsen har valgt ut fem anbefalinger og tre bubblare:

Når du leser dette, har jeg tatt påskefri. Utenom å lese krim og spise marsipan, skal jeg rusle rundt i Oslo og kose meg med Leseklubben på øret.

De diskuterer Oscar Wildes «Bildet av Dorian Gray» med Fredrik Solvang. Den boka må bare ha blitt mer aktuell i vår tid med kosmetiske inngrep og filter på mobilkameraene våre.

Dermed blir det ikke noe kommentarfelt denne uka, men du kan alltid sende e-post om du vil fortelle meg noe!

Ha en superduper påske, og jeg håper du fikk inspirasjon til både lesing og lytting av dette Bokbrevet!

/Siss