5 months ago
36
– Nå går vi bare rett frem. Uten å si noen ting, sier han.
Vi følger etter advokat Erik Bryn Tvedts raske skritt inn på Kamfjordhjemmet i Sandefjord.
På en låst avdeling for demente bor klienten hans. Hun heter Evy og er 60 år. De siste seks årene har hun vært her.
Sandefjord kommune mener hun kan dø om hun skrives ut.
Ingen stopper oss på veien. Pleierne bare smiler.
Evy lyser opp da vi kommer inn på rommet hennes. Hun reiser seg fra skinnstolen for å klemme advokaten sin.
Så skrur hun av en nyhetssending på telefonen.
– Jeg hører ikke hjemme her, blant senile og demente. Syke, gamle mennesker.
VG har i høst fortalt historiene om menneskene som blir flyttet mot sin vilje.
Anita ble hentet til en «hyggelig utflukt» av personalet uten at foreldrene var informert, og så plassert i en ny bolig.
Marita ble flyttet vekk fra familien på Vestlandet til en bolig 45 mil unna – men vil hjem.
I begge sakene hevder kommunene at flyttingene var frivillige. Tjenestene Anita og Marita er avhengige av, måtte bare av ulike grunner gis et annet sted.
Evys sak er annerledes. Her bruker Sandefjord kommune tvang etter loven.
Dette er derfor ikke bare en historie om Evy.
Det er også en historie om et regelverk som heter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A.
Loven gjør det mulig å tvinge pasienter til å motta fysisk helsehjelp, som tannpleie eller medisiner.
Men den kan også brukes til å tvangsinnlegge personer, uavhengig av diagnoser og uten psykiske lidelser. Og holde dem innelåst på institusjon i år etter år mot deres vilje.
Dette er statens formelle, lovlige tvangsflyttinger.
Som regel er dette helsehjelp myndighetene gir til demente. Men Evy er ikke dement.
– Jeg kom hit i det jeg hadde på meg. Alle eiendelene mine er rotet bort.
På rommet sitt har Evy ingen bilder fra barndommen eller livet før hun ble lagt inn på Kamfjordhjemmet.
Men hun forteller at hun ble født i Narvik og vokste opp i et tettsted rett utenfor.
I dokumenter står det om en vanskelig barndom. Det ble likevel et år i USA, hvor hun var utvekslingselev.
Evy flyttet senere til Østlandet. Gjennom 1980- og 90-tallet jobbet hun med administrasjon og salg i flere databedrifter i Oslo, forteller hun og navngir flere selskaper og sjefer.
Men et eller annet sted på veien sluttet hun å jobbe.
Så Evy flyttet til Sandefjord. De siste 20 årene har hun hatt kontakt med flere deler av helsevesenet, også psykiatrien.
Innleggelsene ble flere. Diagnosene også, noen av dem relatert til alkohol og kognitive svekkelser, noe hun selv bestrider.
Da samboeren forsvant ut av bildet i 2017, ble hun verre, ifølge dokumenter. Kommunen skrev at det kunne være fare for brann i leiligheten der hun bodde.
I april 2018, 54 år gammel, ble hun funnet i «forkommen tilstand», står det i det første tvangsvedtaket, noe Evy selv er uenig i.
Men da mente kommunen at den eneste måten de kunne hjelpe Evy på nå, var å ta fra henne friheten.
Evys sykehjemslege mener hun mangler samtykkekompetanse, altså evnen til å forstå konsekvensene av sine valg om helsehjelp.
Og det er betingelsen i loven for at legen da kan bestemme for henne, sammen med sine kollegaer på Kamfjordhjemmet.
Hvert år siden 2018 har legen skrevet et såkalt 4A-vedtak om at hun skal holdes tilbake på sykehjemmet, om nødvendig med tvang.
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Helsetilsynet har avvist alle klager. Det handler om hennes overlevelse, mener alle instanser.
– Dette er i praksis en livstidsdom – som fornyes år for år, mener advokat Erik Bryn Tvedt.
Han kaller behandlingen Evy får, for «ekstrem omsorg».
– Hun har en leversykdom og en utposning på spiserøret. Det bruker kommunen som grunnlag for å gi ekstrem omsorg. Altså holde henne borte fra alkohol, sier han.
Han stiller spørsmål ved hvor langt et menneskes frihet egentlig strekker seg i møte med en stat som vil redde livet ditt.
– Hva legger du i at hun har fått en livstidsdom?
– At hun blir værende på Kamfjordhjemmet til hun dør. Det er det mest sannsynlige, svarer advokaten.
Men det har ikke Evy funnet seg i. For selv om hun er fratatt sin samtykkekompetanse, har hun fortsatt rett til å få tvangen hun er utsatt for, vurdert av domstolene.
Første gang Evy møter opp i Vestfold tingrett, er en augustdag i 2020, etter over to år på Kamfjordhjemmet.
Hun får ikke medhold, hverken der eller i lagmannsretten vinteren etterpå. Evy og advokat Tvedt anker videre til Høyesterett.
Tre uker før det årlige tvangsvedtaket løper ut, kommer saken opp i juni 2021.
I forklaringen Evy gir til dommerne, står det:
«Jeg vil bare leve fritt, reise ut og handle. Jeg vil reise ut når jeg vil, ikke bare én gang i uken i én time, slik som nå ... Jeg har vært innestengt i tre år, og det tar på.»
Til retten forteller Tvedt at hun erkjenner trang til alkohol, men likevel ønsker å bestemme over sitt eget liv. Han mener også at hun er samtykkekompetent.
Evy vil ta risikoen, sier han. Advokaten ber Høyesterett om ikke å ta fra henne håpet.
Evys motpart er Helse- og omsorgsdepartementet, representert av Regjeringsadvokaten.
Departementets vitne er Egil Solberg, Evys sykehjemslege, som har fattet tvangsvedtakene.
I sin forklaring sier Solberg:
«Hun har vært veldig tydelig med oss på at hun ønsker å leve. Samtidig sier hun at hun ønsker å drikke. Disse to forhold er ikke mulig samtidig.»
Sykehjemslegen mener Evy ikke klarer å erkjenne diagnosene sine.
Gjennom avgjørelsen fra Høyesterett gynger to av de mest fundamentale, grunnlovsfestede rettighetene til Evy mot hverandre.
Retten til frihet. Retten til liv.
Wenche Arntzen og hennes fire dommerkolleger konkluderer:
«Hennes ønske om å leve er uforenelig med ønsket om frihet og selvbestemmelse.»
Dette er den eneste gangen landets høyeste domstol har uttalt seg om loven som lar helsevesenet frihetsberøve på ubestemt tid.
Advokat Tvedt har også hatt andre klienter som er blitt tilbakeholdt mot sin vilje på sykehjem med 4A-vedtak.
– Det er få motforestillinger der ute. Helseapparatet, statsforvalterne og domstolene kontrollerer at sine kollegaer i staten har opptrådt riktig i henhold til paragrafene. Individets rett til frihet er underordnet, sier han til VG.
– Jeg er så dum at jeg fortsatt røyker, sier Evy.
På vei ut til terrassen på Kamfjordhjemmet møter vi pleierne igjen. De tilbyr kaffe til VG og forteller at vi må si fra når de skal låse oss ut.
Vi spør Evy hvor fritt hun kan bevege seg rundt.
– Nei, jeg kan ikke bevege meg. Vi er jo låst inne. Du må ha nøkkel, altså et sånt låsekort, og tillatelse fra disse pleierne, forklarer hun.
– Jeg kan ikke gå ut i kantinen en gang.
Sittende med røyken ute i det grå, stille høstværet snakker hun om politikk.
– Da jeg var 16, var jeg med i Unge Høyres styre i Narvik.
Evy stemte sist ved kommune- og fylkestingsvalget i fjor, forteller hun.
– Men jeg var så forbannet på Sandefjord kommune, og det er jo en Høyre-kommune, så da tenkte jeg at jeg for en gangs skyld ikke skulle stemme på dem og meldte meg inn i Fremskrittspartiet.
Hun fortsetter:
– Men når det er stortingsvalg, stemmer jeg Høyre. Jeg vil ha borgerlig regjering og er usikker på om Høyre og Frp får koalisjon. Jeg liker Erna og Sylvi.
Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A ble tatt i bruk i 2009. Siden den gang har antall tvangsvedtak om tilbakehold i institusjon økt kraftig, år for år.
I 2012 ble det fattet nærmere 800 slike vedtak. I fjor var dette tallet økt til over 1700.
Helsetilsynet påpeker i en ny rapport – slik de har gjort før – at treg, mangelfull og ulik saksbehandling av 4A-tvang hos kommuner og statsforvaltere truer rettssikkerheten.
For nesten ingen pasienter klager. Enda færre får saken sin opp for domstolen – som Evy.
Men det de alle har til felles, er at de er blitt fratatt samtykkekompetansen sin.
De siste 150 årene har måten det tenkes om helsehjelp på, tatt en ideologisk pendelbevegelse:
Fra underdanighet til legens vurdering til det som i dag skal være aktiv selvbestemmelse.
«Ingen beslutninger om meg, uten meg», heter det nå i fagmiljøene.
– I dag har vi ideen om et likestilt forhold mellom lege og pasient. Det skal være frivillighet som kjennetegner den relasjonen, forklarer Berge Solberg, professor i medisinsk etikk ved NTNU.
Berge Solberg– Men vi kan ikke slippe det andre: At det ikke bare handler om respekt for selvbestemmelse. Når pasienten ikke klarer å delta i samtalen om egen helsehjelp, beveger vi oss inn i kapittel 4A, fordi vi har omsorg for enhver pasient, sier Solberg.
En dag nå i høst går Evy opp trappene til en liten rettssal i Vestfold tingrett. Hun har klaget enda et tvangsvedtak inn for rettsapparatet.
Forrige gang hun var her, møtte hun opp i rullestol. Hun er bedre nå.
– Jeg er så forberedt som jeg kan bli. Jeg har ikke bekymret meg, sier hun.
Evy håper at hun en dag skal få bo i en leilighet, med hjelp fra hjemmetjenesten. På Kamfjordhjemmet har hun ingenting å prate med de andre, demente beboerne om, mener hun.
VG blir sendt på gangen, til tross for at Evy har bedt retten om det motsatte. Dommer Siw Morrow hører ikke på hennes ønske om å ha en journalist til stede.
Det er, igjen, fordi Evy ikke har samtykkekompetanse, forteller advokat Tvedt. Han sukker.
– Før kalte man folk «åndssvake» når man ville frata dem deres rett til å bli hørt. Nå heter det «manglende samtykkekompetanse», mener Tvedt.
– «Samtykkekompetanse» er noe makthaverne har laget for å tilpasse maktutøvelsen sin. Når man fastslår at noen ikke har dette, så kan man gjøre det man selv mener er best. Individet står igjen, hjelpeløst og fortvilet.
Begrepet samtykkekompetanse skulle egentlig være med på å sørge for at du fikk ta egne valg om din helsehjelp.
– Opprinnelig var kravet om manglende samtykkekompetanse der for å sikre interessene til personer som ikke forstår konsekvensene av det de gjør. Da får nærmeste pårørende informasjon, slik at de kan ivareta hva personen egentlig ville ha ønsket.
Det sier Bjørn Roar Vagle, høyskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole.
Bjørn Roar VagleSamtidig har det kommet tvangslover med krav om at samtykkekompetansen må vekk før de kan tas i bruk. Da kan intensjonen bak begrepet raskt bli snudd på hodet.
– Nå er begrepet veldig koblet til tvang. Det er stort sett i tvangstilfellene at helsetjenesten tar stilling til samtykkekompetanse, noe tilsynssaker viser, sier Vagle.
Han satt i Tvangslovutvalget, som leverte en utredning i 2019.
– En kommer ikke utenom at begrepet «manglende samtykkekompetanse» i dag blir oppfattet som et «verktøy» for å frata mennesker selvbestemmelse, og i mindre grad blir vurdert for å sikre pårørendes rettigheter til å bli involvert, sier Vagle.
På Kamfjordhjemmet spør vi Evy selv om hva legene sier om henne.
– De sier at jeg har manglende samtykkekompetanse. Det har jeg vel ikke, det.
– Når jeg ikke erkjenner diagnoser, så setter de nye diagnoser. De biter seg selv i halen, sier hun.
Evy sier hun egentlig ikke liker å krangle.
– Men jeg er uenig i at jeg skal være her, og da blir jeg forbannet, av og til. Men jeg prøver å oppføre meg ordentlig. Så langt det går. Men noen ganger blir det for mye.
– Hva blir du forbannet over?
– At de snakker til meg som om jeg skulle være tre år – eller 95. Det irriterer meg. De kan snakke til meg som et normalt menneske, svarer Evy.
Men andre dager er hun veldig fornøyd. Som da pleierne en dag i høst tok henne med på kafé.
– Og jeg fikk meg ei øl. Dæsken, det var godt å kjenne smaken av øl igjen! Det gjorde meg så glad.
– Det ble bare én?
– Nei, jeg fikk tre. Sånne 0,33.
– De mener at hvis du ikke er her på hjemmet, kan du dø. Fordi hvis du får lov til å drikke, kan du dø. Hva tenker du selv om det?
– Det er tull. Jeg har aldri drukket så mye at jeg har skadet kroppen min.
I filmen «Leaving Las Vegas» fra 1995 spiller Nicolas Cage en alkoholisert manusforfatter som drar til kasinobyen for å drikke seg til døde.
Det er det som gjør dette komplisert, mener Egil Solberg, sykehjemslegen til Evy.
«Det råder en allmenn holdning om at den som ønsker å drikke seg i hjel, og forstår det, skal kunne gjøre nettopp det», skriver han i et av tvangsvedtakene.
Altså: Spørsmålet om å ha samtykkekompetanse eller ikke, handler ikke om å gjøre gode eller dårlige valg – men å forstå konsekvensene av dem.
Og det er dette han derfor ser ut til å mene at skiller Evy fra rollefiguren til Nicolas Cage.
Hun vil leve. Han ville dø.
Foto: Reuters / NTB«Hvis tilfellet var at Evy virkelig erkjente problemet og valgte å gjøre de destruktive valgene, ville det ikke vært grunnlag for å gripe til tvang», skriver Solberg videre i tvangsvedtaket.
Men i samme vedtak fra 2021 skriver han også at Evy har sagt at hun faktisk erkjenner å kunne dø av å drikke.
Solberg konkluderer likevel med at hun ikke «reelt mener dette» – og at det derfor er «tilpasning til hva som forventes å si».
– Evy kan altså forstå hva hun må tilpasse seg til å si, for å slippe tvang. De mener hun likevel ikke forstår innholdet i hva hun sier, sier advokat Tvedt.
Egil Solberg, som også er psykiater, vil ikke uttale seg til VG om Evys sak. Men han har tidligere snakket om utfordringene han møter, og ser rundt seg, når samtykkekompetanse skal vurderes.
Han kan for eksempel skrive avgjørelser med ulike konklusjoner hos samme pasient, avhengig av hvor terskelen for erkjennelse legges, skrev han i et innspill til Samtykkeutvalget.
Vurderingene han selv ser rundt seg i helsevesenet, kan være «korte, med lav kvalitet, og konklusjonen er tilfeldig».
Solberg beskrev også et dilemma:
Å erklære noen for samtykkekompetent gjør også at man kan sende en pasient hjem, noe som i praksis kan vise seg å være en ansvarsfraskrivelse.
«Skjønnsrommet har i mange år gitt fagpersoner som meg mye å si, og i mange tilfeller har det vært brukt feil.»
Ute på terrassen på Kamfjordhjemmet forteller Evy at hun vil ha saken sin belyst.
– Jeg vil at denne saken skal bli kjent over hele Norge.
Vi er i ferd med å gå.
– Så skal du få nyte litt ro og fred.
– Ro og fred? Jeg synes det er hyggelig at dere er her og prater med meg, svarer Evy.
I journalen hennes står det ikke oppført noen nærmeste pårørende. Evy har ingen verge.
– Jeg sitter her stort sett alene.
I avgjørelsen fra 2021 i Evys sak viste Høyesterett til et prinsipp fra annen tvangslovgivning:
At en pasient som har vært underlagt tvang i lang tid «på et eller annet tidspunkt bør gis anledning til å ‘prøve seg’ i frihet dersom forholdene tillater det».
En slik mulighet var også aktuell i Evys sak, som gjelder tvungen helsehjelp etter 4A, mente Høyesterett.
«Dette avhenger av hvilken risiko opphør av den tvangsmessige behandlingen vil innebære», skrev dommerne.
Wenche ArntzenHoveddommer, Høyesterett
9. oktober, etter mindre enn én ukes betenkningstid, kom dommen fra Vestfold tingrett. Evy fikk ikke medhold denne gangen heller.
Nåværende tvangsvedtak varer frem til 28. mai neste år.
Da vil Evy ha vært på Kamfjordhjemmet i syv år.
Advokaten hennes, Erik Bryn Tvedt, har anket dommen fra Vestfold tingrett inn for lagmannsretten:
«Etter å ha mottatt tingrettens dom fastholder Evy at hun heller ønsker å dø enn å leve et liv på pleiehjem uten alkohol. Hun er svært fortvilet over situasjonen.»
Evy har fritatt Sandefjord kommune fra taushetsplikten i denne saken. Kommunen vil likevel ikke kommentere den konkret – av hensyn til taushetsplikten.
Ellinor Bakke Aasen, leder for seksjon bo- og behandlingssenter, har sendt VG en e-post med generelle uttalelser:
«Vurdering av samtykkekompetanse blir gjort av helsepersonell som kjenner pasienten godt, ofte et tverrfaglig team som består av lege, sykepleier/vernepleier og helsefagarbeider.»
«Det er forståelig at pasienter kan være uenige (...), men vedtak om manglende samtykkekompetanse gjøres for å ivareta pasientens beste, basert på faglige vurderinger.»
Ellinor Bakke Aasen«Når vi vurderer tilbakeholdelse eller bruk av tvang, gjør vi en grundig helhetsvurdering av pasientens helse- og omsorgsbehov. Målet er alltid å gi nødvendig helsehjelp på en forsvarlig måte, med respekt for pasientens fysiske og psykiske integritet.»
«Listen for å bruke tvang og tilbakeholdelse i institusjon er svært høy, og det gjøres aldri uten at andre, mindre inngripende tiltak er forsøkt først.»
«[B]egrensninger skal ikke være mer omfattende enn nødvendig. (...) Pasienter som har tilbakeholdelsesvedtak har også rett til å bevege seg utenfor institusjonen, men da er det alltid i følge med personal fra institusjonen.»
«Det er avgjørende at helsepersonell møter pasienter med respekt og omtanke, og kommuniserer på en måte som ivaretar pasientens verdighet. Negative opplevelser knyttet til kommunikasjon bør tas på alvor og kan drøftes i samarbeid med institusjonen.»
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, som har overprøvd kommunens ulike tvangsvedtak, ønsker heller ikke å kommentere saken av hensyn til taushetsplikten.
Begrunnelsen er at Evy ikke er samtykkekompetent.
Hennes fritak for taushetsplikt er dermed ikke gyldig.
Tips meg
Journalist
Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.
English (US)