Jeg velger sykehus

8 hours ago 2

Den siste tiden har valget mellom hjemmefødsel og føde på sykehus vært et tema. Jeg tar ikke opp dette for å starte en diskusjon på hva som en tryggest for barn eller mor.

Hvis det er behov for en diskusjon, vil jeg heller overlate den til helsepersonellet som sitter med kunnskap og erfaring om temaet.

For meg falt det aldri inn at jeg skulle velge noe annet enn å føde på et sykehus.

Jeg jobber selv som sykepleier på Oslo universitetssykehus, og kjente på trygghet og tro på at jeg ville bli ivaretatt.

Jeg ønsker å dele min historie for å vise hva den enorme støtten jeg og min samboer fikk på sykehuset.

Jeg vet ikke om jeg og min samboer hadde stått så stødig sammen i dag, om det ikke var for personalet vi møtte på Rikshospitalet.

For de ivaretok oss i det som ble den verste perioden i vårt liv.

Jeg hadde vannavgang i uke 28 og dro til Ullevål sykehus for kontroll. Ultralyd ga mistanke om at hjernen til barnet mitt ikke utviklet seg som det skulle. Vi forsto at dette kunne være veldig alvorlig.

Raskt gikk livet fra et normalt svangerskap, til en frykt for hvor mye vondt fremtiden ville bringe.

Den kvelden ble vi overflyttet til Rikshospitalet.

Både drikke og kjeks var satt frem, og rommet var gjort i stand på en måte som fikk meg til føle meg velkommen.

Vi fikk en god samtale første kveld.

Jordmor satt lenge med meg på natten og trøstet meg da jeg gråt.

Videre hjalp jordmødre, sykepleiere, leger og sosionom oss til å holde hodet over vannet.

De oppmuntret oss til å ivareta hverandre og ha gode stunder. Små ting som å bestille pizza og se film.

Kunne du tenkt deg å føde hjemme eller på sykehus?aJeg tror hjemmefødsel kunne passet for meg.bJeg ville valgt sykehus. Det er definitivt tryggest.

Disse tingene ble så viktig for å holde meg og min samboer sammen, og styrke oss.

Kun noen dager før fødsel fikk vi bekreftet diagnose og prognose for vår sønn.

De kunne ikke si noe helt sikkert om forventet levetid. Han kunne dø rett etter fødsel, eller etter noen få måneder. Å leve lenger var lite sannsynlig.

Det eneste som var sikkert var at han skulle dø.

Jeg gikk inn i fødsel med en voldsom frykt for hva som var i vente. Men jeg hadde også en trygghet på at min sønn ville bli ivaretatt.

Nyfødt-intensiven var klare for å ta han imot, og gi ham den hjelpen han ville ha behov for.

Planen var lagt, det eneste jeg trengte å tenke på nå var å komme meg gjennom fødselen. Min sønn var så syk at han ikke tålte fødselen.

Tidlig inn i fødselen fant ikke jordmor hjertelyden hans lenger.

Det var flere timer hvor motet måtte holdes oppe, for barnet skulle bli født. Og jeg trengte så sårt å endelig få holde den lille gutten i armene mine. Personalet fulgte vår bølge av følelser.

Den første jordmoren var den som gråt med oss. Den neste jordmoren var den som lo med oss. Og vi trengte begge deler, for det gjorde en uholdbar situasjon til noe holdbart.

Igjen tror jeg at de rammene de hadde skapt for oss i forkant, hjalp oss nå til å raskt forstå at sorgen innebar også å kunne få kjenne på glede.

I stedet for at jeg sitter igjen med følelsen av et tomrom, har min sønn fått et hjerterom som rommer både sorg og glede. Dette har vært så viktig for meg i etterkant.

For min tid med min sønn var så kort. Og da er det godt å kjenne på minner som ikke bare inneholder det triste og vonde.

Den siste delen av fødselen var smertefull både for kropp og sjel. Jeg var da omkranset av flott personale. Alle jobbet for å gjøre min fødsel så skånsom som overhodet mulig.

Da jeg endelig fikk min sønn på brystet, begynte jeg å blø. Nå måtte morkaken ut. Jeg rakk ikke å skrike lenge av smerter før den ene legen sa at jeg hadde vært gjennom nok.

Morkaken kunne tas ut i narkose. Da jeg ble trillet ut av fødestuen så jeg at det var en flokk av ansatte på avdelingen som sto i beredskap for å hjelpe.

Det var som en hel landsby som var parate til å gi den hjelpen som behøvdes.

De neste dagene fikk vi ro til å få bli kjent med sønnen vår, og ta et farvel. Og det endte opp med å bli av de fineste dagene i mitt liv, selv om de også var de verste.