Jeg tar kritikken på alvor

3 hours ago 4

Av: SELENE FJELLVANG LIE

Influencer

Jeg heter Selene, og min lillesøster Angelika har Downs syndrom.

Da vi var barn kunne vi sitte i timevis og ha «intervju» sammen.

Jeg ble tørr i munnen og tom for ord, men vi holdt på litt til.

Vi elsket det – å snakke, tulle og drømme om å stå på scenen med mikrofon i hånda.

I dag har vi over 300.000 følgere som følger vår hverdag med både opp- og nedturer.

Min visjon har alltid vært å vise livet vårt og relasjonen vår ærlig, uten å pynte på virkeligheten.

Denne uken har jeg fått kritikk for hvordan jeg deler Angelika, knyttet til en episode hvor hun var lei seg og knakk brillene sine.

Blant andre har Linn Løvlie Slette, styreleder i Downs syndrom Norge, sagt: «Jeg står opp for Angelikas rett til privatliv», fordi hun mener jeg ikke gjør det.

Først ble jeg følelsesstyrt og følte meg misforstått. Men etter å ha fått litt avstand, ser jeg at debatten har fått meg til å tenke.

Etter fire år med publiseringer kan jeg ha blitt litt blind for hvor grensene går.

Det er lett å glemme at noe som føles naturlig for oss, også skal vurderes av tusenvis av mennesker.

Diskusjonen har minnet meg på å stoppe opp og stille spørsmålet: «Er dette riktig å dele?».

Jeg tar kritikken til meg, og jeg lover å reflektere mer over hva som bør forbli privat.

For meg er det viktig å understreke at drivkraften aldri har vært å bruke Angelika som en
«merkevare».

Penger er en privatsak, men jeg vil likevel presisere at Angelika kommer til å få en god fremtid.

Helt siden vi var små har vi laget sketsjer, sunget, intervjuet hverandre og filmet. Dette var vår hobby lenge før følgere, samarbeid og inntekter kom inn i bildet.

Angelika elsker kamera, tar egne valg, sier ja og nei, og vi respekterer grensene hennes.

Vi deler mye, men langt ifra alt, og vi diskuterer alltid i familien hva som er riktig å legge ut.

Det er en hårfin balanse mellom å dele for å normalisere og ufarliggjøre, og det å overeksponere.

På den ene siden ønsker jeg å vise et ekte bilde, der jeg også deler at jeg kan bli frustrert eller sint på Angelika.

Det er viktig å vise at vårt søskenforhold kan være både varmt, morsomt og krevende.

Dette kan gi gjenkjennelse for andre pårørende, som ofte kjenner på de samme følelsene.

Når responsen og takknemligheten er enorm, har det gjort lysten til å være åpen enda større.

Samtidig ser jeg at det er i slike situasjoner de mest sårbare øyeblikkene kan oppstå.

Kanskje kunne jeg ha fortalt om episoden der Angelika knakk brillene sine i etterkant, uten å filme henne direkte i situasjonen.

Når det er sagt, reagerer jeg på hvordan Linn Løvlie Slette omtaler Angelika.

Hun trekker paralleller til «utallige brukere» hun har møtt som vernepleier, som knuser briller i
frustrasjon fordi de møter urealistiske forventninger.

Jeg opplever dette som både nedsettende og generaliserende.

Angelika er et individ, ikke bare «en med Downs syndrom».

Hun er en del av innholdet fordi hun selv vil, fordi hun har glede av det, og fordi jeg mener hun fortjener å bli sett som Angelika, ikke bare som en diagnose.

Når en utenforstående antar å vite mer om hennes tanker og følelser enn vi som kjenner henne best, reduseres hun faktisk til diagnosen sin.

Slette skriver i TV2: «Forestill deg at du blir gjort til underholdning i andres feed, og at
ugrei tilsnakk anses å være innenfor fordi du tilhører en del av befolkningen som fortsatt
forstås som «evige barn».

Jeg ser ikke på Angelika, snart 20 år, som et «evig barn».

Jeg har respekt for fagfolk som har jobbet med mennesker med Downs syndrom i mange år, men et liv tett på som søster eller familiemedlem, gir et annet og unikt perspektiv.

Slette skriver også: «Hadde jeg, i kraft av min profesjon og virke, filmet slike hendelser
(uavhengig av kontekst) og delt dem offentlig, hadde jeg mistet både jobb og autorisasjon.»

For meg blir dette en dårlig sammenligning.

Selvfølgelig kan ikke en vernepleier dele private hendelser fra en pasient eller bruker. Min situasjon er en helt annen.

Hvis en vernepleier hadde jobbet som BPA for en person som ønsket å lage TikTok-videoer, ville det vært naturlig å støtte opp om det, på samme måte som vi hjelper med andre fritidsaktiviteter.

Poenget er at vi må respektere individets egne ønsker og valg, så lenge det er trygt og forsvarlig.

Så til dere som har uttrykt bekymring: Jeg hører dere.

Jeg tar det på alvor. Og jeg lover at vi skal reflektere enda mer rundt hva vi deler framover.

Men jeg kjenner meg ikke igjen i kritikken om at jeg utnytter søsteren min, at hun ikke
forstår hva hun er med på, eller at det er synd på henne.

I bunn ligger et sterkt engasjement for å synliggjøre og normalisere annerledeshet – samtidig som jeg og Angelika koser oss med å lage innhold sammen.

Hun er ikke bare «en med Downs syndrom». Hun er Angelika. Og hun er verdt å lytte til.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article