Jeg slår et slag for «pengeflytterne» og «papirpusherne»

Advokat og partner, Jon Kristian Sjåtil, advokatfirmaet Schjødt. Foto: Schjødt

Vi bør kjempe for å bygge opp en sterk og bred finansindustri for fremtiden.

Dette er en kronikk

I Norge foregår det en aktiv debatt om hva vårt næringsliv skal bestå av når oljen tar slutt en gang i fremtiden. Enkelte gode initiativer er i bevegelse, både med hjelp fra, men ofte også på tross av, det offentlige apparatet.

Inntil den senere tids interesse hos enkelte finansmedier om kapitalforvaltere og banker som flytter ut av landet på grunn av urettferdige regulatoriske og skattemessige rammebetingelser, har det vært liten interesse for finanssektoren i denne sammenheng. Selv ikke McKinsey har den med i sin imponerende og omfattende analyse om Norge i morgen fra noen år tilbake.

Dette bør det endres på. Selv om finansnæringen og dets tilhørende profesjoner ikke står for produksjon av håndfaste ting, produserer bransjen i høyeste grad verdier.

Jeg slår herved et slag for «pengeflytterne» og «papirpusherne» som en fremtidsnæring for Norge.

• Kapitalforvaltning: Finansforbundet laget i 2013 en innsiktsfull rapport om kapitalforvaltning som norsk vekstnæring. Denne fokuserer bl.a. på mulighetene til å skape en kompetanseklynge i Oslo-regionen med NBIM NBIM Norges Bank Investement Management, populært kalt Oljefondeti sentrum. Oljefondet har siden den gang firedoblet seg i verdi og blitt verdens største kapitalforvalter, men lite har likevel skjedd for bransjen.

Norge bør ta muligheten som finnes med fondet og skape og utvikle et ledende kapitalforvaltningsmiljø på tvers av alle aktivaklasser. Vi kan begynne med å se på mandatet og inkludere unoterte aksjerunoterte aksjerAksjer som ikke er på børs. . Tenk hvilket potensial som ligger i å bygge kompetansesenter rundt NBIM som en av de mest attraktive investorene for de mest avanserte private investormiljøene i verden.

• Banknæring: Europeiske banker har siden finanskrisen tapt sin globalt ledende posisjon. De blir skviset ut av aktører fra mer fremadstormende og mindre regulerte markeder fra både øst og vest. Det er flere grunner til dette, men selv EU (ved Draghi-rapporten) og dets ledere (Macron og Scholz i Financial Times) har kommet til at deres "markedsledende standarder" for regulering har gått for langt.

I Norge har vi generelt lagt oss på et enda strengere finansregulatorisk nivå. Ikke minst siden fremtidens bank i stor grad er et teknologiselskap (med cyber security i hovedfokus) har Norge (og Norden) et godt utgangspunkt til å ta en ledende rolle i utviklingen, bl.a. med velutviklet posisjon innen fintech, betalingsformidling og digitalisering generelt. DNB bør gå foran. Nylig er det tatt et spennende grep med kjøpet av Carnegie. Tilsvarende har Nordea vist at de har ambisjoner om å vokse seg større. Hvorfor kan vi ikke ha som mål at nordiske banker gis mulighet til å vokse ut i Europa og verden, med Oslo som en hovedbase og centre of excellence?

• Finansielle rådgivningstjenester: I Norge har vi en lang tradisjon for et velutviklet og høyst kommersielt miljø av investeringsbanker. Dette miljøet har vært avgjørende for å skape det nordiske, globalt anerkjente obligasjonsmarkedet (som er et eksempel på hva vi kan få til innen finans når det skapes et kompetansemiljø).

I stor grad takket være gjentatte angrep fra regulatoriske myndigheter, har bransjen likevel hatt relativt begrenset vekst og innovasjon. Det har også vært svært liten internasjonal etablering i Norge. I Stockholm er alle de store internasjonale "investment banks" til stede. I Norge er det ingen – litt paradoksalt når vi har det som antagelig er en av verdens største kjøpere av finansielle rådgivningstjenester. Tenk hvilken kompetanse som kunne komme til landet om Goldman Sachs, Morgan Stanley, Barclays, JP Morgan, Bank of America, UBS og de andre måtte etablere seg her for å serve NBIM.

• Professional services og andre tilleggstjenester: Dette gjelder i første rekke for eksempel strategikonsulenter, revisorer, PR-byråer og (gud forby) advokater. En sofistikert finansnæring i Norge vil gi mye aktivitet og utvikling for disse industriene, og det vil samtidig oppstå et øket behov for kompetansebygging. Videre finnes det en rekke tilleggstjenester som vil følge med på lasset, inkludert fondsadministrasjon, IT, rekruttering og til og med kanskje utelivsbransjen. Alle disse vil ha stor nytte av en sterk finansbransje, og bidra med private skattekroner.

For at vi i Norge skal kunne realisere en satsing på disse områdene, er det behov for endringer i rammebetingelser og satsing på kompetansebygging.

Det er også nødvendig med en holdningsendring i samfunnet. Med en liten omskrivning av Finansforbundets ord fra 2013: Det er behov for å betrakte finansnæringen og dets økosystem som en "topp prioritet".

Det er dessverre en lang vei å gå, siden vi foreløpig heller skiller oss ut på en negativ måte.

Holdningene som ytres i det offentlige rom, er generelt negativt ladet. Innenfor det finansregulatoriske og skattemessige har vi konkurransevridende, særnorske regler som over tid har ført til omfattende utflytting av norske fondsforvaltere, banker og kapitalbesittere. Når det gjelder skole- og høyere utdanningssystemet, hører vi først og fremst dårlige nyheter om utviklingen. Her burde prioriteringene være nokså enkle: Norge kan ikke i sin kapitalistiske storhetstid sitte stille og se på at nivået i skole- og universiteter forfaller.

En ledende politiker på borgerlig side sa nylig til meg at utvikling av finansnæring er et viktig tema, men neppe en god valgkampsak. Det er nok riktig, men det må være mulig å tenke litt langsiktig. Det er også mye energi blant næringslivsaktører og interesseorganisasjoner.

Noe rører seg.

Nylig la en gruppering bestående av Finans Norge, Norsk Venturekapitalforening (NVCA), Verdipapirfondenes forening (VFF) og Verdipapirforetakenes Forbund (VPFF) frem en rapport knyttet til viktighet av finansnæringen for kapitaltilgang til næringslivet.

I Norge har vi både ressursene og mulighetene til å skape et ledende knutepunkt innen finans som vil kunne trekke til seg de beste talentene fra inn- og utland. Håpet må være at det kan oppnås en forståelse for behovet og muligheten som finnes både hos politikere og samfunnet ellers. Så kan næringen bli en viktig brikke for Norge i fremtiden.