– Jeg skulle ønske flere turte å si: Ja, jeg er blakk

– Det er jo ikke en livssituasjon man går rundt og er stolt av, sier uføretrygdede Pål Hetland (56) da vi møter ham hjemme i Kristiansand like før fellesferien.

– Man er jo ikke hypp på å bli oppfatta som en større taper enn hva man allerede er.

Hetland snakker om å ha dårlig råd i et av verdens rikeste land. I likhet med mange andre her i Norge, er han forsiktig med å bruke ordet fattig om seg selv, også da han gikk på «sossen» (sosialkontoret) for å få sosialhjelp, også de årene han ifølge SSBs statistikkbank lå under fattigdomsgrensa.

«Blakk» er bedre, synes han: det er både romsligere og mer presist, mindre stigmatiserende og mindre urettferdig overfor alle som har det verre.

Dessuten er ordet mer utpreget hetlandsk, som til tross for at han har bodd på Sørlandet siden han var 8 år gammel, fortsatt tviholder på den særegne østlandsdialekta si – en slags blanding av røff «Pelle og Proffen» pluss halvpen Oslo vest.

Hetland var blakk i mange år, sier han. Og til tross for at han i likhet med folk flest synes personlig økonomi egentlig er veldig privat, har han pratet om det usedvanlig mange ganger det siste halvåret – med oss som jobber i NRK.

Det hele startet med at Hetland gjorde som han og datteren (24) alltid gjør på fredagskvelden: satt i sofaen og så på Nytt på nytt sammen, en dag i slutten av januar.

Kveldens gjester var SVs Kari Elisabeth Kaski og NRKs programleder Thomas Seltzer. Uka hadde bydd på en nazihilsen fra Elon Musk og et sosialombud som hevdet Nav brøt loven ved å rutinemessig kreve kontoutskrifter fra sosialklienter. Og apropos sosialklienter og det å være avhengig av hjelp fra det offentlige:

Var ikke Seltzer i gang med en dokumentarserie om nettopp fattigdom i Norge?

«Hva finner du ut av?» spurte Nytt på nytt-programleder Bård Tufte Johansen sin gjest og kollega. At det er skambelagt, svarte Seltzer, som la til at den norske fattigdommen til dels er usynlig.

– Da tente jeg litt, sier Hetland, som satte programmet på pause.

– Fattigdom i Norge er en underkommunisert ting. Og det er ikke så rart man blir engasjert når det er snakk om noe som har angått en selv, og vært ens eget liv.

Hetland tok opp telefonen og begynte å skrive til sin gamle venn, Thomas Seltzer, på Messenger. Han skrev at han selv hadde levd i fattigdom i en årrekke, og at han i løpet av den tiden hadde gjort seg noen tanker og erfaringer han gjerne kunne tenke seg å dele med den gamle kameraten sin.

«Sprøtt», skrev Hetland.

«Allerede nå merker jeg den snodige følelsen av behovet for å forklare deg hvorfor jeg har havnet i denne situasjonen.»

Den gang da

Pål Hetland er, ifølge seg selv, ganske enkelt selve definisjonen av en has-been fra kulturrampelyset.

Før «diagnosene kom og tok [ham]», var han pressesjef for den legendariske Quartfestivalen i Kristiansand, tilbake på midten av 90- og frem til begynnelsen av 00-tallet. Det er også slik han kjenner Thomas Seltzer, som i tillegg til å være programleder, er bassist i bandet Turbonegro – et band som gjorde comeback på nettopp Quarten i 2002.

Året etter fikk Hetland sparken. Så kom skilsmissen. Både privatøkonomi og helse gikk «ad undas». Deretter fulgte sosialstønad, strøjobber, arbeidsavklaringspenger og flytting rundt i ulike leieboliger med datteren, som bodde hos ham annenhver uke.

De økonomiske bekymringene knyttet til om han hadde nok penger til å gi datteren en forsvarlig oppvekst, uroet ham. Det året datteren fylte sju, viser Hetlands skatteoppgjør en årsinntekt på 41 000 kroner.

– Jeg er fryktelig glad for at min datter var glad i å spise lapskaus på boks i perioder, for å si det sånn. Hun har aldri forlangt eller krevd noe av meg, noensinne. Det kan jeg få litt dårlig samvittighet over: Tanken på at jeg aldri har fått til å skjemme henne bort.

Etter hvert endte hun med å bo fulltid hos faren sin i det de har døpt hønsehuset – boligen han «gudskjelov» fortsatt får leie. Da hadde økonomien hans rukket å bedre seg, men likevel levde de i flere år godt under fattigdomsgrensa. I år som 2015 og 2016, da hun gikk på ungdomsskolen, var fattigdomsgrensa for enslige forsørgere med ett barn på 275 700 og 279 900 kroner etter skatt.

Hetland «jobba heavy» for ikke å bli ufør, forteller han, frem til han våren 2018 likevel så seg nødt til å søke uføretrygd. Han er i dag 100 prosent ufør med det han kaller en fargerik epikrise: han har blant annet kreft, diabetes og «noe pes med leveren».

– På gode dager kan jeg få til utrolig mye, sier Hetland:

– På dårlige dager: vanvittig lite.

Dette skyldes primært panikkangst-diagnosen, verstingen hans. Han omtaler den gjerne litt lattermildt som en i-landssykdom, men Hetland er betydelig plaget av angst og tynnslitte nerver, og panikkanfallene har han slitt med i over 20 år.

– Panikkangst og oppmerksomhet er ikke akkurat to gode venner, påpeker Hetland, som etter litt betenkningstid gikk med på å stille til intervju i TV-serien Seltzer: Den norske fattigdommen.

– Det viktigste er at man setter fokus på noe som kan virke helt uvesentlig for mange der ute, men som er et stort problem for de av oss det gjelder. Jeg skulle ønske flere turte å si: Ja, jeg er blakk.

Blakk is back

Det er den siste fredagen i juni, sterk sol og 20 varmegrader utenfor Hetlands leiebolig i Kristiansand. Nabohusene rundt ham er store eneboliger, én av dem har basseng i hagen. Hetlands hus er hakket mer beskjedent, og likner en slags garasje i en av innkjørslene.

«Ledsagerbevis aksepteres», står det på et klistremerke over dørhåndtaket hans.

– Det er jo litt selvironi, da, sier Hetland mens han viser oss inn.

– Det er jeg som trenger ledsager her.

I gangen er det kommunefarget vegg-til-vegg-teppe, brannslukningsapparat og en drøss jakkemerker over en karm, inkludert ett med påskriften «I’m Norwegian But I’m Taking Pills For It.»

Ifølge fjorårets levekårsundersøkelse fra SSB, oppga nesten 400 000 nordmenn at det er vanskelig å få endene til å møtes – hundre tusen flere enn for bare noen år siden.

22 prosent av befolkninga, bortimot en million av oss, hadde ikke mulighet til å klare en uforutsett utgift på 20 000 kroner. Vaskemaskin, kjøleskap, telefon og data – det er mye som til enhver tid potensielt kan ryke.

– Man har jo ikke råd til disse spontanutgiftene, sier Hetland, som påpeker at han ville ha klart det med økonomien han har i dag, selv om han fortsatt ville ha begynt å grine hvis tv-en falt ned fra veggen.

– Det er ikke alle som alltid bare kan gå ut og kjøpe nye ting. Men fordelen med å være blakk, kan man si, er at man kanskje ikke har så mange ting som kan gå i stykker, heller, da.

Selv om Hetland understreker at han ikke lenger er «helt skrapa» økonomisk, og har fått litt penger på bok og større pusterom blant annet på grunn av arv, anser han seg fortsatt som en del av utenforskapet, all den tid han ikke er i arbeid.

I dag får han utbetalt 25 991 kroner i måneden i trygd, «mer enn aldri før».

– Jeg savner egentlig veldig lite her i livet, sier han.

– Annet enn at jeg skulle ønske at nervene mine roet seg litt. ... Eller, det eneste jeg ikke klarer å slå meg helt til ro med, og som ikke er særlig kult, er bosituasjonen: at jeg fortsatt leier. Jeg er 56 nå, og jeg vet ikke med sikkerhet hvor jeg bor om fem-seks år.

Den usikkerheten gjør at det suger å være leietaker, sier han.

– Hvordan folk i Oslo overlever, skjønner jeg ikke.

Ny-fattig blant rike

I Norge finnes det mange typer fattige, mener Hetland.

«Ny-fattige» er én av dem, et begrep han tror er betegnende for en del som opplever at økonomien kneler. Hetland ramser opp:

Folk som har mistet jobben grunnet sykdom eller konkurser, folk med lav inntekt som havner i en skilsmisse, folk med gambling- eller rusavhengighet. Folk som av en eller annen grunn plutselig havnet på bar bakke. Det er ganske mange av oss, legger han til.

Man kan ha vært uheldig, men selv er han opptatt av viktigheten av å erkjenne eget ansvar også: Han har tatt noen skikkelig dårlige valg.

– Vi lever i et land der den største gjøken kan bli millionær og tjene penger på ingenting, fortsetter Hetland.

– Det er liksom så lett å tjene penger at de fleste burde greie det. Så når man ikke har gjort det, og derimot har havnet utafor, dukker det nok opp et forklaringsbehov.

– Hvorfor det, tror du?

– Når du er en av dem som ikke har noe særlig penger, er du litt redd for at folk oppfatter deg som dum eller udugelig, rett og slett.

Å være blakk blant rike får altfor mange mennesker til å føle seg små, mener Hetland, «og det er egentlig ganske på trynet.»

– Det å ha penger er ikke akkurat en personlig egenskap, du kan jo arve dem eller vinne dem i Lotto. Derfor synes jeg det blir litt feil å alltid knytte god økonomi til ressurssterkhet.

Hva er rikdom?

– Jeg har aldri følt meg fattig, selv om jeg alltid har visst at vi ikke har hatt mye penger, sier Amanda Hetland Lück, Pål Hetlands datter, som også sa ja til å bli med i første episode av Seltzer: Den norske fattigdommen.

«Det har alltid vært ham og meg», fortalte hun den første gangen vi snakket sammen på telefonen. Selv om Amanda flyttet hjemmefra for noen år siden, er hun ofte på besøk hos faren. Gjerne flere ganger i uka, faktisk – så regelmessig at hun nesten oftere enn ikke er til stede i bakgrunnen de gangene undertegnede har slått på tråden til Hetland (som er relativt mange) det siste halvåret.

– Det var mye usikkerhet i oppveksten, sier hun.

De flyttet for eksempel mye rundt, siden de alltid leide. Likevel har det alltid føltes trygt, fortsetter hun.

– Jeg husker også at vi alltid hadde utrolig mye fine folk rundt oss.

Faren har lært henne at det er helt normalt å møte motgang, at det er en del av livet. Hun lært å ta til takke med det man har.

– Jeg blir så stolt av pappa nå som jeg er eldre: vi har fått mange slag i trynet begge to, men han har alltid funnet veien ut av det.

– Jeg tror heller ikke vi hadde det hatt det forholdet vi har i dag, hvis ikke det var for at han var ufør og vi hadde hatt så mye tid sammen oppigjennom årene.

Nå skal Amanda selv bli mor – til en liten gutt. Det kjennes trygt å vite at faren hennes fortsatt har den tiden som hun fikk av ham som liten, sier hun. Tid til å være barnevakt, tid til å hjelpe henne og mannen, som begge jobber, med å hente i barnehagen. Tid til barnebarnet. Amanda gliser og hever stemmen et hakk:

– For pappa har jo ikke noe annet å gjøre, så ...

Begge ler.

– Han [barnebarnet] skal faen ikke knekke av å ikke få penger nok, for å si det sånn! konstaterer Pål.

– Han skal lære at livskvalitet er knytta til andre ting.

De står på utsiden av barndomshjemmet hennes, det hvite hønsehuset, snart klare til å runde av praten og dra på konsert sammen i sommerkvelden. Etterpå er det også en liten technofestival ute på Odderøya – litt som i gamledager, sånn som Quarten, sier Pål.

Hvis gravide Amanda og «dette gamle vraket her» orker, drar de kanskje ut dit og ser litt på hvordan technoungdommen ser ut i dag, sier han. Men de får se. Hetland forventer generelt ikke for mye av tilværelsen, fortsetter han, for man vet som kjent aldri hva som hva som venter rundt neste sving.

– Det eneste jeg vet, er at jeg er trygg på at min datter og mannen hennes kommer til å bli helt fantastisk supre foreldre, og gi den ungen det han trenger for å ha et godt liv.

Pål Hetland legger til:

– Hvis han blir rik, så får det bli en bonus. Men jeg tror han blir rik uansett hvor mye penger han har, jeg.

– Ja, svarer Amanda Hetland Lück og ser bort på faren sin, som allerede ser ømt på henne.

– Han blir jo rik på kjærlighet.