«Jeg skammet meg»

2 hours ago 2

Hun kommer til seg selv etter noen sekunder og klarer å kare seg hjem til leiligheten som ligger rett ved. Hun klarer til og med å sende en melding om at hun ikke får kommet på et møte hun egentlig skulle av gårde på.

For hun skjønner at hun er veldig syk.

– Men så gjorde jeg ingenting, forteller Anne Holt (66).

Hun bare satte seg i en stol og tenkte:

«Jaja. 3. desember 2024. Det var den dagen jeg skulle dø.»

Vi skal snakke om den 13. og aller, aller siste krimboken om Hanne Wilhelmsen – serien som har gjort Anne Holt til krimdronning med tolv millioner solgte bøker over hele verden. Et 33 år langt kapittel av forfatterlivet avsluttes.

Sjekk VGs anmeldelse her: Så sterkt, så sterkt!

Her tar Holt farvel med sin heltinne for godt – men også et slags oppgjør med virkelige hendelser på slutten av 90-tallet som gjør at forfatteren fortsatt kan få panikkangst.

Sist på festen til Gyldendal forlag i fjor. Da var hun livredd. Mer om det senere.

Nå møter vi henne i toppleiligheten på Grünerløkka på Oslos østkant, der den nevnte stolen står tom; Anne Holt er i aller høyeste grad levende. Solbrun og blid. Og over 20 kilo lettere siden den dagen i Sofienbergparken i desember i fjor.

– Jeg har gjennomgått en helt mirakuløs bedring i helse på bare litt over et halvt år. Jeg føler meg friskere og raskere enn på mange år, sier Holt og avbryter seg selv med å påpeke at hun egentlig synes andres sykdomshistorier kan være uinteressante.

– Særlig om de kommer i forbindelse med lansering av bøker. For da blir dét oppslaget, og jeg vet jo at det blir oppslaget her også, ler hun, men legger litt alvorlig til:

– Men så er det viktig å si det: For det er ikke bare menn som ikke passer på helsen sin og går for sent til legen. Det gjør veldig mange kvinner også.

Hun synes dette fortsatt er vanskelig å si:

– Jeg vet hvordan det er å være overvektig. Og hvis du lider av overvekt, men samtidig blir sett på som en person som både kan lese, tenke og snakke, er det også en slags skam knyttet til dét. For du vet jo at det er forferdelig usunt. Så når jeg forteller om dette nå, er det litt for å si at jeg skulle ønske jeg hadde gått til lege mange år tidligere.

Anne Holt hjemme i sofaen, september 2025.

Samtidig tror hun ikke en lege kunne fått henne til å gå ned i vekt, det var noe hun måtte komme frem til selv:

– Men da jeg innså at jeg måtte jeg gjøre noe med det, var det fryktelig lett.

Akkurat hvor fryktelig lett skal vi komme tilbake til, men først:

3. desember i fjor sitter hun altså i en stol i leiligheten og tenker at det er «game over».

– Jeg var ikke noe redd, jeg bare satt der og tenkte at «nå kommer jeg til å dø, det var det, jeg har hatt et fint liv».

Bare to måneder tidligere hadde Anne Holt vært på bokmessen i Göteborg sammen med sin gode forfattervenn Jan Guillou (81).

I ettertid har hun og familien lurt på hvorfor hun bare ble sittende der i leiligheten. Hvorfor ringte hun ikke ringte 113 eller legebroren Even Holt, som er spesialist på hjertesykdommer?

– Når jeg ikke ringer, er det fordi vi har ansvar for vår egen helse. Jeg følte at dette var min egen skyld, at jeg har tillatt meg å bli alt for feit.

Anne Holt tenkte: «Du har vært dum, du har lurt deg selv – og nå får du faen meg bare sitte der.»

– Jeg skammet meg, rett og slett.

Men så ringer tilfeldigvis Tine Kjær (58), Annes kone, og hun skjønner på stemningen at noe er galt. Da hun spør om hun skal komme hjem, svarer Anne spakt:

«Ja, jeg tror det.»

I løpet av fem minutter er Tine hjemme. Hun ringer Annes legebror, som slår full alarm – og AMK rykker inn. Anne hører lyder av maskiner, samtaler med sykehuset. Det er hjertet det er noe alvorlig galt med. Hun blir lagt på båre og kjørt rett til akutten.

Egentlig vil ikke forfatteren snakke så mye om det som skjedde, så hun sier først litt nøkternt:

– Jaja, long story short så hadde jeg en litt sjelden form for hjerteforstyrrelse. Det var ikke et infarkt, men jeg hadde forferdelig høy puls. Og da de ikke fikk den ned, måtte de elektrosjokke meg tilbake til vanlig puls. Og en måned senere måtte jeg inn for å gjøre et operativt inngrep i hjertet.

Men da vi kommenterer at dette hørtes alvorlig ut, har Anne Holt mer å fortelle.

– Alvorlig ja. Jøsse navn, det var alvorlig. Da jeg kom inn på akutten, var det som å være med i en episode av «Grey's Anatomy». Du vet, det er sånn seks–syv forskjellige leger som kommer inn. Ingen av dem ser på deg, de bare ser på den monitoren. Så du ligger der og føler deg ganske bortkommen.

– Men du følte du var i gode hender?

– Ekstremt gode hender. Men jeg kunne jo ikke vite om dette var noe de kunne gjøre noe med. Det de faktisk gjør, er at de legger deg i en kortvarig narkose før de – kaboom – gir deg sånn skikkelig elektrosjokk. Da jeg våknet igjen, så var det som om Dumbo hadde lettet fra brystkassen min, svarer hun.

– Norsk helsevesen, altså. Jeg har fått fantastisk og profesjonell hjelp, sier hun.

I dag vet Anne Holt at det ikke var «game over». Men da hun lå der, koblet til diverse ledninger, var det flere tanker som for gjennom hodet hennes.

– Jeg tenkte på at Tine vet hvor skjøtene ligger, og at hun har tilgang til alle mine bankkontoer. Og at da er det i grunnen greit. Og så tenkte jeg på første gang jeg holdt datteren min, sekunder etter at hun ble født. Jeg husker at jeg sa til henne: «Jeg skal alltid passe på deg, så lenge jeg lever. Og jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for å leve til du er over 18.» Nå er hun 22, så jeg kunne i grunnen ta det også helt med ro.

Allerede dagen etter det dramatiske døgnet blir hun utskrevet.

Med medisiner og et inngrep i hjertet i januar skal alt gå bra, blir hun forsikret.

På Facebook skriver Anne Holt en litt kryptisk melding om at hun er litt «krank og maroder om dagen». På spørsmål fra undertegnede journalist om det går bra, og om vi kanskje skal ta en prat, svarer hun:

«Jeg har et helseproblem som må løses, men vil ikke snakke om hverken det eller annet på en god stund. Jeg skriver og har det greit.»

Nå er det blitt september, og Holt har det mer enn greit der hun har satt seg godt til rette i en helt annen stol, en kontorstol ved pulten hun har bygget selv på skriveloftet.

– Legene er altså så fornøyd med meg. Jeg har en hjertehelse nå som er bedre enn den har vært på veldig, veldig lenge.

Allerede mens hun ligger på sykehuset, bestemmer hun seg for å komme legene i forkjøpet med å selv fastslå at hun må gå ned i vekt.

– Jeg opplevde der og da at jeg fikk en ny sjanse – og i den sjansen måtte jeg vise meg selv såpass respekt at jeg i hvert fall skulle gå ned de jævla kiloene. Og siden jeg allerede måtte ta medisiner for hjertehelsens skyld, ville jeg ikke gå ned i vekt med noen Big Pharma-hjelp. Dette ville jeg gjøre på egen hånd.

– Det er ikke mye jeg er flink til. Men akkurat dette har jeg vært flink til. Jeg har gått betydelig ned i vekt. 20 kilo siden januar.

Løsningen fant hun raskt.

Read Entire Article