– Jeg prøvde å gi et ydmykt bidrag til polarhistorien

4 months ago 16

– Jeg prøvde å gi et ydmykt bidrag til polarhistorien

De siste dagene hadde ikke bare vært en kamp. De hadde vært en krig.

Fullstendig blindet av alt det hvite. Trassige skavler å klatre over og falle ned i for mannen og pulken. Trå snø. Snart tre uker med lite og dårlig søvn og en kropp som var tøyd til tålegrensen.

Norsk polfarer-historie var ikke ferdigskrevet.

Arne-Kristian, AK blant de som kjenner ham, var ute for å sette nye rekorder. Han hadde dundret på innover isen for å bli den raskeste til Sydpolen.

Nå befant han seg på den fryktede 87-graderen i Antarktis. Det var bare juling å få.

Hjemme feiret folk nyttår.

Teigland var 14 timer på skiene på årets siste dag.

25 kuldegrader. Tynn luft. Tørr luft. Kald luft. Han forsøkte å varme den litt opp før den traff lungene.

Rotete og uryddig terreng. Skavler. Sprekker. Pulken som kom som et prosjektil bak ham. Det var blytungt, på grensen til det uforsvarlige.

Han nærmet seg 2700 meter over havet. I to dager hadde det vært fullstendig whiteout.

– Kroppen var sliten. Det hadde vært knallhard påkjenning over lang tid, både mentalt og fysisk, forteller sydpolfareren til VG fra Union Glacier-basen i Antarktis.

Disse dagene skulle åpenbart vært liggedager på grunn av været, hadde det bare ikke vært for at han hadde det så inni hampen travelt.

18 dager tidligere hadde han tatt det første stavtaket i den store drømmen:

Racet om å bli verdens raskeste mann til Sydpolen.

Han var kommet for å gi alt.

Med skallen full av vilje startet han den 1130 kilometer lange skituren med tanken om at «lidelse fører frem», selv om det kom til å bli aldri så slitsomt, vondt, rått og brutalt.

Innslagspunktet for å ha det bra var særdeles lav.

Målet var å nå Sydpolen på hovedruten fra Hercules Inlet på under 22 dager, og dermed slå den gamle rekorden til franskmannen Vincent Colliard, som er bosatt i Norge.

Han lå godt an.

Helt til han våknet opp fra illebefinnendet og besvimelsen med nesen i snøen og synet av skituppene rett foran øynene, mutters alene i isødet og med tusen kilometer til folk – der ute på det øde 88 grader og 17 minutter sør.

Han hadde kjent det komme. Ørhet, svimmelhet, slitenhet og at han plutselig måtte henge på stavene. Det lignet ikke ham. Hadde han ikke bare vært som en slags maskin i verdens barskeste natur?

Nede i isen fikk han vridd av seg pulkselen, klikket av seg skiene og krabbet bort til pulken. Hadde han krefter til å slå opp teltet?

Om ikke: Den visse død i 25 kuldegrader.

Han får reist teltet og tar et bilde av nesen som gikk rett i snøen.

Legger seg i soveposen. Forsøker å gjenvinne varmen.

– Den første reaksjonen da jeg kom inn i teltet var en erkjennelse av at dette kunne faktisk gått helt galt. Det var en urolig følelse, forteller AK Teigland.

Det neste jeg tenkte var:

– Gud hjelpe meg, nå er du sliten. Stakkars kroppen min, nå må du få hvile. Nå har du vært i fullt overlevelsesmodus i snart tre uker, og nå må du få lov til å kjenne på at du er sliten.

– Og da var jeg plutselig veldig sliten, forteller han.

Hardhausen fra Hardanger hadde vært i et slags kamp-modus med ti timer lange dager på ski og med distanser over fem mil i det ugjestmilde landskapet, dag etter dag.

– Når du slipper den modusen, så blir kontrasten helt enorm.

– Det var en interessant opplevelse med sin egen kropp og sjel. Jeg fikk tid til å kjenne på at dette kunne gått helt galt.

I teltet tar han av seg sokkene. Synet er ikke pent.

Den skrukkete huden er i ferd med å forlate foten.

To av tærne er så å si borte. Spist opp av strevet på isen.

– Jeg begriper liksom ikke at jeg har greid å gå fem mil hver dag med de greiene der. Men det sier litt om et menneskes viljestyrke. Ja, det må jeg si. Jeg klarte å trosse smerten fordi jeg har lagt hele sjelen min i dette. Det skjønner jeg nå.

Om tærne er ødelagt for bestandig, vet han ennå ikke.

Nokså hurtig ringer han Antarctic Logistic & Expedition-basen på Union Glacier og varsler at han trenger bistand til å komme seg ut, og lar samtidig familie og venner hjemme få vite.

Etter noen timer i sine egne tanker brytes den enorme stillheten over ham.

En Twin Otter-maskin sveiper så å si teltduken.

De kanadiske bush-pilotene som er kommet for å hente ham brukte ikke opp plassen på isen.

– Jeg trodde min siste time var kommet for annen gang den dagen, jeg trodde de skulle lande inni teltet, forteller eventyreren.

Det føltes som en kraftanstrengelse å komme seg bort til flyet.

Inne i maskinen legger han ullvottene i setet ved siden av seg, gir et spakt smil og en tommel opp til pilotene, og lar legen som følger med i flyet måle kroppstemperaturen hans.

35 grader.

Nivåer rett under kalles hypotermi. Føler man seg i tillegg syk, bør man ha legetilsyn.

AK tror ikke målingen stemmer helt. Den må være for lav. Så legger han de maltrakterte føttene sine høyt og tar til på den tre og en halv timer lange flyturen tilbake til en liten antarktisk sivilisasjon. Basen.

Under seg har han sine egne utviskede tusen kilometer lange skispor.

Det var dette han hadde drømt om siden han var barn.

Han leste polfortellingene til Nansen og Amundsen, samtidig som han tidlig begynte å dyrke musikkinteressen; heavy metal.

Som skiløper la han opp på bunnen, med en plass godt nede på resultatlistene som 11-åring.

– Jeg har aldri vært noen langrennsløper på noe vis.

Men så kom fjellskigleden for mannen fra Øystese i Hardanger.

– Jeg likte de gamle polfarernes sans for slit og de lange linjene.

Derfor, sent i 2022, la han ut på sin første tur til Sydpolen sammen med kameraten Kjartan Bergsvåg.

«Gutteturen» nådde polpunktet etter rundt 40 dager, i den polare «sommeren» i januar 2023.

Både han og kameraten følte at det bodde mer i dem enn bare denne ene Sydpolturen.

I halvannet år siden har AK trent og forberedt seg både fysisk, mentalt og finansielt på å gjennomføre turen til 90 grader sør på rundt halvparten av tiden som sist.

Han er ikke blant dem som har varmet opp til å bli polfarer med å gå på ski over Grønland.

Men han har gått tre ganger på ski fra Bergen til Oslo, Hardangervidda på kryss og tvers – og han er den som har deltatt flest ganger (ni) på Åsnes Expedition Amundsen, som kalles verdens hardeste skirenn.

– Hvilken var din lykkeligste dag på racet til Sydpolen?

– De dagene det gikk smidigst og jeg kjente på kapasitet og fremdrift. Den vakreste og beste var en dag på 85-graderen. Jeg hadde musikk på øret. Til vanlig hører jeg mye på heavy rock, men jeg følte for litt lettere stemning, festmusikk, fordi dagene kan gå veldig mye opp og ned.

John Farnhams «You’re The Voice» fylte øregangene til AK.

– Plutselig måtte jeg bare stoppe opp, se ut i det enorme landskapet og løfte armene i været. Da begynte jeg å grine rett og slett.

– Antarktis, et sted for sterke følelser?

– Ja, man har et hav av tid til å tenke. Også til å dyrke tunge tanker. Det kan fort bli en fiende. Når man befinner seg litt på grensen, så kan små ting ofte gi store utslag. Da prøver jeg å relatere til tunge ting jeg har opplevd før, og forsøke å lage mentale dører ved for eksempel å fortelle meg selv at «dette er du faktisk ganske god på».

– Hva har vært drivkraften din?

– Mestring. Skiglede. Gjøre noe skikkelig og ekte – og få til et håndverk.

Han startet ut med det norske flagget på brystet, i hjertet og på pulken.

Julaften feiret han med en ekstra sjokoladerute som han la andektig på kneet med soveposen oppå, før han åpnet førstehjelpsskrinet der arket lå med en hilsen for hver dag fra venner og familie.

– Det siste jeg gjorde hver kveld var å plukke opp lappen og lese hva de ville si til meg.

En skrev:

– Akkurat nå har du serven i ditt liv.

Den satt.

Nyttårsaften var en tyngre dag etter 14 timer på verdens raskeste fjellski i elendige forhold.

Da han skulle ringe opp det store festlaget som var samlet på Finse 1222 der han jobber, ble det en brutalt ærlig og et særdeles lite festlig bidrag fra isødet.

AK var egentlig bare lei seg og utslitt.

20 dager i et uendelig slit og race mot klokken.

Det har kun handlet om å gå på ski, spise og hvile – med strikte klokkerutiner.

Et grytelokk kunne ikke ligge på feil sted, det ville stjele tid fra hvilen.

43-åringen har satt til livs havregryn med kokos og olje og smør til frokost, havregryn blandet med realturmat til lunsj og norsk melkesjokolade og valnøtter og litt tørket mango senere på dagen.

Så fantes det ett kulinarisk høydepunkt: Tørket hjortehjerte fra Hardanger.

– Når jeg ble saltsyk midt på dagen, var det fabelaktig. Fantastisk.

Den strabasiøse turen over Antarktis endte ikke med flagg over hodet og jubel på Sydpolen.

Den endte med nesen i isen.

Han ble aldri verdens raskeste mann til Sydpolen. Men det var nære på.

Noe nytt forsøk blir det ikke.

– Jeg lovet sønnen min (23), familie og venner at jeg skulle komme hel hjem. Da jeg lå der i teltet etter å ha besvimt på isen, bestemte jeg meg for å holde det løftet.

Estimert målgang for Arne-Kristian Teiglands verdensrekord mot Sydpolen var denne helgen, søndag kveld klokken 19.30 norsk tid.

– Jeg skulle til Antarktis og gi alt. Da jeg lå i bakken etter nesten 1000 kilometer, så var det godt nok. Jeg har prøvd å gi et ydmykt bidrag til polarhistorien, fra en enkel mann fra Vestlandet og som bor på Finse, sier han.

Read Entire Article