«Jeg har fått livet i gave»

2 days ago 6

Hennes første minne. Stedet var Sunnaas sykehus på Nesodden.

– Speilet, sier Mia Rusthen.

– Jeg så meg i speilet. Og så hadde jeg kort hår. Jeg tenkte: «Det kan ikke være sant.»

Det var på mange måter varemerket hennes. De mannlige konkurrentene skulle se den lyse hestehalen bak hjelmen. Bare for å minne dem om hvem de lå bak på roadracing-banen.

– Jeg husker ingenting av det som hadde skjedd. Da jeg så meg i speilet, trodde jeg først det var en drøm. Så skjønte jeg at det ikke var det.

To måneder tidligere: Ulykken skjer 15. juni i år, på Misano-banen i Bologna, Italia. Drøbak-kvinnen ligger omtrent midt i feltet, i rundt 200 km/t i sving nummer 16, da vi i bildekanten ser at hun krasjer ut av banen, syv runder før mål.

Mia suser gjennom luften. Støvet virvler opp. Så viser ikke TV-bildene henne mer.

– Jeg så det alene hjemme, forteller mamma Monika Stenseth (53), som befant seg i Tromsø.

– Vi har sett en del på motorsport. Vi vet at det ikke er noe godt tegn når TV-bildene ikke viser en fører etter krasjen, sier samboeren Sindre Vedvik (24), som så løpet i USA.

Både han og Monika kastet seg på første fly i retning Bologna. Snart seks måneder senere vet de fortsatt ikke om skaden skyldes at Mia etter luftferden landet med hodet først – eller om hun fikk den et par hundre kilo tunge motorsykkelen i hodet.

I nesten alle artiklene om Mia Rusthen etter ulykken brukte mediene et bilde av henne med motorsykkelen – og langt, lyst hår.

Nå sitter vi på rommet hennes på Catosenteret i Son. Håret er fortsatt ganske kort, men det er det minste problemet – selv om Mia fortsatt ergrer seg over at legene i Italia barberte av henne alt. Det måtte de for å kunne gå inn i hodet hennes og unngå økende trykk.

Men humøret er på topp, ikke minst takket være samboer Sindre og mamma Monika, som begge er på plass.

Mamma Monika og kjæresten Sindre er glad over å se fremgangen fra dag til dag.

Sammen med Mias far Trond og storesøster Sunniva har de vært ryggraden i Mias liv etter ulykken.

– De har betydd alt, sier Mia.

– Det er utrolig at jeg lå i koma så lenge, men nå er jeg meg selv igjen. Jeg er veldig glad over å ha fått livet i gave på nytt.

Monika forteller at hun i flere døgn ikke visste om datteren ville overleve.

– Trond og Sunniva var til stede under løpet og fulgte Mia til sykehuset i Cesena. Jeg kom dit morgenen etter. Men det var språktrøbbel, og vi ante ikke hvor alvorlig det var, forteller Monika.

– Ulykken skjedde på en lørdag. Først på tirsdag fortalte legen oss at hun i hvert fall kom til å overleve. Men vi visste også at hun hadde fått en traumatisk hjerneskade som ingen kunne spå utfallet av. Kun tiden ville vise.

Mia ble lagt i kunstig koma etter ulykken. Hun var fortsatt bevisstløs da hun ble fløyet hjem med et avansert ambulansefly én uke senere.

En ny og utfordrende hverdag i livene til mor og datter.

Monika heiet veldig på at Mia skulle satse på balletten. Det var hennes lidenskap fra hun var fire-fem år.

Monika forteller om ei jente som allerede i ung alder trente ballett ti–tolv timer i uken. Det tok Mia med seg over på sykkelen.

– Det har alltid vært veldig sånn at når jeg går inn for noe, så går jeg inn for å bli best. Så jeg ville bli best i ballett også, sier Mia.

Men da hun var 14 år, tok pappa henne med til Rudskogen-banen i Østfold for å kjøre roadracing. Mia var solgt. 16 år gammel la hun tåspisskoene på hyllen og satset alt på motorsykkelen.

Og drømmen om å kjempe seg til verdenstoppen.

– Jeg tapte, smiler Monika.

– «Hva er galt med ballett, liksom?» spurte jeg. Men jeg måtte bare venne meg til de nervene som følger med motorsykkelsporten.

For Mia var det ingen tvil:

– Jeg danset en periode ved siden av roadracingen, men så tok jeg et valg. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde begynt litt før. Noen begynner jo når de er tre.

I Norge var Mia en av veldig få jenter som kjørte. Mia måtte konkurrere med guttene. Det ga mersmak, særlig når hun slo dem. Hun har vunnet NM og fått flere medaljer.

Så ble hun en del av motorsykkelprodusenten Yamahas talentprogram. Det ga nye muligheter.

– I det tyske mesterskapet var vi to jenter og 27–28 gutter. Det var tøft!

Dette er roadracing

Roadracing er en motorsport der førere av motorsykler konkurrerer i hastighetsløp på en asfaltbane.
Sporten kjennetegnes av høye hastigheter, krappe svinger og tette dueller mellom førerne.
I Norge finnes tre godkjente roadracingbaner: Vålerbanen på Braskereidfoss i Hedmark, Rudskogen ved Rakkestad i Østfold og Arctic Circle Raceway ved Storforshei i Nordland.

Som roadracingfører har Mia fått mange kommentarer på at hun har en spesiell stil.

– Det kommer nok av balletten. Hun er så smidig i kroppen, sier moren.

– Handler det om balanse?

– Som ballettdanser må du ha kontakt med alle muskler i kroppen din. Selv på Sunnaas sykehus, da Mia fortsatt var i den posttraumatiske forvirringsfasen, var hun 100 prosent påskrudd og dedikert til behandlingen og opptreningen. Særlig fysioterapeuten var imponert av hennes fokus på de minste detaljene.

– Sånn har jeg alltid vært. Jeg prøver å konsentrere meg om detaljene, sier Mia selv.

Sindre og Monika merker at hennes ekstremt mange timer med beinhard ballett-trening er gull verdt når hun skal prøve å trene seg opp igjen.

Det er høyresiden, og særlig høyrehånden, som fortsatt trenger beinhard øving.

Mias hjelpere på Catosenteret smiler bredt over fremgangen.

– Du står veldig på. Det er gøy å se, sier ergoterapeut Marianne Vanem ter Haar.

– For deg føles det kanskje som små skritt, men vi ser fremgangen. Målet er at du skal få bedre funksjon. Du har fått mer styrke i høyrehånden, og jeg ser at du bruker den mer. Du er flink til egentrening.

Mia smiler tilbake.

– Det er jeg glad for å høre.

Opptreningen er ikke bare gruppetimer på sykkel eller slyngetrening med instruktør. Ergoterapeut Marianne foreslår at Mia skal utføre to ganske så aktuelle hverdagsaktiviteter:

Lage kaffe og pakke inn julepresanger.

Sirlig pakker Mia inn en gave. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Det går ikke så fort, men resultatet blir pent.

– Alt handler om å gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i nå. Det er åpenbart at jeg må trene mer, sier Mia.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Det er vanskelig å si. Nå ser jeg bare for meg å trene mest mulig og bli best mulig så snart som mulig.

– Hva savner du?

– Å kunne løpe igjen. Jeg er veldig glad i å nyte naturen mens jeg løper. Det er en fantastisk følelse! Men jeg har også lyst til å bli værende i motorsporten på et eller annet vis. Om det ikke blir som før ... men for eksempel som mental trener. Det er et stort mål.

Vi blir med Mia inn til fysioterapeut Synnøve Løkvold Holmen. Her er treningen tøff.

Mia blir presset til å kaste en ertepose med høyrearmen som hun fortsatt sliter med. Hun smiler likevel. Det samme gjør mamma.

– Dette klarte du ikke sist jeg så deg!

– Har du lyst til å sette deg på en motorsykkel igjen?

– Ja, jeg vil kjøre. Jeg håper at i hvert fall kan være en hobby. At vi kan ha det som en hobby, svarer Mia og nikker mot Sindre.

– Jeg tenker at om noen år er det en morsom ting vi kan gjøre sammen.

Så kommer Mia på noe:

– Triatlon.

– Ja?

– Triatlon ser gøy ut. Det har jeg aldri gjort før. Det har jeg lyst til!

Sindre tar tak i henne. Det gjør han stadig.

– Mia har hatt fremgang hver eneste dag siden ulykken. Det er derfor vi kan stå i dette.

På den ene siden jålete. På den andre «guttete».

Slik beskriver Monika datteren i oppveksten. Mia fikset balansegangen fint.

– Det er det som er så gøy med Mia, at hun er så kontrastfylt, sier mamma.

– Hun er liten og nett. Hun skulle alltid være «ballerinaen». Hun insisterte på å gå med skjørt og kjoler. Og alt skulle være rosa. Og egentlig er Mia ganske engstelig for en del ting. Hun besvimte hver gang vi var hos legen og skulle ta en blodprøve på fingeren. Da hun skulle ta vaksiner på skolen, måtte hun legge seg ned, fortsetter Monika.

– Samtidig har hun alltid hatt en norm vilje og kraft i seg. Vi så konkurranseinstinktet allerede i påskeskirennet da hun var fem år. Så fikk hun start nummer én og var fast bestemt på å komme først i mål. Hun gikk som et olja lyn og klarte det, med masse større unger bak seg.

Moren sier at det var da hun skjønte det:

– At så mye viljestyrke og pågangsmot ville spille Mia god i dette livet som har så mye på lager av både gleder og sorger. Bare se på henne nå ...

Moren beskriver en Mia som forandret seg etter at hun begynte å kjøre motorsykkel.

– Den mestringen hun følte. Fra å være veldig forsiktig – hun er fortsatt det med mange ting – til motorsykkelen som hun hadde fullstendig kontroll over. Mens jeg sto der med hjertet i halsen, koste hun seg ned over langsidene på Rudskogen.

– Hva er det forteste du har kjørt, Mia?

– Jeg prøvde meg på Yamaha R6 i fjor og var vel oppe i 250 km/t over langsletta på Rudskogen. Det var sykt gøy! VM-syklene går ikke fortere enn ca. 220 km/t.

Det var en historisk dag på Misano-banen 15. juni. For første gang skulle det kjøres en egen kvinneklasse i VM i roadracing. Mia Rusthen fra Drøbak var en de utvalgte.

Tidligere hadde hun blant annet kjørt det prestisjefylte tyske IDM-mesterskapet og EM.

– Du lurte på om du skulle ta en pause fra kjøringen, men så kom VM på banen – og du søkte. Du tenkte at det var viktig å vise interesse, sier Monika.

Mia overtar:

– Jeg måtte søke selv om jeg både var i tvil om jeg faktisk ville få plass – og om jeg orket nok en runde med sponsorjakt. Den biten har vært ekstremt krevende og utmattende og hadde nesten tatt vekk all gleden med å konkurrere. Men så fikk jeg VM-plassen og var i sjokk og lykkerus på samme tid. Jeg skjønte ikke skjønte hvordan jeg skulle få det til.

– Du trodde vel egentlig ikke at det skulle gå, spør mamma.

– Nei! Jeg tenkte at kanskje kunne jeg få et «wild card» til et enkelt løp. Men nok til å kjøre hele serien, det var i overkant.