Jeg hadde planlagt en appell til 8. mars

Igjen ser vi hvordan mektige menn, statsledere med hærer og atomarsenal, velger bomber fremfor diplomati.

Og som alltid er det sivilbefolkningen som betaler den største prisen: barn, kvinner, familier i boligblokker og en jenteskole.

Historien gjentar seg: Når menn i maktposisjon erklærer krig, er det mennesker uten makt som begraves.

Hele regioner rystes – Iran, Libanon, Palestina – og igjen står Midtøsten i brann.

Røyk stiger etter et israelsk angrep på Beiruts sørlige forsteder, etter en opptrapping mellom Hezbollah og Israel i den amerikansk-israelske konflikten med Iran, Libanon, 6. mars 2026. Foto: Khalil Ashawi / Reuters / NTB

Samarbeidspartnere og venner i feministiske organisasjoner pakker ned kontorene sine. Rettighetsarbeid gjøres om til nødhjelp. Krisesentre åpnes for mennesker på flukt. Igjen.

Midt i dette mistet vi i Raftostiftelsen en av våre: Yanar Mohammed. Hun levde hele sitt aktivistiske liv under trusler. Hun var sekulærsekulærSekulær betyr at noe er verdslig og ikke knyttet til religion. Det beskriver holdninger eller institusjoner der religiøse prinsipper ikke står i sentrum. For eksempel kan en sekulær offentlig skole være en skole som ikke favoriserer eller underviser i noen spesiell religions lære. i et politisk klima som ikke tåler det.

Yanar Mohammed var en irakisk menneskerettighetsforkjemper fra Bagdad som fikk Raftoprisen i 2016. Foto: Marit Hommedal / NTB

I 2016 kom hun til Bergen for å ta imot Raftoprisen for sin kamp for kvinners rettigheter, for transpersoners rettigheter og for retten til å leve uten religiøs og patriarkalsk kontroll.

Hun bygget tilfluktssteder. Hun reddet liv. Hun visste at hun hadde fiender og kjente risikoen.

Les også: Merkevaren Dubai rakner

Likevel forberedte hun seg på å markere 8. mars, den viktigste dagen i året for dem hun kjempet for.

Hun ble drept. Ikke i krig, men i et målrettet attentat av menn som skjøt henne i hennes eget hjem.

Slik lever kvinnerettighetsforkjempere mange steder i verden – med trusler som bakteppe, med hets, med overvåkning, med risiko som en konstant følgesvenn. Noen overlever det, andre gjør ikke.

Kvinner holder portretter av Irans avdøde øverste leder Ayatollah Ali Khamenei under fredagsbønnen i Teheran den 6. mars 2026. De deltar i en anti-USA- og anti-Israel-demonstrasjon, og dette var den første fredagsbønnen siden krigen med USA og Israel startet – og den første siden drapet på Khamenei utløste en bølge av amerikanske og israelske angrep som trigget Midtøsten-krigen. Foto: – / AFP / NTB

Og midt i dette blir vi spurt: Hvorfor feirer vi fortsatt 8. mars? Er ikke likestillingen kommet langt nok? Er ikke kampen vunnet, i hvert fall her?

En eldre mann stilte meg det spørsmålet nylig. Ikke med ondskap, men med overbevisning. Som om makt nå er jevnt fordelt.

Som om strukturer har forsvunnet. Som om forskjeller bare handler om hvem som «vil mest».

Men makt reproduserer seg selv. De som sitter på toppen, velger ofte dem som ligner dem. Nettverk er ikke kjønnsnøytrale. Tillit er ikke kjønnsnøytral.

Systemer er ikke kjønnsnøytrale.

Sørgende tar dekning mens luftvernlyd varsler om innkommende missiler skutt opp av Iran mot Israel under begravelsen til Sarah Elimelech og hennes datter Ronit, som mistet livet i et iransk missilangrep, i Beit Shemesh, Israel, mandag 2. mars 2026. Foto: Ohad Zwigenberg / AP

Når vi ser på verden i dag – på krigene, på maktmisbruket, på volden – er det vanskelig å hevde at patriarkalske strukturer er historie.

Yanar Mohammed pekte ofte på hvordan makt beskytter makt, på hvordan menn i eliter beskytter hverandre politisk, økonomisk og sosialt.

Vi har også sett det i vestlige maktmiljøer

Jeffrey Epstein-avsløringene avdekket systematisk utnyttelse av unge kvinner begått av menn med penger og forbindelser. Like alvorlig som overgrepene var systemsvikten rundt dem – hvordan nettverk, lojalitet og makt bidro til å beskytte overgriperne altfor lenge.

Les også: Hun fikk hjemmet bombet: – Dette er ikke vår krig

Likestilling er ikke en geografisk tilstand. Det er en kontinuerlig kamp mot maktmisbruk, uansett hvor det skjer – fra Iran til Libanon, fra Irak til Norge, fra USA til Sudan.

Solidaritet betyr imidlertid ikke at vi skal overta andres stemmer. Når internett stenges i Iran, når bomber faller over Libanon, når aktivister i Irak lever med dødstrusler, er ikke vår oppgave å definere deres kamp.

Vår oppgave er å stå sammen med dem, beskytte rommet deres, og holde oppmerksomheten oppe når verdens blikk vender seg bort.

«Ingen av oss er fri før alle er fri» er ikke en klisjé – det er en realitet i en verden der autoritære krefter lærer av hverandre, støtter hverandre og normaliserer undertrykkelse på tvers av grenser.

Kanskje er det nettopp derfor vi må stå sammen for å markere 8. mars. Ikke fordi verden er trygg, ikke fordi kampen er vunnet, men fordi den ikke er det.

Vi markerer kvinnedagen for dem som ikke kan, for dem som er på flukt, for dem som lever i skjul, for dem vi har mistet. For Yanar.

Raftoprisvinnar Yanar Mohammed mottok prisen av Martin Paulsen. Den irakiske menneskerettighetsforkjemperen Yanar Mohammed ble tildelt Raftopris i Grieghallen i 2016, for mange års arbeid for kvinners frihet i Irak. Foto: Marit Hommedal / NTB

8. mars er ikke en feiring av at vi er ferdige. Det er en erklæring om at vi ikke gir oss – ikke når bomber faller, ikke når aktivister trues, ikke når makt misbrukes.

Ikke her. Ikke nå. Ikke for noen av oss.