«Jeg ber på mine knær til regjeringen»

Hun er enke, men hjemme i Romania har hun to barn.

De er grunnen til at hun har kommet til Norge i mange år.

– Jeg skammer meg over å tigge, men for oss som ikke kjenner språket, som ikke har skolegang, som ikke har mulighet til å få jobb er det det eneste vi kan gjøre, sier hun mens tårene triller nedover kinnet.

– Jeg ber på mine knær til regjeringen om at denne plassen ikke blir lagt ned, skjer det så er vi ferdige – vi kommer til å fryse i hjel.

Klokken er fem på ettermiddagen og utenfor mursteinsbygningen på St. Hanshaugen i Oslo er det lang kø.

Siden 2013 har Kirkens Bymisjon drevet akuttovernatting her for de som ikke har noe sikkerhetsnett, eller sted å sove.

– Her har vi plass til 80 gjester, kvinner og par, de får en seng og varm suppe på kvelden hver dag. Men først og fremst trygghet, det er det handler om sier Blazhka Popova tiltakskoordinator i Kirkens Bymisjon i Oslo.

Nå foreslår Regjeringen å kutte tilskuddet til humanitære tiltak rettet mot EØS-borgere fra 25 millioner i 2025, til 15 millioner i 2026, og i 2027 skal det avvikles helt. Det betyr etter all sannsynlighet at Kirkens Bymisjon ikke vil klare å drifte dette tilbudet, og at denne gruppen blir stående på gaten.

Blazhka Popova

tiltakskoordinator i Kirkens Bymisjon i Oslo

– Da tar vi vekk en livsviktig tjeneste for mennesker som allerede er en veldig sårbar og utsatt gruppe. Det blir fare for liv og helse for mange. Det er nådeløs politikk og helt uforståelig, sier Popova.

Klokken seks åpner dørene denne kalde høstkvelden i Oslo.

Noen har med seg en trillekofferter, andre har samlet alt de har i en Ikea-pose.

Mange av dem livnærer seg gjennom tigging og flaskeinnsamling.

Selv om størsteparten er fra Romania, er det likevel en mangfoldig gruppe.

Emilia har 15 kroner i hånden, det er prisen for en natt i en seng. Hun viser frem legitimasjon, så får hun utdelt sengetøy og håndkle.

– For meg er dette som å være hjemme, forteller hun.

– Her får jeg den roen jeg trenger, en plass hvor det ikke er roping og skriking – folk kjenner hverandre. Jeg savner familien min veldig, men det er godt å være her, sier Emilia.

Rommene begynner å fylles opp. Standarden er enkel – køyesenger og et lite bad.

Litt lenger inne i gangen rører Victor Tomasi i tre store kjeler. Hver dag serverer de over 100 skåler med suppe her.

I dag kan gjestene velge mellom kylling- og søtpotetsuppe med kjøttboller, måltidet er inkludert i prisen.

Kirkens Bymisjon driver fire lignende steder i Norge – i Bergen, Drammen og Kristiansand i tillegg til her i Oslo. Alle står i fare for å bli lagt ned.

Ved Vaterlandsparken i Oslo sentrum sitter Doina. Hver dag klokken 06.00 tar hun bussen ned hit fra St. Hanshaugen til sin faste plass under broen.

Så strikker hun – små votter til barn, luer og skjerf. Hun har reist fra Romania til Norge stort sett hvert år siden 2004. I år er også datteren med.

– Jeg elsker dette landet. Akuttovernattingen er hjemmet vårt når vi er i Oslo, sier hun.

Hjemme i Romania har jeg ingen muligheter til å tjene penger forteller hun, og frykter nå for at Kirkens Bymisjon må legge ned tilbudet.

– Da må jeg sove her under broen. Uten muligheter til å dusje vil vi lukte mer. Klærne vil være skitne, forteller Doina.

– Men jeg vil alltid komme tilbake til Norge – sommer som vinter.

– Hvis jeg ikke kan hjelpe familien min i Romania med det jeg tjener her, hva skal jeg da gjøre?

SV-profilen Marian Hussein er svært kritisk til regjeringens kutt:

– Det er hjerterått at en Arbeiderpartiregjering kutter i hjelpen til noen av dem som har det vanskeligst i hele landet. Vi kan ikke bli et land som har blitt så rikt at vi ikke har råd til å hjelpe fattige lenger sier Hussein, som er nestleder i SV og leder i arbeids- og sosialkomiteen.

– Samtidig er dette også rett og slett bare uklokt. Det blir mye dyrere for kommunene å drive slike tilbud selv. De må skaffe til veie nye lokaler og ansatte, og det vil bli økt trykk på helsetjenestene og flere som sover på gaten, med alle de utfordringene det skaper.

Statssekretær i arbeids- og inkluderingsdepartemente Edvin Søvik forsvarer kuttet:

– Da denne statlige tilskuddsordningen ble etablert i 2013, var situasjonen helt annerledes. Kommunene sto overfor en plutselig økning i antall personer med behov for humanitære tjenester, og ordningen ble etablert for å møte dette.

– I dag er situasjonen mer stabil og oversiktlig, og kommunene kan i større grad benytte seg av sine ordinære tjenester for å hjelpe denne gruppen. Vi mener kommunene kjenner situasjonen best, og derfor har best forutsetninger for å vurdere hva som trengs.

– Det er kommunenes ansvar å håndtere den humanitære situasjonen for disse personene. Regjeringen foreslår likevel å videreføre tilskuddet med om lag 10 millioner kroner i 2026 for å gi kommunene og frivillige organisasjoner tid til å tilpasse seg nedtrappingen av ordningen.

– Størstedelen av tilskuddet går til Oslo og noen av de største byene. Det er derfor grunn til å anta at disse kommunene er i stand til å ivareta ansvaret for denne sårbare gruppen uten statlig støtte.

På St. Hanshaugen har klokken blitt halv ni.

Det er fremdeles en gruppe som står på trappen og håper på en varm seng å sove i.

Leder på akuttovernattingen, Blazkha Popova teller og kommer raskt frem til at det er flere gjester enn antall sengeplasser.

Da blir det loddtrekning. Alle får utdelt ett lodd – tommel opp betyr en varm seng – i kveld er det et par som splittes opp. Kvinnen får plass, mens mannen må finne et annet sted å sove.

– Det er det verste vi gjør sier, Popova – å sende noen ut i den kalde natten som ikke har et annet sted å gå.

Neste år kan det bli hverdagen til alle gjestene.