Ja-siden bør kaste EØS-avtalen under bussen

Kanskje vil vi i 2026 se Støre og Søreide trash talke EØS i TV-debatter, mens Listhaug og Vedum kraftfullt forsvarer grå Brussel-byråkrater?

Eirik Friberg Ekrann og Lars Erik Lie

Administrerende direktør og prosjektleder Norsk Monitor

FOR. Statsminister Jonas Gahr Støre er for EØS-avtalen og EU. Foto: Annika Byrde / NTB

E-U. To bokstaver som får norske politikere til å vri seg ukomfortabelt i stolen. Selv partier som nominelt er for EU, er mot å debattere medlemskap nå. Debatten kan presse frem en folkeavstemning som ja-siden frykter den vil tape.

Meningsmålinger viser at flere er mot EU-medlemskap enn for. Slik har det vært i mange år. Underliggende endringer i befolkningen nyanserer imidlertid bildet.

EU-støtten har vokst raskere de siste årene enn man umiddelbart kan få inntrykk av.

Ipsos Norsk Monitor (se faktaramme) viser at befolkningens holdning til EU-medlemskap har gått i ulike faser siden 1990-tallet.

Ved inngangen til 1994 var tidsånden mot medlemskap (42% mot, 25% for, 33% usikre). Valgresultatet ved folkeavstemningen var jevnere (52,2% mot, 47,8% for), noe som viser at ja-siden evnet å mobilisere betydelig EU-støtte på kort tid, selv i et land i lykkerus etter Lillehammer OL.

Etter folkeavstemningen fortsatte motstanden mot EU å øke frem til årtusenskiftet. I løpet av 2000-tallet ble ja- og nei-siden mer jevnbyrdige, med toppunkt for ja-siden i 2004, hvor marginalt flere var for medlemskap enn mot.

Eurokrisen på 2010-tallet satte ja-siden klart tilbake. I 2012 var 2 av 3 mot EU. Etter det har motstanden gradvis blitt svekket. Ved inngangen til 2026 er fremdeles flere mot EU (44%) enn for (28%). Gapet er om lag på samme nivå som i 1994.

MOT. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum (Sp) er mot både EØS og EU. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Les også

Kommer krypto-apokalypsen nå?

I lys av denne historien fremstår det logisk at ja-siden ikke ønsker å presse frem EU-debatt nå. De ønsker ikke å gjenta bommerten fra 1994, siden et nei i folkeavstemning effektivt vil legge EU-debatten på is i mange år.

Det er imidlertid strategisk risiko ved ikke å fremme EU-debatten. En framskrivning av trendlinjene indikerer at det en gang vil være flertall for medlemskap. Det vil imidlertid ta flere år før linjene krysser hverandre, og enda flere før gapet mellom ja- og nei-siden er stort nok til å garantere valgseier.

Kanskje det aldri vil bli tydelig flertall for EU uten eksplisitt debatt og meningsbryting i befolkningen?

Ja-siden har også et overraskende strategisk trumfkort: Hvis de kaster EØS-avtalen under bussen, kan det endre bildet totalt.

Siden 2010 har samfunsstudien Norsk Monitor Ipsos Norsk Monitor er den største og lengstlevende samfunnstudien i sitt slag. Monitor har blitt gjennomført hvert andre år siden 1985 og kartlegger befolkningens holdninger til en lang rekke samfunnstema. Om lag 3500 nordmenn blir intervjuet ved hver runde og gjennomføringen er underlagt strenge metodekrav for å sikre et balansert og representativt utvalg. stilt det hypotetiske spørsmålet om man ville vært for eller imot EU-medlemskap om EØS-avtalen bortfalt.

Ved inngangen til 2026 er det flertall (53%) som er helt eller delvis enige i at de ville ønsket EU-medlemskap hvis EØS bortfalt. Dette var også tilfellet før Eurokrisen.

Det indikerer at EU-motstanden for mange handler mer om at man er komfortabel med EØS-avtalen enn direkte motstand mot EU som sådan. EØS modererer inntrykket av en befolkning av hardbarka EU-motstandere.

Ser man på disse to spørsmålene samlet tegner det seg et interessant bilde:

Tilbake i 2012, da Eurokrisen raste, var 58% kategorisk mot EU selv om EØS bortfalt. 7% var i utgangspunktet mot EU, men usikre hvis EØS forsvant. 12% var mot EU, men ville vært for om EØS bortfalt, mens 16% var kategorisk for EU.

Frem mot 2026 har tre grupper endret seg markant: Andelen kategoriske EU-motstandere har sunket fra 58 til 32%. Andelen kategorisk for EU har økt fra 16 til 29%. Andelen som i utgangspunktet er mot medlemskap, men ville vært for hvis EØS bortfalt, har mer enn fordoblet seg fra 12 til 25%.

Konklusjonen: En klar majoritet av befolkningen er for EU om EØS-avtalen skulle bortfalle.

Det kan virke fornuftsstridig, men i lys av dette bør det være i ja-sidens interesse å problematisere EØS-avtalen ved hver korsvei. Hegner man om EØS, vil det bare styrke nei-siden. Man må paradoksalt nok evne å kritisere Brussel for å knytte seg nærmere til Brussel.

Hvem er denne mystiske 25-prosenten som er mot EU, men skifter side om EØS forsvinner?

Den kategoriske ja-siden er overrepresentert i Oslo og andre storbyer. Den kategoriske nei-siden er overrepresentert i rurale områder. Den påvirkbare 25-prosenten er nokså jevnt fordelt utover landet. Det er noe flere yngre i denne kategorien (31% i aldersgruppen 15-24 år), men man finner gruppen i alle aldere. Partipolitisk er 25-prosenten først og fremst å finne blant Arbeiderpartiet og Høyres velgere.

Dette er også partiene som har sendt miksede signaler til sine velgergrupper. Arbeiderpartiet er for tettere tilknytning til Europa, hva nå enn det betyr. Høyre er for EU, men Solberg var enig med Støre om at det ikke var ønskelig med EU-debatt i valgkampen, fordi det kunne polarisere befolkningen – et merkelig argument når politisk opplysning og polarisering må sies å være hovedformålet med en valgkamp.

Så: Kanskje vil vi i 2026 se Jonas Gahr Støre og Ine Eriksen Søreide trash talkeEngelsk slang for å snakke nedsettende eller spydig til noen. EØS i TV-debatter, mens Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum kommer grå Brussel-byråkrater kraftfullt i forsvar?