Å utsette problemet er det eneste kompromisset Sp og Ap kan enes om når det gjelde EUs energipakke. Nå går det ikke mer.
Onsdag 22. januar kl. 21:43Det har vært klart helt fra starten: Sp og Ap er uenige om EUs såkalte fjerde energimarkedspakke, «Ren energi». Senterpartiet sier blankt nei.
Arbeiderpartiet vil dele det opp i biter, og få gjennomført det minst kontroversielle. Etter hvert har det blitt stadig tydeligere at Sp ikke går med på det.
Strategien har vært å bruke uendelig lang tid og utsette sammenstøtet lengst mulig. Det har gått i 3,5 år.
Men det finnes grenser for sendrektighet. På torsdag skal tre direktiver diskuteres i regjeringskonferanse, og det kommer til å tilspisse seg.
Ja, det ender fort med at Senterpartiet går ut av regjering nå.
Det er en varslet krise: Signalet fra Sp har hele veien vært at det er utenkelig at de sier ja til hele pakken, og at det ikke er aktuelt å sitte i en regjering som går inn for den.
Ap og Sp har ulike syn på hvordan sikre akseptable strømpriser. Ap vil kompensere med strømstøtte til folk og næringsliv, og ellers jobbe for å forbedre en europeisk strømpolitikk alle ser har noen svakheter.
Dette er EU-pakken
Dette er EU-regler om kraftmarkedet som består av åtte rettstrakter eller forordninger om energi. Offisielt kalles den Ren Energi-pakken i EU.
Nå slåss regjeringen internt om disse EU-reglene skal innføres i norsk lov. Reglene handler blant annet om:
Et fornybardirektiv om at minst 32 prosent av EUs totale energiforbruk skal være fornybar energi innen 2030. Dette betyr også raskere konsesjonsprosesser for fornybar energi.
Mål om energisparing på minst 32,5 prosent innen 2030.
En styrking av forbrukernes rettigheter og roller på energimarkedet.
Regler for energisparing i bygg. Og nye regler knyttet til energibyrået Acer, som får en større og viktigere rolle. Dette organet er EUs overordnede reguleringsmyndighet for energi. Tredje energimarkedspakke skapte stor politisk strid da den ble innført i sin tid.
I det lange løp vil det tjene norske interesser og forbrukere å være en del av EUs energipolitikk, er Aps syn.
Det skal sies at det er delte syn på dette internt i Ap. Fellesforbundet, for eksempel, har et svært tydelig vedtak mot energipakken. Helt enkelt er det altså ikke. Men fremstår noe pinglete om Støre gir etter for Sps rigide krav nå.
Sp vil ha mer nasjonal kontroll og reforhandle avtaler for strømkablene for å sikre lave energipriser på den måten. Det bunner selvsagt også i en motstand mot EØS generelt. De ønsker Norge mindre integrert i EUs energipolitikk, ikke mer.
Frykten er at om de går med på direktivene de kanskje ikke er så uenig i, er man da havner på skråplanet ved at en senere regjering kanskje kan vedta de gjenværende.
Dette er en prinsipiell uenighet mellom partiene. Men Sp har også tatt et valg ved å være såpass steile i å avvise alle deler av energipakken.
At regjeringen faktisk kan ryke, handler ikke om uforsonlig uenighet om energipolitikk.
Iveren etter å regjere sammen er bare ikke helt som før.
Man hører sjelden statsminister Jonas Gahr Støre snakke opp Sps gjennomslag – han fokuserer på Ap-politikk. Og Vedum snakker stort sett om sine egne seire. Det virker mindre og mindre som et felles prosjekt, der to partier gjør hverandre gode.
Det partiene frem til nå har lyktes med, er å holde seg i tøylene og unngå offentlig kritikk av hverandre. Det har nok kostet litt.
Brister det nå?
Sp og Ap får frem det verste i hverandre, hører jeg stadig.
Urbane Ap-velgere kan ikke fordra at distriktspolitikk har dominert Støre-regjeringen såpass mye. Gjennomslaget til Sp har vært for stort for deres smak. SV i regjering hadde balansert det mer.
Sp har på sin side mistet drøssevis med velgere til Frp. Til tross for de mange gjennomslagene på landbruks- og distriktspolitikk, trekkes folk til høyresiden. Det kler partiet godt å gå ut av regjering på en EU-relatert sak.
Det vil åpenbart være et nederlag om regjeringen bryter sammen så kort tid før valget. Men i begge partier ser de noen fordeler. Kanskje flere enn ved å holde sammen.
Det gir det begge partier en mulighet til å være tydelige i valgkampen.
Derfor er det en overhengende fare for at Norge får en ren Ap-regjering innen kort tid.
Det som avgjør er trolig den indre motivasjonen for å regjere sammen. Så får vi se om dette bærer.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.