– Hei, alle sammen, stem på «New Day Will Rise» sier Israels Yuval Raphael på norsk i en video på YouTube.
I andre klipp snakker hun finsk, spansk, ukrainsk og en rekke andre språk.
At Israel holdt på å vinne Eurovisionen i år, var et sjokk for mange.
Norge og flere andre land har krevd gransking av stemmegivningen og toppsjefen for Eurovision Song Contest har gått med på det.
Når Israel «bare» ble nummer to, var det fordi juryen ga dem få poeng. Om seerne hadde fått bestemme, hadde Israel vunnet.
Arrangøren er nok lettet over å slippe en finale i Jerusalem neste år.
Men hvorfor var det så nære en seier?
Israel fører en brutal krig og har aldri tidligere fått så mye kritikk internasjonalt.
Nesten-seieren kom til tross for krav om å boikotte Israel i Eurovision. Den kom også samtidig med den nye bakkekrigsoffensiven i Gaza.
En gransking kan gi interessante innsikter, men ikke nødvendigvis at det er snakk om noe regelbrudd.
Det man skal se på er stemmesystemet, og det at hver person kan stemme 20 ganger. PR-kampanjer for artister, blir også et tema.
Men også i fjor fikk utskjelte Israel en topplassering.
Det har nok å gjøre med at alle Israel-venner har ett land å stemme på.
Israel-motstandere, derimot, stiller ikke med én motkandidat. Deres stemmer blir spredt rundt på mange land.
I tillegg til målrettede annonsekampanjer – som er tillatt – vet vi også at israelvenner har mobilisert. Blant annet i Norge, der mange i særlig de kristne miljøene har stemt på Israel. Jødiske miljøer i utlandet har nok også stemt.
I tillegg har reklame for Israel dukket opp på Googles plattformer. Eurovision News Spotlight skriver at reklame rettet mot 35 deltagerland er finansiert av israelske myndigheter.
De mener det ikke dreier seg om AI, men at artisten Yuval Raphael faktisk snakker finsk, ukrainsk, spansk også videre i videoene.
Også på Times Square i New York dukket det pussig nok opp en reklame for Israel.
Landets statsminister la ut en oppfordring om å stemme på Israel til sine 1,5 million følgere. Det ble også lagt ut oppfordringer på TikTok og X fra myndighetene, i en PR-kampanje som betegnes som omfattende.
Selv om dette er lov, og ikke ukjent, gir det dem som har tatt til orde for boikott et poeng.
Russland ble stengt ute med begrunnelsen at den russiske kringkasteren er styrt av staten.
Eurovisjonen skal liksom ikke være politisk.
Israels kringkaster på sin side, kjemper for uavhengighet fra landets ytterliggående regjering.
Dermed er det blitt hevdet at en boikott svekker Israels frie presse.
Men argumentet stilles i et noe annet lys når det viser seg at staten faktisk bruker store ressurser på å få Israel til topps.
Israels bidrag knyttes slik nært opp til landets regjering.
Så er det vel få som tror den regjeringen vil rikke på seg, bare de kastes ut av Eurovision.
Den paljetttette musikkonkurransen har lite å bety for tapte menneskeliv og krigens utvikling.
Men en boikott vil være en symbolsk seier for palestinaaktivister, som føler de sliter med oppmerksomhet og gjennomslag.
Boikott kan skape folkelig støtte og gi omtale.
Samtidig er neppe den europeiske befolkningen like kritiske til Israel som det engasjerte palestinaaktivister er.
I mange land er støtten sterkere enn man skulle tro.
En gransking kan også vise at Eurovisonpublikummet ikke er så politisk som man kanskje ser for seg.
Kanskje likte folk rett og slett Israels låt skikkelig godt.
Artisten har en svært sterk historie. Hun ble selv et offer for Hamas groteske terroraksjon 7. oktober som førte til at Israel gikk til krig.
Men antagelig er det mer enn det.
Når det å vinne Eurovision er så viktig for Israel, handler det om makt og påvirkning. En topplassering skal liksom si noe om landets posisjon.
Men seierssuget kan også virke mot sin hensikt.
For hvorfor bruke store ressurser på å vinne en utskjelt og latterliggjort musikkonkurranse?
Det er et tegn på at det er få scener igjen å søke anerkjennelse på.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.