Israel mister seg selv

Noe av det mest ahistoriske og uverdige jeg hører, er at Holocaust brukes som et argument mot jødene.

Når det hevdes at jødene – av alle – burde ha «lært av historien», og dermed bære et særlig ansvar for å unngå krig og menneskerettighetsbrudd, er det både moralsk fordreid og historisk feilslått.

Virkeligheten er mer kompleks – og ofte det motsatte. Om noen skal møtes med forståelse for en viss beinhardhet, er det jødene.

Antisemittismen har vært en del av vestlig historie i snart to tusen år. Holocaust – nazistenes forsøk på å utrydde elleve millioner jøder, hvor seks millioner ble myrdet – representerer den moderne historiens absolutte nullpunkt.

Antisemittismen er ikke en fotnote, men en grunnkomponent i Europas kulturelle arv. Den som vil forstå Europa i dag, må forstå denne historien – for eksempel gjennom boken «Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag».

Antisemittisme er fortsatt en sivilisatorisk utfordring. Det illustreres tydelig av behovet for massiv politibeskyttelse av synagoger, jødiske barnehager og skoler i en rekke europeiske land.

Fra Lisboa til Oslo. Tyskland er intet unntak.

KATASTROFE? Netanyahu har ødelagt Israels omdømme og svekket støtten fra liberale miljøer, mener Bård Larsen.

I tillegg til klassisk, ofte høyreradikal antisemittisme, har også en variant med røtter i den arabiske og muslimske verden fått fotfeste i Europa.

At også muslimer kan være antisemitter, er et vanskelig tema – særlig fordi muslimer i Europa selv ofte er en utsatt minoritet.

For hundretusener av overlevende etter Holocaust ble Israel en nødhavn. Når ingen andre kunne beskytte dem, måtte de beskytte seg selv.

Det er lett å forstå logikken. Israel, med sine knappe ti millioner innbyggere, har gjennom hele sin eksistens vært omgitt av fiender som åpent har ønsket statens utslettelse.

Israel har blitt angrepet gjentatte ganger av arabiske naboland, og overlevelsen kan synes nærmest usannsynlig for den som studerer kartet.

Den arabiske verden har siden opprettelsen av staten Israel vært besatt av Israel og jødene.

Hele regionen er revet i filler av autoritære regimer som behandler befolkningen som biomasse, av prestestyre, korrupsjon, nepotisme, mangel på grunnleggende menneskerettigheter samt statlig og sekterisk vold.

Samtidig er hatet mot Israel noe som ser ut til å forene befolkningene. Fortellinger om staten Israel som alle elendigheters egentlige årsak passer makthaverne utmerket.

I Vesten har det vært bred sympati for Israel som jødisk stat og ikke minst som Midtøstens eneste demokrati.

Mange har forsvart at Israel til tider måtte gå brutalt til verks for å forsvare seg mot islam-fascistiske og antisemittiske Hamas (men ikke uten ubehag).

Israel har hatt sterk støtte i det vi kan kalle liberale miljøer rundt omkring i Vesten (skjønt mindre i Norge enn mange andre steder).

Den liberale støtten og tålmodigheten er imidlertid på retur. Ikke bare på grunn av krigen i Gaza, men også fordi de mer eller mindre høyreradikale regjeringene til Netanyahu har knyttet seg nærmere nasjonalkonservative og høyreradikale, som Viktor Orbán og Donald Trump.

Det er en ulykke for Israel at deres fremste støttespillere i den vestlige verden i dag ofte er høyreradikale.

Netanyahu er en katastrofe — ikke bare for Israels omdømme, men også for palestinerne. Israel hadde en enestående mulighet til å få all verdens sympati etter den sanseløse terroren 7. oktober.

Men den ødslet Benjamin Netanyahu bort. Han ville redde sitt eget skinn. I stedet slapp han udyret løs.

Netanyahu har lagt alle muligheter for fredelig sameksistens i grus i uoverskuelig fremtid, han har angrepet demokratiet og tilliten mellom borgerne.

Den israelske politikken overfor palestinerne har i lang tid virket forrående, for så å bikke over i menneskeforakt. Den ekstreme ødeleggelsen av Gaza kan vanskelig forstås uten også å ta det i betraktning.

I Israel fortviler opposisjonen, hundretusener tar til gatene. Israelske akademikere og intellektuelle klarer nesten ikke å sette ord på sin motløshet. «Mitt folk mister seg selv i denne endeløse volden», sier den kjente israelske forfatteren David Grossman.

Radikale og ytterliggående meninger absorberes i rekordfart av krigstrøtte, kanskje naive mennesker.

Rundt i Europa går fredsdemonstranter sømløst sammen med folk som på ingen måte vil Israel vel.

Redaktøren i danske Weekendavisen, Martin Krasnik, som selv er jødisk, får seg ikke til å delta i de mange demonstrasjonene i København.

Markeringene preges og domineres av ytre venstres ideologiske absolutter, mener Krasnik. Av slagord som «bye, bye Israel!».

Her i Norge ble 7. oktober-terroren beskrevet av Palestinakomiteen som frigjøring. Det ekstremistiske slagordet «fra elven til havet» er blitt akseptert og relativisert.

Imens ruller krigen videre i Gaza. Det finnes ikke lenger noe som kan rettferdiggjøre lidelsen, døden, alle de sivile. Ingenting.

Behovet for trygghet er blitt en forbannelse for Israel, grovt misbrukt av Netanyahu og hans brannstiftere. Med ondt blir ikke bare det onde fordrevet, men alt menneskelig.

Det handler fra Israels side nå om hevn, om forakt for svakhet, om dehumanisering.

Men den som stirrer ned i avgrunnen, kan oppleve at avgrunnen stirrer tilbake. Ingenting godt kan komme ut av dette.

Den russisk-amerikanske skribenten Masha Gessens omdiskuterte, men interessante essay i The New Yorker pirket borti noen tabuer. For kan det være at israelerne begår så stor urett at det på et plan er sammenlignbart med deres egen lidelseshistorie?

Hun sammenligner blant annet Gaza med en jødisk ghetto i et østeuropeisk land okkupert av Nazi-Tyskland.

Gessen går etter min mening for langt. Holocaustnazistenes systematiske folkemord på seks millioner jøder under andre verdenskrig. og nazistene må forstås i sin helhet og gjør det vanskelig å sammenligne: Det industrielle folkemordet, den europeiske antisemittismen, det ekstreme antallet ofre og nazistenes morderiske stamina.

I sum er Holocaust enestående.

Likevel røsker Gessen opp i en del fastlåste posisjoner som i bunn og grunn handler om forholdet mellom offer og overgriper og aktiv bruk av minnepolitikkhvordan samfunn velger å huske og tolke historiske hendelser, ofte for å forme nasjonal identitet eller politiske holdninger..

JEVNET MED JORDEN: Bildene fra Gaza er ren postapokalypse, skriver Bård Larsen. Foto: AFP

Ytre venstre har foraktet Israel i femti år og har nå fått sin plass i solen. Antisemittismen øker i Europa. Israel har bestemt seg for å intensivere krigen.

Bilder fra Gaza er allerede ren postapokalypse.

Alt dette mens Trump rabler om å gjøre om Gaza til et kasino. Det er den rene galskap og speiler tiden vi lever i.

Hva skal den moderate gjøre og si? Det er fristende for pessimister å tenke at krigen på Gaza er nok et tegn på at menneskeheten går under, slik at det endelig kan bli fred på jorden.

På den ene siden skaper krigen i Gaza mer antisemittisme. På den andre siden er det totalt forkastelig at den gjør det.

Men vi kan ikke av den grunn unnlate å snakke om at staten Israel gjør seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten.

Det er ikke så vanskelig, egentlig: Vi må ikke miste vår menneskelighet og humanisme av syne.

Israels krigføring i Gaza må fordømmes. Samtidig må vi være tydelige i vår motstand mot antisemittisme, uansett hvilken form den tar.

Det er uakseptabelt å unnskylde eller bagatellisere antisemittisme fordi den kommer fra noen som selv er ofre. Eller fra de som mener de taler på vegne av de undertrykte. Det gir ingen rett til å spre hat.

Ingen av oss ønsker oss et Europa der jøder ikke lenger kan leve fritt.