Islands barneminister går av – fikk barn med et barn

Ásthildur Lóa Þórsdóttir stilte i et stort intervju med den islandske rikskringkasteren RUV torsdag. Foto: RUV / NTB

Islands tidligere barneminister, Ásthildur Lóa Þórsdóttir, hevder hun ble utsatt for «stalking» av gutten som senere ble far til hennes barn.

• Ine Schwebs

Den islandske utdannings- og barneministeren, Ásthildur Lóa Þórsdóttir, har trukket seg etter at det ble kjent at hun som 22-åring hadde et forhold til en mindreårig gutt.

I en omfattende uttalelse forklarer den avgåtte ministeren sin versjon av hendelsene som skjedde for 36 år siden.

Les hele den skriftlige uttalelsen

Uttalelsen er oversatt fra islandsk.

«Etter at jeg fratrådte stillingen som kunnskaps- og barneminister, mener jeg det er viktig at følgende fremkommer.

Selv om mange sikkert synes det er vanskelig å tro det i dag, var jeg helt uerfaren i kjærlighetsforhold på den tiden jeg møtte faren til barnet mitt, våren 1989, og hadde aldri vært kjent med en mann. Jeg hadde vært engasjert i kristent arbeid siden jeg var 13 år og vennene mine der var i forskjellige aldre, både folk som var yngre enn meg og også eldre. Jeg møtte min barns far gjennom dette arbeidet, men jeg var aldri direktør for noe eller en mentor, men rett og slett en av gruppen som var der. Folk eldre enn meg hadde ansvaret for dette arbeidet, ledet det og ledet det.

Denne våren er faren til mitt barn nesten seksten år gammel, noe han har vært siden august 1989. Først var det bare et spørsmål om vennskap mellom oss. Han prøvde å snakke om alt mellom himmel og jord med meg, og jeg likte ham. Han var morsom og vi kom godt overens, uten noe annet bak i tankene mine. Utover sommeren la han ikke skjul på interessen for et nærmere forhold. Etter historiene hans å dømme, var han mye mer erfaren enn meg når det gjaldt seksuelle forhold, siden jeg, som jeg sa før, aldri hadde vært forbundet med en mann. Han hadde, hvis jeg husker feil, hatt flere kjærester og nevnt minst to kvinner, mye eldre enn meg, som han hadde hatt et nært forhold til.

Jeg tok ikke mer kontakt og prøvde gjentatte ganger å bryte kontakten med ham, men det gjorde ham bare mer aggressiv og jeg opplevde noe som i dag vil kalles stalking, men det begrepet fantes ikke på den tiden. Dette tok ulike former, men han begynte blant annet å gjøre det til en vane å komme opp til Mosfellsbær hvor jeg bodde sammen med far og søster og hang rundt i huset i all slags vær og kom så til vinduet mitt når alt hadde roet seg. Min søster fant ham minst to ganger i garasjen vår, hvor han hadde slått seg ned.

Jeg følte meg dårlig om dette. Jeg følte meg skyldig overfor ham og følelsene hans som han bar så åpent på, og jeg kunne ikke betale ham tilbake selv om jeg elsket ham. Jeg var også bekymret for ham og omstendighetene hans, som var vanskelige på mange måter, og jeg ønsket å støtte ham og hjelpe ham på alle måter jeg kunne.

Det var en slik kveld i slutten av september 1989 at jeg slapp ham inn. Han var 16 år og jeg klarte rett og slett ikke å takle situasjonen.

Selv om jeg ikke hadde forutsett det spesielt i denne situasjonen, var 16 en alder av uavhengighet på den tiden, og forhold mellom mennesker på den alderen var slett ikke uvanlige, selv om de ikke var ønskelige. Aldersforskjellen var imidlertid nesten alltid i den andre retningen.

Jeg ble nok gravid med en gang denne første gangen og etter det varte forholdet vårt i noen uker. Sønnen vår ble født i juni 1990 da jeg var 23 og faren til barnet mitt var nesten 17.

Kort tid etter at faren til mitt barn fant ut at jeg var gravid, ble interessen hans for meg betydelig redusert, noe som bekreftet det jeg lenge hadde innsett, at det ikke var noen fremtid i forholdet vårt.

Etter hvert som svangerskapet utviklet seg, forsvant faren til babyen min, og jeg kunne ikke finne en måte å få tak i ham. På en eller annen måte fant jeg ut at han flyttet inn med en kvinne som var eldre enn meg, og jeg klarte å få tak i ham en gang da jeg trengte å snakke med ham.

De siste månedene før fødselen visste jeg lite eller ingenting om faren til babyen min, og det var ingen kontakt. Det var ikke før jeg bokstavelig talt fødte på fødeavdelingen at han dukket opp og jeg sa ja til å slippe ham inn og han var til stede på fødselen.

Etter at babyen ble født, prøvde jeg å holde kontakten med faren slik at han kunne kommunisere med sønnen. Det må huskes at det ikke fantes mobiltelefoner, kun fasttelefoner.

Jeg ringte ham ofte og inviterte ham hjem og tok så babyen for å hente ham. Dette fungerte noen ganger, men så ble det veldig vanskelig å nå ham, og hvis jeg nådde ham og vi bestemte oss for sted og tid, gikk det ikke og han ga meg aldri beskjed. Så noen ganger sirklet jeg rundt boligkvarteret hans med babyen i bilen i kanskje en time, uten at han dukket opp.

De gangene jeg kontaktet foreldrene hans om det, sa de at de ikke visste hvor han var og det var tydelig at han ikke bodde hos dem og forholdet til foreldrene hans var vanskelig.

Som ung mor tenkte jeg først og fremst på sønnen min og nøt støtten fra min far og søster. Etter vanskelighetene med å holde kontakten med faren og generelt prøve å finne ut hvor han var, noe som var svært belastende, bestemte jeg meg for å slutte å ta initiativet til denne kommunikasjonen. Initiativet kan være hans.

Som alenemor med svært begrensede økonomiske ressurser ba jeg først om barnebidrag i henhold til loven, som barnefaren samvittighetsfullt betalte.

Da gutten vår var rundt to og et halvt år, fikk jeg stevning fra Justisdepartementet uten forvarsel fordi barnefaren ønsket kontakt med gutten annenhver helg. Med tanke på det som hadde skjedd før, stolte jeg rett og slett ikke på at han skulle oppfylle det ansvaret. Det ble imidlertid gjort en avtale om at han skulle få møte gutten en gang i måneden hjemme hos min far som en rettssak.

Dette pågikk to eller tre ganger, men etter det viste ikke barnefaren noe initiativ til å kommunisere med gutten. Han sendte heller aldri bursdags- eller julegaver til gutten eller viste noe initiativ til å kommunisere med ham.

Da gutten fylte tre, dukket barnefaren opp uanmeldt til bursdagen hans, noe jeg fortalte han ikke kom til å skje. Han måtte lage en invitasjon på forhånd, og vi måtte finne et felles tidspunkt for møtene deres. Der var han med en gave, den eneste han noen gang ga sønnen sin.

Da jeg gjennomgikk denne historien i går, husket søsteren min og jeg at på et tidspunkt, sannsynligvis da barnet var rundt fire år gammelt, hadde faren til barnet mitt ønsket å ha barnet hos seg en helg fordi han hadde begynt å bo med en kvinne. Som før sa jeg at han måtte bli kjent med ham først. Han mente jeg var veldig urettferdig, men fulgte ikke opp dette.

Det er verdt å huske på at jeg i disse årene aldri visste nøyaktig hvor faren til barnet bodde eller hvilket telefonnummer han hadde. Jeg hadde ingen mulighet til å kontakte ham, hverken etter bursdagen for å invitere ham til å møte barnet eller da han ikke fulgte opp denne andre forespørselen.

Etter dette viste faren ingen interesse for å kommunisere med sønnen, selv om jeg tror han kom da han var rundt åtte år gammel, men jeg husker ikke hvordan det oppsto.

Et barn er ikke en pakke man overlater til noen selv om man deltok i unnfangelsen dersom det ikke er kontakt. Jeg tror at barnefaren tenkte på det fire-fem ganger at han ville møte gutten, og det ser alltid ut til å ha vært på hans premisser og når det passet ham. Det var aldri noen oppfølging fra hans side eller vilje til å gjøre en innsats for å etablere kontakt med barnet. Som barnets verge hadde jeg plikt til å ta meg av det og jeg har helt ren samvittighet overfor min sønn og barnefaren i denne forbindelse.

Ved en tilfeldighet kjørte barnefaren på sønnen da han var 19 år gammel. Etter det møttes de en gang og aldri igjen. Siste kommunikasjon var i 2010 med meldinger til barnefaren på Facebook.

Sønnen vår er 35 år i dag. Han har derfor vært myndig og myndig etter loven i 17 år. De møttes en gang ved en tilfeldighet, men bortsett fra det har faren aldri i alle disse årene gjort det minste forsøk på å møte ham eller etablere et forhold mellom dem. Med min tidligere erfaring kan jeg ikke si at dette overrasker meg.

Da sønnen min var litt over ett år, møtte jeg min nåværende mann, som ble min sønns far med alt det innebærer. Kommunikasjonen og forholdet mellom far og sønn har alltid vært veldig bra, og derfor var det helt naturlig at han ble oppkalt etter den eneste faren han noen gang har kjent.

Tirsdag 11. mars viste statsministerens assistent meg en tekstmelding da jeg skulle begynne å delta i en debatt i Altinget. Beskjeden var kort og gikk ut på at en kvinne som ble navngitt og som jeg ikke kjente igjen i det hele tatt, ønsket et møte med statsministeren om meg. Jeg håper ingen anklaget meg for å være nysgjerrig på hvem denne kvinnen var og hvilke saker som påvirket meg hun ønsket å diskutere.

Etter å ha søkt etter meg selv, så jeg at hun og faren til min eldste sønns barn var venner på Facebook. Jeg begynte derfor å mistenke hvilke saker hun ville diskutere uten å vite noe om forholdet mellom denne kvinnen og barnefaren. Søndag 16. mars hadde jeg først telefonkontakt med kvinnen og da viste det seg at hun var far til barnets tidligere svigermor. Hun anklaget meg for å ha hindret hans kommunikasjon med sønnen, noe jeg fullstendig benekter at jeg gjorde, sammenlignet med det jeg skisserte ovenfor.

I denne samtalen og flere andre som fulgte denne uken, forteller hun at hun har sendt en melding om disse sakene til statsministeren og siden de ikke har fungert som hun ønsket, ville hun søke andre veier. Hun sa imidlertid at hun ikke hadde til hensikt å ta saken til media da jeg spurte om det og insisterte på at barnefaren ikke sto bak denne affæren.

Det var da i går morges, torsdag 20. mars, at en reporter ved RÚV sendte melding til min assistent og ba om et intervju med meg om mitt forhold til barnets far for 35–36 år siden. Selvfølgelig var det klart da hva som foregikk.

Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av barne- og ungdomsspørsmål og ble uteksaminert som lærer i 1994 da sønnen min var fire år gammel. Som kunnskaps- og barneminister hadde jeg en unik mulighet til å gjøre mye bra på dette viktige området. Det var og er planer om en rekke saker for å bedre barn og unges situasjon.

Da det ble klart at RÚV ville rapportere om denne saken, mitt nesten førti år lange forhold til faren til barnet mitt på den ene siden, enten jeg møtte opp til intervju eller ikke, ble jeg møtt med det faktum at mine private saker fra jeg var ung kvinne ville overskygge ikke bare alt mitt arbeid i Kunnskaps- og barnedepartementet, men alt arbeidet til regjeringen, som har ambisiøse endringer i planen.

Mine kolleger, regjeringskolleger og i regjeringspartienes parlamentariske grupper, sammen med meg, ville bli forfulgt av alle media for å kreve svar og meninger om mine personlige spørsmål. Disse sakene som jeg hevder uten å rødme at de ikke har noen innvirkning på mitt arbeid som statsråd. Men det var ikke min avgjørelse å ta.

Etter samtaler med mine nærmeste kolleger, mine barn, min far og søster og deretter lederne i regjeringen, var det min beslutning å ikke la disse sakene ta all oppmerksomheten bort fra de viktige sakene som jobbes med i mitt departement og i regjeringen som helhet. Det var ikke en lett avgjørelse, men det var min. Den siste telefonen var da til mannen min som var i utlandet for å informere ham om min avgjørelse.

En halvtime senere, like før klokken seks i går, dukket jeg opp til et intervju med en RÚV-reporter hvor jeg la alle kortene mine på bordet så ærlig jeg kunne etter hukommelsen min. I samme øyeblikk ble det sendt en nyhetsreportasje i Spegillinn, som jeg ikke hørte og ikke var informert om innholdet i den nyhetsreportasjen, da det ble sagt flere ting som ikke stemte med min hukommelse fra dette kapittelet i livet mitt for 35–36 år siden.

Nå som jeg har trukket meg fra stillingen min, som trer i kraft når statsministeren og presidenten på Island har bekreftet det, håper jeg at mine kolleger i departementet, stortingspartiet og de andre regjeringspartiene slipper å bli bedt om å dømme meg og mitt privatliv. De fortjener ikke å engasjere seg i mine private saker og vil forhåpentligvis få ro til å utføre det viktige arbeidet de har påtatt seg i Altinget og i regjeringen.

Jeg vil ikke gi noen flere intervjuer angående denne saken på nåværende tidspunkt og håper at media vil finne det nødvendig å publisere denne uttalelsen min, selv om den er lang. Men i mine øyne er det viktig at fakta i denne saken fra mitt perspektiv får samme oppmerksomhet som nyheter om denne saken allerede har fått i de fleste av landets medier.

Til mine kolleger i regjeringen og regjeringens stortingspartier sender jeg mine beste ønsker og takk for æren av å ha fått muligheten til å utføre det viktige fortrolige arbeidet for offentligheten som er kunnskaps- og barneministeren.»

Þórsdóttir hevder gutten, som da var 16 år, oppførte seg som «en stalker». De to møttes for første gang i en ungdomsgruppe.

Þórsdóttir sier hun ikke hadde noe lederverv i gruppen.

– Vårt forhold startet som et vennskap. Han likte å diskutere, og vi hadde god kjemi. Jeg hadde ingen romantiske intensjoner. Etter hvert gjorde han det tydelig at han ønsket mer, skriver hun i forklaringen.

Foto: Bragi Thor Josefsson / Wikimedia Commons

– Jeg ønsket ikke et romantisk forhold, og forsøkte flere ganger å avslutte kontakten. Men det førte bare til at han ble mer pågående. I dag ville det blitt kalt stalking, selv om det begrepet ikke eksisterte den gangen, skriver hun videre.

Eks-barneministeren beskriver hvordan gutten skal ha hengt rundt boligen hennes i all slags vær og banket på vinduet hennes når det ble stille i huset. Søsteren hennes skal ha støtt på ham i garasjen deres to ganger.

– Jeg hadde dårlig samvittighet. Han var åpen om følelsene sine, og jeg brydde meg om ham, men kunne ikke gjengjelde dem. Jeg visste han hadde det vanskelig, og ønsket å hjelpe.

Til slutt skal hun ha sluppet gutten inn, i slutten av september 1989. Hun forteller at hun trolig ble gravid første gang de hadde samleie. Sønnen ble født i juni 1990, da hun var 23 år og barnefaren nesten 17 år.

Mener han var mer erfaren

Hun beskriver også gutten som mer erfaren enn henne selv, til tross for at hun var eldre.

– Han hadde, hvis jeg husker riktig, hatt flere kjærester og nevnte minst to kvinner, mye eldre enn meg, som han hadde hatt nære forhold til, skriver Þórsdóttir i uttalelsen. Hun beskriver seg selv som totalt romantisk uerfaren da hun var 22 år.

Gutten skal ha mistet interesse for henne da han fant ut om graviditeten, hevder ministeren. I uttalelsen hevder Þórsdóttir at barnefaren viste lite interesse for sønnen etter fødselen, og at han «forduftet» da graviditeten åpenbarte seg.

Etter dette skal han ifølge henne ha flyttet inn sammen med en kvinne som var flere år eldre enn henne selv.

Svigermor kontaktet statsminister

Saken kom fram etter at en tidligere svigermor av barnefaren kontaktet Statsministerens kontor i Island.

Þórsdóttir fikk vite om henvendelsen 11. mars. Hun oppsøkte senere kvinnen etter at hun sluttet å svare på telefonsamtaler, skriver den islandske rikskringkasteren RÚV.

Eksministeren stilte i et stort intervju med kanalen torsdag, etter at hun ble kjent med at de planla å dekke saken.

Sønnen er i dag 35 år gammel, og ifølge Þórsdóttir har faren aldri gjort noe forsøk på å etablere kontakt med ham de siste 17 årene.

Þórsdóttir skal selv ha brutt kontakten på grunn av barnefarens manglende interesse over tid.

Statsråden gikk av som minister torsdag og sier til islandske medier at hun ikke vil gi flere intervjuer i saken.

Slå på mørk modus i artikler