Inspirasjonsporno

Alle elsker Team Pølsa. Vi gråt. Du gråt. Hele Norge gråt. Vi kjente oss som gode mennesker. Og det er problemet!  Å se funksjonshemmede på TV er som en moralsk treningsøkt. Vi får pumpet opp empatimusklene, men uten å måtte bygge en eneste rampe.  

NRK-serien har begeistret og beveget mange, oss selv inkludert, men hvorfor sitter vi igjen med en ubehagelig bismak? Fordi serien er det mange ikke tør å sette ord på: inspirasjonsporno.  

Følelsesmessig renvasking 

Vi driver med følelsesmessig renvasking når vi ser funksjonshemmede på TV. Vi trenger verken forstå eller løfte en finger, men oppnår én ting: vi som står trygt på to bein og tar trappa uten å tenke, kjenner oss litt bedre, litt varmere, litt rausere. En slags «se-så-inkluderende-jeg-er» følelse fra sofakroken.

Og så? Hva skjer etterpå?

Ingenting. Det rørende TV-øyeblikket er uforpliktende.

Rampene bygges ikke. Dørene blir ikke bredere. Ingen i rullestol blir ansatt, men hei! Vi så jo på programmet! Vi felte en tåre. Det er da noe? 

Nei. Det er ikke noe.

For hva skjer når vi lar emosjoner bli en hvilepute? Jo, vi lener oss tilbake, med god samvittighet og sier: «Så flott at de fikk være med!» Og så tror vi det er nok.

Det er det ikke.

Kaldt vann i trynet 

Dette handler ikke om å være surmaga og kjipe mot rørende TV. Vi er ikke laget av stein. Vi har både hikstet og klappet oss selv på skuldra. Men hva var det egentlig vi gråt for? Var det medfølelse eller selvtilfredshet?

I det øyeblikket noen sier at det er noe skjevt med måten vi viser frem funksjonshemmede på – som heltemodige mirakler – da snur empatien og det ropes: «Nei, slutt å være så negativ! Dette er jo bra synlighet. Dette hjelper jo.»

Hjelper hvem?

Det hjelper oss å se at funksjonshemmede klatrer fjell og går på ski. Men det er ukomfortabelt når noen sier at de føler seg utnyttet, feiltolket og iscenesatt. Vi tåler ikke når noe pirker i verdiene vi desperat prøver å klamre oss til.

Dette var ett av mange poenger i Elen Øyen sin kronikk med kritikk av Team Pølsa. Den manglende viljen til å lytte som hun ble møtt med, forsterker «funksjonsfriske» sitt privilegium og utvider gapet vi skaper mellom oss og dem.

Det du og jeg vil ha, er historier vi kan forstå. Historier vi kan kontrollere. Et narrativ som gjør oss varme, og ikke urolige.

Det er brutalt. Men det er sant.

Vi elsker å se funksjonshemmede overgå våre forventninger. Men vi sliter med å se deres perspektiv. Å bli konfrontert med dette kan føles som å få en bøtte kaldt vann i trynet. Vi vet.

For det er ubehagelig, ikke sant? Når noen peker på at inkluderingsøyeblikket vårt kanskje først og fremst er ... egoistisk.  

Følelser bygger ikke ramper

Vi som skriver dette er såkalt «funksjonsfriske», men vi har partnere og barn med funksjonshemninger, og vi forsker på feltet. Vi har stått i svømmegarderober uten heis, på skoler uten tilrettelegging og sett søknader bli avslått fordi det er enklere å si «dessverre» enn å faktisk tilpasse.

Og ja, vi har også klump i halsen etter å ha sett Team Pølsa. Men så har vi innsett at vi må svelge den klumpen og i stedet se hva som trengs å gjøres der ute. For å minske gapet mellom oss og dem.

For følelsene våre bygger ingen ramper. De senker ingen terskler. De endrer ingenting. Med mindre vi gjør noe.  

Vi er ikke onde, bare late  

«Vi må smile, men ikke for bredt. Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse», skriver professor og rullestolbruker Jan Grue. For å bli tålt, bør den funksjonshemmede være takknemlig slik at vi «funksjonsfriske» kan føle oss gode. Da slipper vi å kjenne på uretten. Idrett for alle høres veldig fint ut, helt til man skjønner at heisen har vært ute av drift i 10 år. Og ingen brydde seg nok til å gjøre noe med det.

Vi sier gjerne at vi er for likestilling. Det klinger jo så vakkert! Mangfold! Inkludering! Selvsagt! Men vi glemmer at likestilling ikke er et mål, det er en jobb. En lang, rotete og slitsom jobb. Og noen ganger – la oss være ærlige – så gidder vi ikke. Ikke fordi vi er onde, men fordi vi er late. Det er lettere å heie på TV enn å skrive til kommunestyret.

Det handler om vilje

Samfunnet er bygd for oss som går på to bein, og vi tar det for gitt. Vi er, ironisk nok, blinde for vårt eget privilegium. Vi er så vant til at verden passer våre behov. Vi har aldri kjent på kroppen den avvisningen som kan ligge i en terskel, en dorull som henger halvannen meter fra toalettet, eller Helvetesgapet mellom perrongen og toget.

Men la oss være krystallklare: Det handler jo ikke om styr. Det handler om vilje. Og den viljen er fortsatt svak. For den krever noe av oss.  

Forfatter Bjørn Hatterud skriver det godt: «Vi [funksjonshemma] er ikkje heil ved. Difor går helsevesenet inn og spikker, trimmer, formbar [ ...] i håp om at vi skal bli eit tre som ikkje stikk seg ut i skogen.» 

Men er det ikke heller skogen som burde forandres? Burde vi ikke slutte å kreve at alle trær skal se like ut, og heller begynne å rydde plass til krumme stammer og krokete grener?  I bybildet, på arbeidsplassen, i klasserommet.

Ingen blir inkludert av følelser  

Ingen blir inkludert av andres følelser. Det er på tide å bli kalde, våte og ukomfortable. For å våkne opp. Og så kommer spørsmålet vi ikke slipper unna: Hva gjør vi nå? 

Nok klapping. Nok hiksting. Nå tørker vi tårene. Og bretter opp ermene.

Se «Team Pølsa»:

Hør Øystein «Pølsa» Pettersen i «Sommer i P2»: