19 hours ago
2
Vi vet hva som skjer i Gaza. Det som mangler, er ikke informasjon – det er konsekvens.
FOR BOIKOTT: – Okkuperte mennesker har rettigheter. Og de som handler i strid med internasjonal rett, skal ikke belønnes, skriver Kristina B. Picard i denne replikken. Foto: Mahmoud Issa / Reuters / NTB
KRISTINA BOLSTAD PICARDkommunikasjonsrådgiver og samfunnsdebattant
Hanne Skartveit advarer i VG mot boikott av Israel fordi det, ifølge henne, vil styrke Netanyahu og svekke de israelske kreftene som ønsker en annen kurs.
Er det en reell bekymring?
I forsøket på å vise nyanser tåkelegger Skartveit det som burde være åpenbart:
At Israel fører en krig hvor sivilbefolkningen rammes systematisk, hvor helsepersonell målrettet angripes, sykehus bombes, barn drepes – og hvor folkeretten brytes grovt og vedvarende.
Jeg er ikke jurist eller ekspert på utenrikspolitikk. Men det krever ingen juridisk utdannelse for å forstå hva dette er.
Som professor i rettsvitenskap Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen sa i NRKs Debatten: «Du trenger ikke være jurist eller folkerettsjurist for å skjønne at det Israel har bedrevet på Gaza siden 7. oktober, består i en enorm mengde forbrytelser. Enhver skjønner jo det.»
Les også: Hanne Skartveit: Boikott ikke veien å gå
Det oppleves nærmest som et demokratisk problem når virkelighetsbeskrivelsen blir så innpakket at vi mister evnen til å reagere – selv når vi vet bedre.
Historien viser at betydelige endringer skjer når noen går foran.
På 1980-tallet innførte Norge og andre land økonomiske sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Den gang fikk vi høre at det ville ramme vanlige folk, at det ville styrke regimet.
I ettertid løftet Nelson Mandela frem boikotten som avgjørende for å svekke regimets legitimitet og økonomiske fundament.
Boikott er ikke hevn. Det er et virkemiddel.
Bør Norge boikotte Israel?aJabNeicUsikkerIsrael er en okkupasjonsmakt som mottar milliarder i støtte og nyter godt av økonomiske og diplomatiske bånd til vestlige land – inkludert Norge.
Uten disse ville verken blokaden av Gaza eller utvidelsen av bosetningene vært mulig i samme skala. Å stille krav og innføre konsekvenser er ikke ekstremt. Det er ansvarlig.
Skartveit skriver at boikott kan virke mot sin hensikt.
Men hva er egentlig alternativet? Ikke å reagere? Å tie i solidaritet med moderate krefter i Israel, mens bombene faller?
Det er vanskelig å finne de konkrete argumentene eller bevisene i teksten hennes – påstanden om at boikott svekker opposisjonen fremstår som Skartveits hypotese, ikke en analyse.
Hun nevner heller ikke at flere israelere, som historikeren Ilan Pappé, selv har etterlyst internasjonal boikott som et nødvendig pressmiddel mot okkupasjonen.
Når også slike stemmer roper på handling, må vi våge å lytte.
Hvilket signal sender vi ellers – ikke bare til Israel, men til resten av verden? At folkerett og menneskerettigheter gjelder, men bare noen ganger? For noen land?
Det er ikke balanse. Det er ettergivenhet forkledd som realisme.
Vi trenger ikke late som dette er enkelt. Men det er desto viktigere at vi holder fast på det som bør være enkelt: Folkeretten og FNs barnekonvensjon skal gjelde for alle.
Okkuperte mennesker har rettigheter. Og de som handler i strid med internasjonal rett, skal ikke belønnes.
Boikott er ikke løsningen i seg selv. Men det er å si tydelig ifra – med handling, ikke bare ord.
English (US)