10 hours ago
4
Vi har tidenes mest uforutsigbare og uoversiktelige storting. Dagens Ap-regjering, ledet av statsminister Jonas Gahr Støre, må lene seg på fire helt ulike partier: SV, Rødt, MDG og Sp. I Sp stiger det nå frem en debatt om å bytte side, i møte med elendige meningsmålinger.
Mens Høyre forsøker å finne seg selv igjen, og bli den samlende kraften på borgerlig side som kan bære et regjeringsalternativ frem mot neste stortingsvalg, i 2029.
Det blir ikke enkelt. Frp har omtrent dobbelt så mange representanter som Høyre har på Stortinget. Og ønsker å styre Norge - med Sylvi Listhaug som Norges neste statsminister.
Ingen som ser Sylvi Listhaug i aksjon, kan være i tvil om at det er den rollen hun ser for seg. Og forbereder seg på.
Frps Sp-flørt
Frp opplever at partiet faktisk kan vippe et stortingsflertall sin vei. Ta føringen og få med seg et flertall mot regjeringen. For eksempel i energipolitikken, og i klimapolitikken.
Blir Sylvi Listhaug Norges neste statsminister? Her under et tidligete besøk i Washington, D.C.med Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Foto: Thomas Nilsson / VGAps gamle regjeringspartner Senterpartiet har ikke vært vonde å be. Frp og Sp har samme syn i mange av disse spørsmålene.
Samtidig har Sp-folket vært opptatt av å dyrke sin rolle som vippeparti på Stortinget. Sp er ikke redde for å vise muskler - eller å gå dit partiet får makt. Enten det er fra sak til sak, eller i mer forpliktende samarbeid.
Størst forskjell KrF og Venstre
Frp forsøker åpenbart å flørte med Sp. Men det Listhaug og hennes folk i utgangspunktet ønsker seg, er en regjering med Høyre - og kanskje også med KrF. Ikke med Venstre.
For KrF-leder Dag-Inge Ulstein har beveget seg langt i retning Frp. Dagens KrF kan minne om et nypopulistisk kristenkonservativt parti, langt fra den politikken tidligere partiledere som Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sto for.
KrF-leder Dag-Inge Ulstein har trukket partiet sitt langt mot høyre. Foto: helen wesnes / VGDet er kanskje mellom KrF og Venstre, de to tidligere regjeringskameratene, vi ser de største politiske forskjellene akkurat nå. I hvert fall når det gjelder verdispørsmål.
Gudstjenester - og kjønn
Midt i alt dette må den ferske Høyre-ledelsen forsøke å finne sin plass. Som et ansvarlig, borgerlig parti, som kan styre når det trengs. Aller helst med Eriksen Søreide som statsminister.
En forsmak på den store avstanden mellom to av de partiene Eriksen Søreide trolig trenger dersom Høyre igjen skal bli et regjeringsparti, fikk vi i NRKs Politisk kvarter denne uken. Høyres nestleder Henrik Asheim ble dratt rett inn i kulturkrigen, med to sentrumskamerater som trakk ham i hver sin retning:
Venstre er oppgitt fordi Høyre har stemt for at alle skoler skal gi tilbud om at elevene kan delta i skolegudstjenester. Mens KrFs Jorunn Gleditsch Lossius stemplet Høyre som nærmest venstreradikale fordi partiet ikke vil stanse et rådgivningshefte om hvordan offentlig ansatte skal forholde seg til ulike kjønnskategorier.
Høyres nestleder Henrik Asheim og resten av partiets ledelse må drikke mange kaffekopper for å klare å bygge bro mellom partiene som ønsker å utfordre dagens Ap-ledede regjering. Foto: Helge Mikalsen / VGAsheim svarte godt for seg, i begge saker. Rolig og nyansert. Saklig om vanskelige spørsmål, med innestemme.
Nødvendige reformer
Det blir interessant å se om det holder. Om velgerne vil ha det ansvarlige, noen vil si det litt grå og kjedelige, som ofte havner i midten. Eller de litt vasne kompromissene, der ingen får akkurat det de vil. Fordi helheten krever noe annet, når ulike hensyn veies mot hverandre.
Det er dette som er hverdagspolitikken. Det er den som ofte gir de håndfaste resultatene, uten at det nødvendigvis gir de mest fengende slagordene.
Tradisjonelt er det Høyre og Ap som sammen har hatt kraften til å gjennomføre store viktige forlik i Norge. Nå er begge mer svekket enn før. Særlig Høyre. Men også Ap, som styrer på et særdeles skjørt grunnlag.
Finansminister Jens Stoltenberg ønsker seg et bredt skatteforlik. Da må han ha Høyre med på laget. Foto: Helge Mikalsen / VGDerfor kan det være vanskelig å få til helt nødvendige reformer. For eksempel trenger Norge både et skatteforlik, og et forlik om sykelønn.
Viktig for norsk økonomi
Finansminister Jens Stoltenberg har invitert til et bredt forlik om skatt. Alle unntatt Frp har takket ja. Mens Høyres nestleder Henrik Aasheim for ikke lenge siden inviterte til et bredt forlik om sykelønn. Det har ingen andre partier takket ja til.
Begge deler er viktig for norsk økonomi. Og for bærekraften i velferdssamfunnet vårt i årene fremover.
Og begge deler har potensial til å skape protester, politisk strid, og stort rom for ytterpartiene til å score lettvinte politiske poeng.
Krevende landskap
Spørsmålet er om Eriksen Søreide og hennes folk har styrke og mot til å inngå forlik som kan komme til å skape bråk. Hvis Høyre spiller kortene riktig, kan de tjene på det. For eksempel når det gjelder skatt.
Høyre-leder Ine Eriksen Søreide må bevege seg i et krevende politisk landskap når hun skal finne partiets plass i en ny tid. Foto: Helen Wesnes / VGFor her må Ap gi mye, dersom Høyre virkelig går med på et skatteforlik. Det er ikke åpenbart at Frp vil tjene på at de står utenfor, dersom Høyre faktisk kan vise til konkrete gjennomslag, og dermed bidra til akkurat det næringslivet etterspør: Stabilitet og forutsigbarhet.
Det er et krevende politisk landskap den ferske Høyre-ledelsen må bevege seg i. I skyggen av et Frp som strutter av selvtillit, og med mulige sentrumspartnere som trekker i alle retninger.
Det tar trolig lang tid før vi får se om Høyre tar tilbake plassen som det store ansvarlige partiet på høyresiden i norsk politikk. Eller om Høyre har mistet kraften for godt.
aJonas Gahr StørebSylvi ListhaugcIne Eriksen SøreidedIngen av dem
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)