Ikke stikk av fra ansvaret!

Som fysioterapeut i helsevesenet har jeg gjort meg en finurlig observasjon: Det virker som at jo yngre en pasienten er, jo mer hjelper pårørende til. Mens jo eldre en pasienten er, jo mindre hjelper pårørende til.

Dette er nok ikke en konsekvens av manglende empati for eldre mennesker. Kanskje mer et uttrykk for et samfunns iboende tanke om at det er det norske helsevesen som, alene, har ansvaret for å hjelpe samfunnets pleietrengende eldre.

På min vei gjennom spesialist- og primærhelsetjenesten har jeg nærmest utelukkende møtt pasienter med omfattende skader og/eller sykdommer. Pasienter i alle aldre. Men omfattende skader/sykdommer rammer ikke kun den enkelte pasient, det rammer også pårørende. Pårørende i alle aldre.

Det er fra samarbeidet med pårørende at min observasjon har sitt utspring. Det er der jeg ofte ser det. Pasientens alder virker å representere en enhet som avgjør hvor mye pårørende er villig til å hjelpe pasienten i en rehabiliteringsprosess, og i prosessen med å mestre hverdagen over lengre sikt.

De demografiske endringene presser nå helsevesenets kapasitet mot det ytterste. Og vi vet i dag at andelen eldre med behov for helsetjenester kommer til å øke betydelig over de neste 5, 10, 15 årene.

Kapasiteten er sprengt, helsevesenet trenger en hjelpende hånd.

Som en ytterligere utfordring, geriatri er ikke akkurat det helsepersonell strømmer til for å jobbe med. Bare tell antall geriatere vs. indremedisinere i Norge. Og så fremt det ikke inntreffer en teknologisk revolusjon som fundamentalt øker helsevesenets kapasitet til å gi pleie og oppfølging av eldre, så kan ikke helsevesenet være alene om denne oppgaven. Da rakner det.

Dette er et mangefasettert og komplekst problem hvor det ikke finnes noen enkel løsning. Det betyr ikke at vi må bli handlingslammet. En av løsningene, slik jeg ser det, er en kulturendring blant pårørende.

I stedet for å tenke at «Mamma må jo inn på sykehjem», så bør vi kanskje tenke «Jeg flytter inn til mamma en periode og hjelper til så godt jeg kan», eller «Nå trapper jeg litt ned på jobben for å følge pappa mer».

Kall gjerne dette idealistisk, men vi nordmenn bør nok gå noen tøffe runder med vår kulturs «oppbevaringstankegang». Den gjennomsyrer måten vi betrakter de pleietrengende eldre i samfunnet.

Strekker pårørende en hjelpende hånd ut til helsevesenet, ja da tror jeg faktisk helsevesenet står sterkere rustet til å håndtere eldrebølgens konsekvenser på en verdig måte, for alle parter.