«Ikke samme slagkraft som originalen»

Den dystopiske overlevelses­thrilleren «Squid Game» ble et pop­kulturelt fenomen da den hadde premiere på Netflix i 2021.

Det brutale gameshow-konseptet, hvor barne­leker ble til dødsleker for mennesker i dyp gjeld, traff blink med systemkritikk, skråblikk og et sviende meta­oppgjør med publikums blodtørst.

Sesong 3 følger samme oppskrift, og legger til noen ekstra lag med spenning i handlingen.

Den fargesterke estetikken er igjen en attraksjon, og hovedrolle­innehaver Lee Jung-jae leverer et gripende portrett av spiller 456.

Men det er slitasje i formelen, og finalen har ikke samme slagkraft som originalen.

Jakter svar og oppgjør

I 2024 kom sesong 2, hvor dødslekene ble startet med et nytt spill. Sesong 3 er avslutningen på denne runden.

Vår hovedperson Seong Gi-hun (Lee Jung-jae), også kjent som spiller 456, har meldt seg på spillet på nytt for å jakte dem som står bak grusomhetene.

Det plasserer han midt i en ny runde livsfarlige barneleker, sammen med en stadig krympende flokk med desperate spillere.

På utsiden har politi­mannen Hwang Jun-ho (Wi Ha-joon) samlet en gjeng for å lete etter øya hvor spillet foregår.

Disse to spennings­motorene gir god energi til seriens elementer av krim og mysterier, og «Squid Game» er igjen god på å skape stadige høyspente situasjoner hvor plottet vrir og vender på seg.

Men det blir også forutsigbart når vi kjenner så mye av gangen i spillet.

Sesong 1 tok oss også inn i rollegalleriet på en måte som virkelig ga dybde til seriens med­menneskelighet, vemod og personlige tragedier.

Denne gangen er det mer overfladiske bekjentskaper blant både spillere og spill-ansatte.

Gir publikum påfyll av signaturtrekkene

Serieskaper Hwang Dong-hyuk gir publikum et raust påfyll av signatur­trekkene som gjorde «Squid Game» så populær og severdig.

Lekene er nye, og i finalen står både gjemsel og hoppetau på programmet.

Spillernes individuelle kamper mot egen samvittighet, grådighet og avhengighet sørger for at det vibrerer godt i menneskelige og moral­filosofiske spørsmål.

Og det visuelle er igjen en kruttsterk blanding av barnlig fargespill og makabre kulisser. En kombinasjon som effektiv veksler på å dempe og forsterke ubehaget som skapes av all den grusomme volden som smøres ut over skjermen.

Finalen skrur også opp temperaturen noen hakk, og gjør spillet drøyere.

Det opprettholder «Squid Games» sin posisjon som grense­overskridende og ultra­voldelig TV, og det gir noen opprivende dilemma for vår hovedperson.

Men jeg opplever også at denne sesongen trekkes mot noen billige sensasjons­triks som røsker litt i balansen mellom parodi og horror.

Tematisk smeller det ikke like sterkt av finalen som det gjorde av den gnistrende gode førstesesongen.

Der skapte kombinasjonen av rå sosialrealisme, sterke rollefigurer og gameshowet fra helvete en fandenivoldsk blanding av samfunns­kritikk, horror og underholdnings­parodi.

Den kraften er merkbart svakere og mindre engasjerende i denne mer oppgjør-drevne tredjesesongen.

Men som Netflix-merkevare gjør sesong 3 jobben med å gi fansen en innholdsrik avslutning på historien, samt selvfølgelig åpne opp en verden av utallige «spin off»-muligheter.

Squid Game S3 har premiere på Netflix 27. juni. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.