Ikke rart dette går rett hjem

En sjarmerende fyr kjent fra TikTok, uten journalistisk bakgrunn, har brukt ett år på å lage en lavbudsjettfilm om sløsing i offentlig sektor.

Resultatet er millioner av visninger, donasjoner i millionklassen – og en plass midt i den politiske debatten. Sindre Wiig Nordbys dokumentar Hvor blir det av pengene? har truffet en nerve.

Over 400.000 har sett den på YouTube, og langt flere har sett klipp fra den på diverse andre sosiale medier.

Timingen for dokumentaren er perfekt, og er mye av forklaringen på hvorfor den har gått viralt.

Dokumentaren har blant annet blitt faktasjekket av Faktisk.no.

Stiller de riktige spørsmålene

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette treffer. Sindre Wiig Nordbys dokumentar stiller spørsmålene folk flest selv stiller rundt middagsbordet: Hvorfor er strømmen så dyr? Hvorfor vokser byråkratiet? Hvordan kan verdens rikeste land virke så tungrodd?

Han pakker det inn i enkle bilder og en lett tone som gjør komplekse spørsmål til gjenkjennelige hverdagsfrustrasjoner – og folk føler seg både sett og opplyst.

Sløsing engasjerer også i bokform. Martin Bech Holtes Landet som ble for rikt ble en bestselger, og ble sendt ut til en rekke stortingsrepresentanter da den kom ut. Boken fikk status som folkelesning nærmest over natten.

Bildet alene – politikere som får en «advarsel» levert rett i postkassen – gir fortellingen kraft. Det blir en slags David mot Goliat: en varsler som stiller eliten til ansvar for hvordan fellesskapets penger forvaltes.

To ulike fremstillinger, men det samme narrativet: Det er folket mot eliten og fornuft mot sløsing. Ikke helt ulikt deler av grunnlaget Donald Trump gjenvant Det hvite hus på.

Forenkler det komplekse

Sløsing fungerer som en katalysator. Den forenkler komplekse regnestykker til et enkelt moralsk poeng: noen sløser bort det som egentlig burde vært brukt bedre.

Og kanskje er oljefondet en del av forklaringen på at «sløsing» har fått så mye oppmerksomhet. Når vi har 20.000 milliarder kroner på bok, oppstår en snodig mentalitet: vi tror alltid at løsningen finnes i budsjettene. Har vi et problem, må det kunne kjøpes bort. Har vi en mangel, kan vi kaste mer penger på den.

Men et oljefond kan ikke utdanne en sykepleier. Det kan ikke stille opp på nattevakt på sykehjemmet eller undervise i klasserommet. Tvert imot kan rikdommen skape en falsk trygghet: at arbeid og prioritering blir mindre viktig fordi «vi har jo råd».

Sykepleiere som tørker støv

Wiig Nordby er selv inne på dette i dokumentaren: Sykepleiere gjør i dag en lang rekke oppgaver som kunne vært gjort av andre, for eksempel helsefagarbeidere eller ufaglærte assistenter. At høyt utdannet arbeidskraft brukes på å hente kaffe, rydde senger eller tørke støv som andre kunne håndtert, fremstår for mange som et åpenbart sløseri.

Motargumentet er likevel viktig: pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene kan settes i fare dersom ufaglærte overtar for mye. Mange sykepleiere vil peke på at selv de «enkle» oppgavene krever faglig blikk – en vurdering av hudfarge, pust eller reaksjoner – som kan være avgjørende for å fange opp sykdom i tide. Å flytte for mye ansvar nedover kan altså spare timer, men koste liv.

Dermed er spørsmålet ikke bare hvem som gjør hva, men hvordan vi fordeler oppgaver på en måte som både frigjør tid og bevarer kvalitet. Å spare noen milliarder her og der vil aldri i seg selv trylle fram nye ansatte i helsevesenet eller frigjøre tid i klasserommene.

Risikerer mer misnøye

For politikere ligger utfordringen i å møte slike prosjekter med både åpenhet og ansvar. De bør ta debatten på alvor – ikke avfeie den som populisme, men heller bruke den til å forklare hvorfor noe ser ut som sløsing, og hvilke vanskelige avveininger som faktisk ligger bak.

Hvis ikke risikerer de at misnøyen bare vokser, og at fortellingen om «folket mot eliten» blir enda sterkere.

Det er få toppolitikere som har stilt opp i dokumentaren. Den profilerte Rødt-politikeren Mimir Kristjansson dukker opp med jevne mellomrom i dokumentaren – sammen FpU-leder Simen Velle og et knippe andre.

Det er lett å se hvor pengene forsvinner når man lager en dokumentarfilm. Å styre et land er noe helt annet. For hver «åpenbare» innsparing finnes et bakteppe av hensyn, kompromisser og konsekvenser. Et kutt kan virke fornuftig på papiret, men slå tilbake i form av svekket kvalitet, mindre beredskap eller økte utgifter et annet sted.

Derfor er det farlig å tro at løsningen er enkel.

Det vi egentlig mangler

Penger på bok løser ikke det muligens største problemet: mangel på arbeidskraft. Når det offentlige allerede sliter med rekruttering, hjelper det lite å tro at kutt alene er svaret – da kan vi ende opp med å gjøre de knappeste ressursene enda knappere.

Sløsedebatten er nyttig fordi den skjerper oss. Men dokumentaren er også en del av problemet. Den koker politikk ned til moralske pekefingre, der alt handler om latskap, inkompetanse eller villet feilprioritering. Det gjør seg godt på TikTok, men gir et falskt bilde av virkeligheten.

Å styre et land er aldri et regnestykke på servietten. Det er et evig kompromiss mellom økonomi og kvalitet, effektivitet og trygghet, kortsiktig gevinst og langsiktig bærekraft. Når dokumentaren hopper bukk over dette, selger den en illusjon: at alt egentlig er enkelt, hvis bare noen «tok grep».

Det er nettopp den illusjonen som er farlig. Den åpner døren for politikere som lover raske løsninger, men etterlater dårligere tjenester og svekket tillit. Norge mangler ikke penger.

Vi mangler folk – og vi mangler politikere som tør å si det som det er: At styring er vanskelig, og at ikke alt som ser ut som sløsing, faktisk er det.