Ikke akkurat fjellstøtt

Det er mer enn et hull i fjellet. Det er mer enn Oslo-elitens huggestabbe. Det er ikke bare et storstilt sikkerhetstiltak for en sjøfartsnasjon. Stad skipstunnel er intet mindre enn en syretest på om man klarer å prioritere politisk og økonomisk, selv når det er upopulært og smerter. Finansministeren selv var særlig klar og tydelig til Dagens Næringsliv i mai.

Skipstunnelen var en form for sløsing som borgerlig side en gang i tiden satt i gang planleggingen av.

Støre-regjeringen har flere ganger ønsket å avslutte planleggingen. Da forhandlingene om budsjettrevideringen var på overtid lyktes Senterpartiet å få til felles rødgrønn enighet om å igangsette byggingen. En lav sum i 2026. Nesten 9 milliarder på sikt.

Og det er denne langsiktigheten, ansvarligheten og evnen til å prioritere, det jo skulle handle om.

Nå har vi en gang for alle fått bevist at i en rik nasjon er det umulig å prioritere. Sånn går det når denne generasjonen norske politikere skal prioritere: Det går visst ikke i lengden.

Det er en kostbar lærepenge. Men her har du et hull i fjellet og to streker under svaret.

Men for mange er det en jubeldag over et samferdselsprosjekt som har vært lenge ønsket og lovet. Ikke ulikt togtraseer på østlandet og veistrekninger i sør.

Hadde en pott og en plan

-Nå er vi ikke lenger et politisk parti, sukket en Ap-kilde da revidert nasjonal budsjett ble lagt frem uten de nye, store populære satsingene for å få velgernes hjerter til å bruse. Det var stramt og fornuftig. Kjedelig og minimalistisk. Etter få andre enn en finansministers hjerte og hjerne.

I tillegg til den sedvanlige «revidert skal bare være revidering», var det særlig tre grunner til dette i år.

For det første er Ap sårbare for rente-spøkelse. Enhver pengebruk som kan kobles til manglende rentenedgang eller -økning, går rett på Aps troverdighet som styringsparti.

For det andre unnlot Ap å krydre revidert-forslaget med 5 milliarder kroner fra oljefondet som opprinnelig var vedtatt brukt i desember. De kunne blitt brukt av Ap i mai. De kunne blitt stående på «sparegrisen» resten av året. Nå i juni blir de brukt av stortingspartiene, likevel. Oljepengebruken er uendret (sammenlignet med desember) sier Ap nå.

Så lenge de ikke har et Ap-stempel, bygger det jo opp under tanken om at Ap ikke er et parti, men mer en statsadministrator. Men:

For det tredje var denne, kall det forhandlingspotten, Aps mulighet til å sorter hva de andre partiene kunne få av gjennomslag for ting Ap senere skulle gjennomføre i regjering. Da fikk de mindre partiene profilering og gjennomslag, Ap unngikk smertelige tap.

Den planen funket sånn halvveis.

Det skader ikke Ap at minstepensjonistene får mer, selv om de kanskje takker Rødt.

Det skader ikke Ap at månedskortet blir billigere, selv om kollektivpassasjerene kanskje takker MDG.

Det skader ikke Ap at anleggsbransjen får en krisepakke de er fornøyd med, selv om bransjen hører at Sp sto på krava.

Det skader heller ikke Ap at bemanningen økes i barnehagene og at det bygges flere boliger, selv om SV skryter av det i pressemeldingen sin.

Ap er jo uansett et regjeringsparti med mange statsråder som kan skryte av dette frem til årsskiftet. De andre partiene har i hovedsak søkelyset på seg to ganger i året; når budsjettet vedtas og revideres.

Men det skader hele Aps fortelling om de nye tidene i norsk politikk at vi ikke klarer å prioritere noe bort.

Alt Ap sier ja til kommer på toppen av et forsvarsløft og strømstøtteordninger.

Fikk gulrot, unngikk pisken

Det største dramaet i forhandlingen handlet om MDGs klimagjennomslag. Prosessen var mindre kaotisk enn før jul. Det er nok alle partiene fornøyd med.

MDGs egen kalkulator viser at halvparten av budsjettenigheten på 5,585 milliarder gikk til MDG-saker. Kollektivpakken, Oslofjorden og klimakutt i form av karbonfangst og lagring er en betydelig seier for MDG. Gulrot-profilen slår an, så partitoppene på Stortinget unngår pisken fra egne partirekker hvor mange hardlinere nok ikke er helt fornøyd.

Senterpartiet lå lenge an til å få litt pisk for enigheten med de borgerlige om å senke drivstoffavgiftene noen måneder. Avtalen sier klart at skulle dette komme på tale igjen, må de fem partiene snakke sammen først. Det er en slags pekefinger. Partiene fikk også flyttet på så vidt mer penger enn Sp allerede har påvirket 2026-budsjettet med med sitt sidesprang.

En eventuell omkamp til høsten, selv om den skal starte med de rødgrønne partiene, kan bli dyr og krevende.

Til Stoltenbergs store frustrasjon: Alt annet enn evnen til å kutte går jo godt i detta landet. Inntektene øker.

Og det er ikke bare opprustningen av forsvaret som blir dyrere denne enigheten. Strømstøtten har økt mye. Pensjonsutgiftene vil øke mer i årene som kommer med denne enigheten. Stortingsflertallet bruker penger på drivstoffstøtte. Skipstunnelen er litt nå, mer senere.

For nå kan det faktisk hende den blir noe av.

Tenk hvis det kan gå en gratis ferge gjennom!