Idiotisk med ultraløp?

MIA SLETVOLD (25)

Psykologstudent ved UiB

Løpelegenden Ingrid KristiansenIngrid KristiansenEn av tidenes beste kvinne‑langdistanseløpere. Hun er fortsatt norsk rekordholder på 10 000 m (30:13,74 i 1986) og maraton (2:21:06 i 1985) sier til VG at ultraløp er «så dumt at hun ikke har ord».

Ultraløp varer i timevis og går ofte langt utover maratondistansen.

Kristiansen mener mange unge kaster seg på trenden for å få likes i sosiale medier.

Jeg driver selv med ultraløping.

Absolutt ikke på et profesjonelt nivå, og uten et team i ryggen.

Det er ingen sponsoravtaler, prestasjonspress eller resultater som må leveres.

Det er ikke for å få klapp på skulderen i sosiale medier, eller for å kaste meg på en bølge.

Bare et ønske om å utfordre meg selv, og å lære noe på veien.

Selv om jeg deler Kristiansens bekymringer om ekstreme mål uten tilstrekkelig trening, ernæring eller restitusjon – så finnes det nyanser.

Kristiansen spør seg hvorfor så mange unge løper ekstremt langt. Det er et viktig spørsmål.

Hvis man løper for å flykte fra noe, for å bli tynnere og se ut på en bestemt måte, for å få bekreftelse i sosiale medier, eller for å føle seg «god nok», er det klart at motivasjonen er destruktiv.

Ingen ekstern applaus kan veie opp for indre ubalanse.

Jeg løper ultra fordi jeg elsker det.

Jeg er ingen rask løper, og det å presse meg gjennom massevis av intervall- og tempoøkter gir meg ingenting personlig.

Ultraløping appellerer til meg fordi jeg søker utfordringer som jeg er usikker på om jeg klarer å gjennomføre, og fordi jeg vokser på det – både mentalt og menneskelig.

Det finnes en frihet i å gjøre noe du ikke vet om du får til – og å stå i det.

Jeg har lært mye om meg selv i møtet med tretthet og tvil, når jeg har kjent på følelsen av å ville gi opp – og på styrken i å fortsette.

Det handler ikke om tall, ikke om distanse eller fart, men om å bygge indre motstandskraft.

En mental resiliens som også kan overføres til andre områder i livet, slik at jeg tåler motbakker litt bedre.

Og når jeg ikke får det til? Da går det også fint. Da har jeg i det minste prøvd.

Ja, ultraløping sliter på kroppen.

Det krever mer restitusjon, det påvirker beintetthet, og det kan gå galt om man ikke tar hensyn til kroppens signaler.

Jeg forstår bekymringen. Unge mennesker bør ikke kaste seg inn i ekstrem utholdenhetstrening uten kunnskap, støtte og gode grunner.

Det betyr imidlertid ikke at alle som løper langt gjør det av feil grunner.

Jeg ønsker ikke å romantisere smerte eller glorifisere overtrening.

Jeg ønsker å tydeliggjøre nyansene. Noen ganger kan en lang og usikker sti gi oss noe helt annet enn fysisk fremgang:

Den kan gi oss tilbake troen på egen styrke.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

I en verden der mye handler om overfladisk prestasjon, kan det også ligge en dyp verdi i det langsomme og seige.

Samtidig er det viktig å huske at vi har ulike forutsetninger for å forstå hva kroppen trenger – både fysisk og mentalt.

Jeg har med meg faglig kunnskap fra studier i psykologi, helse og ernæring, og personlig erfaring med hvordan løping kan bikke over i noe destruktivt når balansen mangler.

Det har lært meg hvor avgjørende søvn, mat og hvile er – ikke som en motsetning til treningsglede, men som en forutsetning for den.

Derfor tror jeg på verdien av å være ærlig med seg selv:

Hva er det som driver meg? Hva trenger jeg mer av, og hva trenger jeg kanskje å slippe litt tak i?

Vi må gjerne stille spørsmål og være kritiske – det er viktig.

Men la oss også være nysgjerrige og lyttende.

For det finnes mange grunner til å løpe langt, og ikke alle handler om bekreftelse eller prestasjon.

At flere har funnet glede i bevegelse, i natur, mestring og fellesskap – det er i seg selv noe fint.

Så heia alle som er på vei, enten om det er kort eller langt!