I love Stovner

Bokanmeldelse«Tante Ulrikkes vei»

Generasjonsromanen «Tante Ulrikkes vei» er blitt en rå og stemningsfull tegneserie for ungdom.

Utdannet litteraturviter og har jobbet med bøker og formidling i hele mitt yrkesliv. Barnebokentusiast og fast anmelder i VG siden 2011.

E-post

Foto: Gyldendal/Anna-Julia Granberg

Mandag 1. juni kl. 16:50

Zeshan Shakar skrev seg inn i hjertene til mange med sin selvbiografiske roman for voksne «Tante Ulrikkes vei» (2018) om to tenåringsgutter som bor i samme blokk på Stovner, men lever vidt forskjellige liv. Tegneserieversjonen rommer like mye elsk til Groruddalen i Oslo, men er hakket krassere i fremstillingen av de sosiale problemene.

Romanen er skrevet i en dagbokform, både Mo og Jamal skriver eller snakker i diktafon om livene sine til en fiktiv forsker som er interessert i hverdagen til minoritetsungdom. Denne fortellerformen er borte i tegneserieadaptsjonen. Perspektivet her skifter mellom de to hovedpersonene, men det er få tankebobler og dialogene er knappe. Leseren studerer dem fra utsiden som i en film, og kommer ikke så nær dem som i romanen.

Mo er den skoleflinke som oppfyller foreldrenes drømmer, mens Jamal må slutte på videregående for å skaffe mat på bordet. Moren til Jamal er deprimert og forlater sjeldent sofaen. Det er vondt å se hvordan Jamal må fikse voksenoppgaver han ikke er klar for: oppdra lillebror og gå på foreldremøter.

Mens Mo er i en oppadgående spiral, med stipend til å studere samfunnsøkonomi på Blindern og kjæreste, går Jamals liv i motsatt retning. Han klarer ikke å holde på noen jobber eller vennerelasjoner, og han røyker daglig weed. Bokomslaget er finere enn en filmplakat. Her er de to livene stilt opp på diametralt vis, og bokstavene i tittelen mellom dem er blokker med lys i vinduene. Røyken fra Jamals joint blir til blå skyer i Mos liv.

Tegneserieversjonen er en tydelig miljøskildring av Groruddalen på 2000-tallet. Det er absurd og morsomt å være med på bydelsdirektørens grandiose avdukning av verdens største lampe. De som bor der ønsker seg kunstgressbaner og kino, men får en pynteinstallasjon som skal lyse opp fremtiden. Kjell Magne Bondeviks snarvisitt der han lirer av seg noen floskler, er genialt tegnet. Han ser akkurat så animert ut som han høres.

Både Mo og Jamal sliter med å finne ut av livene sine i en bydel som preges mer og mer av narkotika og forfall. Som muslimer føler de seg på utsiden av det norske som terrorangrepet i New York 11. september forsterker. Fortellingen er full av mørke tema. Derfor er det fint at tegnestilen lager kontrast med overdreven ansiktsmimikk og kroppsspråk à la Donald Duck.

Tegneserien krever sin oppmerksomme leser. Rutene varierer i form og størrelse, og leseretningen endrer seg stadig. Fargebruken skifter mellom kalde blå, lilla og rosatoner og varme jordfarger, og selv om det gir mange stemningsfulle bilder, er det også litt forvirrende fordi fargeskiftene ikke er konsekvente. Noen ganger er personene i silhuett og andre ganger på kloss hold. Boken bør leses mange ganger for å ta inn alt som skjer visuelt.

En roman på 432 sider rommer mer enn en tegneserie på 270 sider. Særlig Jamal er flatere og mer dophue i tegneserien. I romanen elsker han musikk og fotball, og leseren får vite mer om faren. Dette er ulempen med adaptsjoner, man vil alltid sammenlikne dem med boken de springer ut fra hvis man har lest den.

Tweeniesene som har sett NRK-serien «Kameleon» igjen og igjen kommer til å kaste seg over tegneserien «Tante Urikkes vei» når de er blitt eldre og vet hva narkotika og slang er. Forlagene gir ut færre og færre ungdomsbøker. Tegneserien «Tante Ulrikkes vei» fyller et tomrom, og originalen har nok power til å nå gjennom flere format selv om ingen av versjonene kan bli som den.