I gamle, gjenbrukte pergamenter finnes gjemte og glemte spor fra Islands historie

19 hours ago 7

Island har en lang og rik litterær tradisjon. Landet med sine 380.000 innbyggere har fostret mange store forfattere. Det sies at annenhver islending skriver bøker.

Den litterære tradisjonen strekker seg langt bakover til middelalderen.

– Tidligere var teorien at Island var så mørkt og goldt at islendingene måtte fylle tilværelsen med historiefortelling og diktning for å bøte på dette. Men islendingene var absolutt en del av Europa. De hadde mye kontakt med blant annet Storbritannia, Tyskland, Danmark og Norge.

Det sier forsker Tom Lorenz ved Institutt for språk og litteratur på NTNU. Han jakter på gjemte og glemte biter av sagaøyas litterære historie.

– Islendingene var en del av den felles europeiske kulturen. Island har vært et stort kunnskapssamfunn fra langt tilbake.

Har gitt oss oversikt over kongerekka

Vi kan takke islendingene for at vi har ganske så god oversikt over kongerekka her til lands. Helt fra tidlig vikingtid og fram til Magnus Erlingssons død i 1184.

Islandske skalder var dyktige og ettertraktede. Norske konger knyttet til seg skalder for å sikre at historien om dem og bragdene deres ble og fortalt videre.

I middelalderen skrev islendingene disse muntlige tradisjoner ned både på latin og på norrønt språk. Snorre Sturlason var den siste og viktigste i en lang rekke av sagaforfattere som skrev ned kongesagaer på 1200-tallet.

Slik ble kongesagaene bevart.

– I tillegg til sagaer, eddadikt og skaldekvad ble også vitenskapelig litteratur og politiske traktater skrevet på Island i middelalderen, forteller Lorenz.

Verdifulle pergament av kalveskinn

Bøker og tekster fra denne perioden ble skrevet på pergament. Det er dyrehuder som er møysommelig bearbeidet for å kunne skrives på.

På Island var det kun eksklusivt kalveskinn som ble brukt for å lage pergament. Det gikk med flere titalls kalver for å lage nok pergament til én bok.

Dette var verdifullt materiale. Hvis en bok ble utslitt – eller uaktuell, ble pergamentene gjenbrukt. Noen ble brukt til å lage verktøy blant annet.

Og ett fragment som er bevart, ble gjort til en mitra, en type hodeplagg som ble båret av biskopen av Skálholt på Island.

Og mange pergament ble gjenbrukt som bokomslag på nye bøker.

Unikt for Island

En utbredt metode for å gjenbruke gamle manuskriptark var å fjerne den opprinnelige teksten. Det gjorde de gjennom å skrape og slipe den bort. Slik kunne pergamentene brukes til å lage nye bøker og skrifter.

Dette kalles palimpsest.

– Palimpsest var vanlig i middelalderen i hele Europa, og på Island var dette særlig utbredt. Island var et fattig land, men litterært rikt. Tilgangen på dyrt pergament var skrinn. Samtidig var behovet stort fordi islendingene hadde mye de ville formidle, sier Lorenz.

På Island ble pergamentet gjenbrukt også til trykking av bøker. Det var etter at Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten på 1400-tallet.

– Dette er unikt i europeisk kontekst – det at det finnes trykte palimpsest-bøker på Island og ikke kun håndskrevne palimpsest-pergamenter. Og dette er det ikke forsket på tidligere, understreker Lorenz.

Vraket latin til fordel for folkespråket

På Island, som ellers i Europa, ble tekster og bøker skrevet på latin i middelalderen. Spesielt gjaldt det liturgiske tekster brukt i kirkelig sammenheng. Latin var det rådende skriftspråket i det katolske Europa.

Men så kom den opprørske presten Luther. Han er opphavsmannen til den store protestbevegelsen mot den mektige katolske kirken.

I kjølvannet av Luther og reformasjonen i 1517, konverterte mange nordeuropeiske land til protestantismen. Deriblant var de nordiske landene inkludert Island mellom 1537 og 1550.

Med reformasjonen ble det slutt på at kirkelige skrifter og bøker ble skrevet på latin. Nå skulle vanlige folks språk brukes.

Eksisterende pergamenter ble skrapt rene for latinsk skrift slik at de kunne brukes til nye tekster skrevet på islandsk. Pergamentene ble dermed til palimpsester.

Den gamle teksten skinner gjennom

– I dokumenter og bøker laget av palimpsest-pergamenter kan du skimte brokker av den gamle, opprinnelige teksten under den nye teksten, sier Lorenz.

Tekstene og ordene som er skrapt bort, kan også hentes fram igjen med moderne teknikker, som infrarøde stråler. Ganske ofte kan man også lese en del av den gamle teksten med det blotte øye.

Og det er i bortgjemte rester av gamle islandske pergamenter skrevet på latin at Tom Lorenz leter etter skjulte og glemte biter av historien.

Han undersøker de bevarte fragmentene fra disse gamle bøkene. Han ser også på de forskjellige formene for gjenvinning av pergament og gjenbruk.

– Målet mitt er å lage virtuelle rekonstruksjoner av noen av de gamle fragmentene som har overlevd. Med et vil jeg kaste nytt lys over tidligere tiders kultur og samfunn, sier Lorenz.

Men da gjelder det å finne restene av palimpsestene. Og det innebærer litt av en jakt.

– Svært få latinske bøker fra middelalderens Island har overlevd. På grunn av deres sjeldenhet er resirkulert pergament fra oppstykkede latinske bøker en av våre viktigste kilder for middelalderens islandske bokhistorie, sier Lorenz.

Tømte Island for middelalderlitteratur

– Jeg følger altså latinske spor fra islandske skrifter, men det latinske skriftlige materialet har vært bortglemt. Tidligere forskning har vært mest opptatt av tekster på norrønt språk i islandske skrifter, sier han.

Fra 1600-tallet og framover ble norrøne tekster viktige i byggingen av identitet, nasjonal stolthet og makt i de nordiske landene.

I Danmark fikk islendingen og riksantikvaren Árni Magnússon (1663–1730) i oppgave å samle middelalderdokumenter fra både Island og det øvrige Norden. På denne tiden var Island underlagt Danmark i eneveldet Danmark-Norge.

Magnússon var særlig opptatt av tekster om islandsk historie. Han støvsugde markedet. Han nærmest tømte Island for middelalderlitteratur og bygde opp en stor samling av håndskrevne bøker: Den arnamagnæanske samling.

Samlingen er i dag en del av UNESCOs Verdens dokumentarv.

Har sporet opp ukjente tekstfragmenter

Árni Magnússon var imidlertid mest interessert i bøker skrevet på norrønt og ikke på latin. Pergamenter fra de latinske bøkene brukte han som bokomslag på de norrøne bøkene.

På tidlig 1900-tall ble bokomslagene tatt av og oppbevart separat. Og få har vist dem særlig interesse – før nå.

Dette er blant de pergamentene som Tom Lorenz saumfarer i sin jakt på gjemte og glemte brokker av historien.

Mellom 1971 og 1997 ble halvparten av Árni Magnússons boksamling tilbakelevert fra Danmark til Island. Nå er halvparten av den originale samlingen på 3.000 skrifter kommet tilbake til Island.

Men en del middelalderskrifter befinner seg fortsatt i arkiver og museer både i Norge, Danmark og også i Sverige. Så i Tom Lorenz’ jakt har ferden gått gjennom kriker og kroker i ulike arkiver.

– Jeg har identifisert flere hittil uidentifiserte latinske fragmenter knyttet til Island. Disse nye funnene bidrar til mer kunnskap om hvilke teologiske og liturgiske tekster var i omløp på middelalderens Island. Tekstene viser at middelalderens islendinger fulgte og deltok i europeisk intellektuell kultur, sier Lorenz.

Tekstfragmentene han har funnet, inneholder blant annet salmer, bønner, prekener, helgenlegender og kirkemusikk.

Det startet med vikinger

Tyske Tom Lorenz er fra Schleswig-Holstein som i sin tid var en del av Danmark-Norge. Han ble tidlig interessert i vikingtiden og sagalitteraturen. Det førte ham til studier i nordisk språk i Kiel.

Nå er han altså forsker ved Institutt for språk og litteratur og ved Middelaldersenteret ved NTNU. Han har valgt å lære seg nynorsk i tillegg til bokmål.

– Jeg er fascinert av små fenomener. Jeg valgte derfor å lære meg nynorsk da jeg tok fatt på studier i Norge. Det er nok også derfor at jeg ble fascinert og opptatt av hva de små, bortgjemte og glemte palimpsestene kan inneholde av bruddstykker fra historien som til nå ikke har vært kjent, sier Tom Lorenz.

Referanse:

Tom Lorenz: Endurvinnsla og endurnýting í íslenskum uppskafningum frá miðöldum og á árnýöld. Gripla, desember 2024. Sammendrag. DOI:https://doi.org/10.33112/gripla.35.1