Hysterisk bra

3 weeks ago 16

Å si at Marty Mauser (Timothée Chalamet) er en drevet ung mann, er en grov underdrivelse.

23-åringen arbeider til daglig i sin onkels skoforretning, men har absolutt ingen planer om å slå seg til ro med det. Han har ingen plan om å slå seg ned med barndomsvennen Rachel (Odessa A’zion) heller, som er gift med en annen mann – trass i at han nylig har smelt henne på tjukka (til tonene av Alphavilles «Forever Young»).

Anmeldelse

«Marty Supreme»

• Med: Timothée Chalamet, Gwyneth Paltrow, Odessa A’zion, Tyler the Creator, Fran Drescher, Koto Kawaguchi, Sandra Bernhard

• Regi: Josh Safdie

• Premiere på kino torsdag 25. desember

• Dramakomedie. USA. 15 år. 2 timer og 30 minutter

Nei, Marty har ambisjoner. Et gedigent ego. En tro på seg selv som bikker over i en slags galskap. På grunnlag av hva? Jo, han er god i bordtennis. Ping-pong. Så god at han innbiller seg at vil bli mannen som vil gi idretten dens definitive gjennombrudd i USA.

Sportsgrenen har allerede sine tilhengere i Europa og Asia. Og det er en japansk motstander, Koto Endo (Koto Kawaguchi), Marty får å bryne seg på da han etter en del om og men reiser fra hjembyen New York til London for å delta i British Open i 1952. (Sårene etter andre verdenskrig er på ingen måte grodd).

Der møter han også det jødene gjerne kaller en shiksa: en attraktiv ikke-jødisk kvinne. Nærmere bestemt Kay Stone (über-shiksaen Gwyneth Paltrow), som var skuespiller på 1930-tallet, men oppga karrieren for å gifte seg med kulepenn-magnaten Milton Rockwell (Kevin O’Leary).

Marty slår på showmann-sjarmen, og klarer mot alle odds å forføre henne. Dagen etter diskuterer han et forretningssamarbeid med mannen hennes, kulepenn-kongen.

Så følger det en tid da Marty er nødt til å opptre med show-truppen Harlem Globetrotters. Det er nedverdigende – han er nødt til å ikle seg rosa silkepyjamas og spille mot en trent sel. Han gjør det for å opparbeide seg penger nok til å delta i verdensmesterskapet i Tokyo, der han kan få sin hevn over rivalen Endo.

Men åh, som veien til det fjerne østen skal bli lang og tornefull for vår anti-helt! Uansett hva han finner på for å sikre seg penger til flybilletten, vil det seg ikke for Marty Mauser.

Han ydmyker seg selv og andre, svindler slektninger og venner, tar muligens et liv eller to. Men hver gang han tror han har de nødvendige 1500 dollarene i lommen, skjer det et eller annet som liksom bare fisker dem opp igjen – og etterlater ham på bar bakke.

Vi snakker en serie ytterst dramatiske hendelser som først ligner på hell, men viser seg å være uhell. De involverer vennen Wally (Tyler the Creator – glimrende), et badekar, en hund, en gris, ris på bare rumpa, en brann og en trist premierefest etter en trist teaterforestilling.

Marty buldrer ufortrødent på, uansett hvor mye helvete han forårsaker. Han skal til Tokyo. Er villig til å ofre alt. Ikke minst er han villig til å ofre alle som bryr seg om ham her i livet.

Timothée Chalamet er så til de grader riktig skuespiller til å gestalte den utrettelige Marty Mauser i denne vanvittig festlige og begivenhetsrike dramakomedien om psykotisk ærgjerrighet.

Ikke bare fordi han er liten og nett, lett på foten og atletisk på en måte som passer godt til idretten. Men også fordi han i virkeligheten er omtrent like ambisiøs som karakteren han spiller.

Skuespilleren er i ferd med å bli legendarisk på grunn av sin store vilje og evne til å markedsføre produksjonene han opptrer i (det tok for alvor av da han spilte Bob Dylan i fjor). Ingen TikTok-video er for liten, intet TV-stunt for stort.

Guttungen vil ha en Oscar. Og kommer sikkert til å få én – kanskje for denne filmen. Det ville i så fall være til å leve med. Guttungen er nemlig glimrende i «Marty Supreme», og går bokstavelig talt over lik for å få demonstrert sin greatness.

At regissør Josh Safdie kjenner det jødiske miljøet i New York som sin egen bukselomme, og at filmene hans oppnår en hastighet som best kan sammenlignes med Martin Scorseses mest febrile epoke i overgangen mellom 1970-tallet og 1980-årene, viste han til gangs allerede i forgjengeren «Uncut Gems».

«Marty Supreme» er imidlertid en bedre film, morsommere og mindre utsletts-fremkallende stressende, (enda) mer overraskende og så full av distinkte typer, karakterer og ansikter at det er en absolutt fryd.

Det er en historie om en komplett egoist, en person som anser seg hevet over vanlige regler. Og som tilfeldigvis er vokst ut av et miljø der det å være tro mot sine egne og ikke glemme hvor du kom fra, blir sett på som ekstra viktig.

Vi burde i grunn avsky den håpløse narsissisten. Men vi får det ikke til. Si hva du vil om Marty Mauser. Han har unektelig sjarm og energi.

Gwyneth Paltrow er oppsiktsvekkende god i det som må kalles et comeback, og de 150 minuttene går ekstremt fort. Ordet «ellevilt» bør for alltid være forbudt å bruke i filmsammenheng. Men det er vanskelig å unngå i akkurat dette tilfellet.

Undertegnede hadde et dustete flir rundt kjeften fra første til siste scene. En av årets beste amerikanske filmer – ved siden av «One Battle After Another» og «Sinners».

Se flere film- og serienyheter fra Blåkkbøster:

Read Entire Article