– Hvorfor er det bare nordmenn som rømmer fra barnevernet?

1 week ago 10

I 19 år har sosiallæreren jobbet med familier og barn som har akutt behov for omsorg og hjelp på den spanske ferieøya.

VG møter Patricia Rivero Marichal på sosialkontoret, som ligger noen hundre meter fra strandpromenaden i Arguineguin.

Som den eneste engelsktalende sosiallæreren får Patricia alle barnevernsakene som involverer utenlandske statsborgere. Tyskere, briter, svensker og nordmenn.

Men hun sier det er én ting hun ikke opplever med noen andre:

Familier som forteller at de har reist til Spania for å komme seg vekk fra barnevernet.

– Jeg har aldri hørt om noen av de spanske familiene vi har kontakt med som pakker sammen alt de eier og flytter til et nytt land, sier Marichal.

– Det er ingen andre heller. Det var kanskje én britisk familie, men med nordmenn har vi tre til fem saker i året.

Marichal forteller om en norsk mor som holdt seg skjult på ferieøya.

Bak lukkede gardiner ble barna holdt innendørs i leiligheten de leide. Uten skolegang og fritidsaktiviteter.

– De levde i skjul i månedsvis. Jeg opplever at de norske familiene er redde for oss. Når de møter oss, sier de «Igjen! Nå må vi flytte til et nytt sted!», sier hun.

–⁠ De er ikke sinte, men de er veldig, veldig redde.

– Det er overraskende. Vi er bare en liten øy langt unna, og Norge er et velfungerende land.

Marichal slår ut med armene:

– Hvorfor er det bare nordmenn som rømmer landet for å unnslippe barnevernet?

Når den spanske barneverntjenesten først får høre om de internasjonale barna, er det alvorlige saker.

– De norske sakene vi har, handler ofte om rus, psykiske lidelser og alvorlig omsorgssvikt. Det er vanskelig for oss å gi barna god hjelp. Vi snakker ikke samme språk. Hvis barna trenger psykolog eller oppfølging av diagnoser, så finnes ikke det på norsk.

På veggen henger tegninger og hilsener fra barn de hjelper.

Marichal understreker at virkeligheten hun beskriver ikke handler om det store flertallet av norske barnefamilier på Gran Canaria.

– Kanskje det er like mange saker fra andre land, men det er barn vi aldri får vite om. Her i Aguineguin er det en norsk skole, den norske sjømannskirken. Det kan være at de norske barna som trenger hjelp, har lettere for å bli fanget opp, sier hun.

På Den norske skolen i Arguineguin leker 230 norske barn og ungdommer i skolegården.

Da VG besøker skolen, er det 28 grader i skyggen og et nytt skoleår har nettopp begynt.

For de fleste elevene er det snakk om et drømmeår i solen – eller et avbrekk for familien mens foreldrene jobber utenlands eller får helseoppfølging på Gran Canaria.

Men for noen er det også en siste utvei.

– Vi har hatt elever som ikke helt har fått det til på skolen hjemme. Foreldrene opplever at skolen og barnevernet i Norge ikke klarer å hjelpe dem – og så flytter de hit for et siste forsøk, forteller rektor Kjartan Paulsen.

– Noen ganger får vi det til. Det hjelper med et miljøskifte og en annen tilnærming. Andre ganger, så går det ikke.

Det har også hendt at de har fått spørsmål om barn de aldri har hørt om:

– Det har skjedd at de har ringt meg fra barnevernet i Norge og spurt etter en elev som skal gå på skolen vår. Og så viser det seg at nei, den eleven har aldri vært skrevet inn her, forteller han.

Familieveiviseren er den norske Sjømannskirkens helse- og sosialfaglige tilbud til familier som bor på Gran Canaria.

– Det er svært sjelden vi har saker som involverer barnevernet. Vi driver et lavterskeltilbud for de som ønsker hjelp, sier familieveileder Monica Steffensen.

– De familiene som reiser til Spania for å komme seg unna det norske barnevernet, vil nok ofte ikke be om hjelp fra oss – selv om det kanskje kan være de som hadde trengt det aller mest.

Det hender at Familieveiviseren får høre fra de norske familiene at de har vanskelige erfaringer med norsk barnevern fra tidligere, sier daglig leder Birgitte Breistein.

– Det er ikke så mange som forteller oss at de har flyttet til Spania for å komme seg unna barnevernet. Når de forteller hvorfor de valgte seg Spania, handler det ofte om økonomi, vær og så kommer det litt ut i samtalen at det også finnes et barnevern i Norge som de ikke ønsker kontakt med.

Erfaringene til den spanske barneverntjenesten er interessante, sier Breistein.

Hun mener det er fryktelig synd hvis familier opplever at de må flytte fra Norge:

– Dette er barn som allerede befinner seg i en sårbar situasjon og kan komme i en enda vanskeligere posisjon i et land der de ikke kan språket.

Birgitte Breistein

Daglig leder i Familieveiviseren

Det spanske barnevernet forteller at det er frustrerende å skulle hjelpe traumatiserte norske barn som man ikke kjenner historikken til.

– Vi vet ingenting om hva de har opplevd tidligere. Det er helt opp til foreldrene hva de velger å dele med oss, sier Patricia Rivero Marichal.

Ingen vet hvor mange norske familier som flytter til Spania for å komme seg unna norsk barnevern.

Det finnes heller ikke tall på hvor mange norske barn som er bortført til Spania.

VG har tidligere avslørt at minst 828 barn ble flyttet utenlands de siste tre årene, mens barnevernet undersøkte barnets situasjon.

I samme periode varslet Norge spanske myndigheter om 47 saker der de var bekymret for barn som befant seg i landet.

Utenriksdepartementet skriver til VG at de er kjent med at det forekommer kompliserte barnevernssaker som involverer norske borgere i Spania.

De viser til at det er spansk barnevern som må iverksette tiltak for norske barn som befinner seg i landet.

Siden Spania, i likhet med Norge, har undertegnet Haagkonvensjonen er det Bufdir som har ansvaret for slike saker i Norge, svarer UD.

Sosialtjenesten på Gran Canaria sier de ikke kjenner til Bufdir eller norske barnevernmyndigheter.

– Kontakter dere aldri norsk barnevern?

– Nei. Det hender vi kontakter det norske konsulatet og hører om de kan sjekke med myndighetene i Norge om det er noe vi burde vite om, sier Marichal.

– Da får vi kanskje vite at det er snakk om omfattende barnevernssaker i Norge. Men vi får jo ingen dokumenter.

UD bekrefter at konsulatet opplever å bli kontaktet av spansk barnevern.

Da varsler de den norske ambassaden i Madrid, som igjen snakker med Bufdir i Norge.

Patricia Rivero Marichal forteller at barna som ikke lenger kan bo sammen med foreldrene på Gran Canaria, i all hovedsak reiser tilbake til Norge eller blir hentet av et norsk familiemedlem.

– Dersom barnet reiser tilbake til Norge, varsler dere norske myndigheter om bekymringene deres?

– Nei, vi har ingen å varsle i det norske barnevernsystemet.

– Hva kunne du ønske deg?

– Det beste hadde vært om vi hadde hatt et telefonnummer til det sentrale barnevernet i Norge der vi kunne meldt ifra når en familie dukker opp og hørt om det er noen de kjenner fra tidligere, sier hun.

– Det er såpass vanlig med norske saker her at det ville vært veldig interessant å høre med norske myndigheter om de har noen tanker om hvorfor så mange familier reiser hit, sier Marichal.

– Det er jo litt rart at det er sånn.

Read Entire Article