Hvordan er det å være sau bak et virtuelt gjerde?

Bruken av virtuelle beitegjerder øker stadig i Norge og kommer nok til å bli fremtidens gjerder. 

Et virtuelt gjerde består av en klave drevet av solceller. Den er festet rundt halsen på beitedyret. GPS-teknologi i klaven kommuniserer med en applikasjon på brukerens telefon via mobilnettet. 

Hvor i terrenget gjerdet skal gå, settes opp i applikasjonen. 

Gir lydsignal eller strøm

Systemets oppgaver er å holde dyrene innenfor det virtuelle gjerdet. Dersom dyret nærmer seg gjerdet, gir klaven fra seg et lydsignal. Det indikerer at dyret har nådd grensen og må snu. 

Dersom dyret ignorerer lydvarselet ved å fortsette fremover, får det et svakt, men effektivt strømstøt. Systemet egner seg både til sau, geit og storfe.

Silje Eftang ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har undersøkt hvordan bruken av virtuelle gjerder påvirker dyrenes atferd, stressreaksjoner og evne til å lære å holde seg innenfor gjerdet.

Silje Eftang i felt. (Foto: Anne Berntsen)

Naturlig reaksjon på lydvarselet

For hvordan vet dyrene hva de skal gjøre når de hører lyden og kanskje får et strømstøt? De vet jo ikke hvor varselet kommer fra eller hva det betyr. 

Eller gjør de det? 

Det var en av de tingene Eftang ville se nærmere på.

Resultatene fra forsøkene hennes viste at allerede etter et par dager har dyrene lært seg å snu på lydvarselet. De holder seg dermed innenfor beiteområdet.

─ Vi så at det å snu var en naturlig reaksjon. Det dyret som ligger fremst og får lyd og støt, vil snu og søke tilbake til flokken, eier Eftang.

Det er naturlig læring for dyr å assosiere et lydsignal med et strømstøt. Ifølge Eftang er resultatene en veldig god demonstrasjon av anerkjente læringsteorier.

─ Vi vet at dyr evner å koble disse tingene med sin egen atferd. Det vil si at de med sin egen atferd kan unngå eller oppnå noe.

Individuelle forskjeller på atferden

─ Vi så at det var stor forskjell på dyrene i hvor mange lydvarsler de fikk. Noen var veldig lite i kontakt med lydgrensen. Andre gikk og beitet nesen konsekvent i lydsonen. De fikk jo veldig mye lyd, men relativt få støt i forhold til hvor mange lydsignaler de hørte, sier Eftang.

Lyden er en toneskala med en stigende frekvens. Tonen blir lysere jo nærmere dyret kommer grensen for støt. Når dyret snur, går lyden nedover til dypere toner til den slår seg av.

I førsøkene til Eftang gikk sau med klaven og en hjertefrekvensmåler / pulsbelte for å måle dyrenes stressreaksjoner. (Foto: Silje Eftang)

Eftang forteller at dyrene som var mye i lydsonen, visste nøyaktig etter hvilken tone strømstøtet kom. Andre dyr som ikke turte å utfordre lyden, snudde med en gang de hørte lyden. 

– Det var tydelig at dyrenes personlighet avgjorde om de våget å ta risikoen og gå å beite i lydsonen eller om de foretrakk å ikke være i lydsonen i det hele tatt, sier Eftang.

Hvor fort lærer dyrene å unngå støt?

I tillegg til å registrere hvor mange ganger dyrene var i kontakt med lyd og støt, observerte Eftang også atferden til dyrene. 

Allerede etter et par dager viste det seg at de ble stadig bedre til å unngå støt. 

Det viste at dyrene har lært seg å assosiere lydvarselet med støtet. De startet å snu når de hørte lyden. 

På dag fire og fem var de ferske dyrene like gode på å unngå støt som dyr som var erfarne med virtuelle gjerder.

─  Og dyrene lærer av hverandre. Bønder som bruker systemet, forteller at de lærer opp en flokk bare en gang. Nye dyr i flokken lærer fort når de går i en flokk med mange erfarne dyr, sier Eftang.

Testet ut to innlæringsmåter

Under innlæringsforsøkene var det enkelte dyr som løp rett frem i stedet for å snu. 

Derfor testet Eftang ut to måter å lære dyrene å snu på lydsignal. Den ene måten var en kontrollert tilnærming til grensen hvor Eftang og medhjelpere sto på utsiden av grensen.

─ Vi lokket dyrene til oss med kraftfôr, og når det fremste dyret hørte lydvarselet og fikk støt, passet vi på å forhindre at det løper fremover ved å slå ut med armene. Dyret snudde og løp innover beite igjen.

Den andre metoden var å la dyrene selv erfare lyd og støt. 

Når et dyr kom beitende inn mot grensen og fikk lyd og støt, mens resten av flokken gikk rolig innenfor grensen på beite, snudde dyret som regel og gikk inn til de andre.

─ Resultatene viste at det ikke var noen forskjell på de to tilnærmingene, sier Eftang.

Det er nyttig kunnskap når bonden skal lære opp dyrene sine.

Oppdager fort at grensen er flyttet

I tillegg til forsøkene til Eftang har det vært gjennomført store pilotprosjekter ute på gårder. Det har vært som en del av godkjenningsprosessen av teknologien. 

I dag er teknologien godkjent til bruk i Norge på sau, geit og storfe.

En stor fordel med virtuelle gjerder er at de er svært fleksible. Det gjør det enkelt for bonden å utvide beitene ved å justere grensene på appen. 

Når det virtuelle beitet utvides, er det de dyrene som går mye i lydsonen som oppdager det først og som leder an, eller så er det andre dyr som ved tilfeldighet går inn på nytt område etter at grensen er flyttet. 

Dyrene får fort med seg at det ikke kommer lyd der de er vant til at lyden kommer, og at de får tilgang på nytt beite ved å bevege seg i retning av saftig nytt gras.

─ De går veldig fort over i det utvidede område. Vi har observert at i løpet av 15 minutter var alle dyrene over på det nye beitet, sier Eftang.

Hvordan er livet innenfor virtuelle gjerder over tid?

Ifølge Eftang er det viktig å påpeke at det er lyden som forteller dyrene hvor de kan gå. Når lyden er borte, skal dyrene føle seg trygge på at de kan gå der det tidligere var lyd. 

Det er heller ikke et ønske at dyrene skal bygge opp en aversjon på et spesifikt fysisk sted på beite.

─ Det vil nok være forskjell på dyr som over lengre tid går på det samme beitet hvor de forventer lyden ved bestemte steder, kontra dyr som beiter der hvor grensene flyttes oftere.

Sammenlignet med elektriske gjerder, så bruker dyrene på virtuelle beiter hørselen og ikke synet. Dyrene reagerer på et strømstøt som de får av det virtuelle gjerdet, men det gjør de også når de får et strømstøt av et elektrisk gjerde.

─ Så lenge dyrene klarer å gjenkjenne signalene og snu på lydvarselet, så er systemet både forutsigbart og kontrollerbart for dyrene. Da er det ikke mer stressende enn å gå bak et vanlig strømgjerde. Så jeg tenker at det ikke er mer kontroversielt enn et strømgjerde, sier Eftang.

Dyrevelferdsfordeler med virtuelle gjerder

Og det finnes noen fordeler med virtuelle gjerder kontra fysiske gjerder. 

Verken de dyrene som gjerdes inne eller ville dyr kan sette seg fast i gjerdet. Det er også mulig å gjerde inn/ute farlige områder på et beite, slik som tunnelåpninger, bratte skråninger og veier. 

Det er dessuten lett å bruke på beiter hvor det er vanskelig med fysisk gjerding, for eksempel der det er mye stein, fjell eller passasje.

Ved å bruke større beiter og flytte grensene er det også mulig å redusere parasittpresset på beitene. Det kan igjen bidra til mindre bruk av medisiner.

Det siste er at det er lett å holde oversikt over dyrene. Alle dyrene på et beite vises i et kart i systemets applikasjon. Det kommer varsel om et dyr har sluttet å bevege seg eller har endret aktivitetsmønster.

─ Det kunne selvsagt vært erstattet av vanlig GPS-sporing, men her er det sporing og gjerde i en og samme løsning, sier Eftang. 

Hun mener at ved å bruke denne løsningen har man fått økt kontroll på dyrene på beite, samt en individuell overvåkning. Det har store fordeler for dyrevelferden.

Referanser:

Silje Eftang: Beitedyr i en virtuell verden: Læring, atferd og velferd ved introduksjon til et virtuelt gjerdesystem (PDF). Doktoravhandling ved NMBU, 21. mars 2025.

Silje Eftang mfl.: Goats are able to adapt to virtual fencing; A field study in commercial goat herds on Norwegian farms. Applied Animal Behaviour Science, 2022. Doi.org/10.1016/j.applanim.2022.105755

Silje Eftang mfl.: Sheep’s learning ability and behavioural response to a fully automated virtual fencing system. Applied Animal Behaviour Science, 2023. Doi.org/10.1016/j.applanim.2023.106112