Hvor lenge kan dette fortsette?

På en pressekonferanse i Jerusalem satt leger og ledere fra to av de mest kjente israelske menneskerettsorganisasjonene i Israel, B`Tselem og Physicians for Human Rights.

Det er sjelden de kommer med gode nyheter.

De har overvåket den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i over en generasjon. Denne gangen var det annerledes. Stemmene skalv. Fortvilelsen trykket på under hver eneste setning.

«Innerst inne kunne vi ikke få oss til å tro at Israel ville ødelegge Gaza på en klar, systemisk og planlagt måte», sa palestinske Kareem Jubran fra Øst-Jerusalem fra B`Tselem.

Men det var det de rapportene de la fram konkluderte med: At Israel gjør dette og med det begår folkemord på palestinerne.

Det er en konklusjon som satt langt inne.

«Ingenting forbereder deg på erkjennelsen av at du er en del av et samfunn som begår folkemord. Det er et dypt smertefullt øyeblikk for oss», sa Yuli Novak, daglig leder i samme organisasjon.

Beskyldningene er ikke nye og de blir kontant avvist av israelske myndigheter som legger skylden for krigen på Hamas. B`Tselem og Physicians for Human Rights er de første velkjente israelske organisasjonene som gjør dette, og det gir påstandene ekstra politisk kraft at det kommer innenfra Israel.

Tomme ord og politiske slag i luften

Det skaper økt internasjonalt press for å gjøre noe.

Med bilder av sultne og døde barn i media hver eneste dag og påstander om folkemord, framstår nå verdens politikere som både maktløse og handlingslammede, og alt snakk om en tostatsløsning som tilnærmet absurd.

Det er i hvert fall et større og større gap mellom det som prates om internasjonalt, og det som utspiller seg i Gaza.

På amerikansk side har verden gått fra Joe Biden som ga Israel sin fulle støtte i etterkant av terrorangrepet 7. oktober, men som forsøkte å legge en demper på måten Israel førte krig på, til Donald Trump som ser ut til å gi Israel tilnærmet frie hender.

På europeisk side, hvor det er rom for en mer kritisk tilnærming til Israel, har det mest blitt med tomme ord og politiske slag i luften.

De fleste av verdens stater svarer tostatsløsning når de får spørsmål om hvordan konflikten skal løses, altså at en palestinsk stat opprettes, som skal kunne være en god nabo av Israel.

Norge anerkjente Palestina som stat i fjor, mange andre land har gjort det før. Det skal igjen diskuteres i New York de neste dagene hvordan en slik at stat kan se dagens lys.

Frankrike prøver, som det første av de store vestlige landene, å skape en ny dynamikk med å si at de vil anerkjenne Palestina. Emmanuel Macron kommer til å fronte dette, antakelig sammen med flere arabiske land fram mot september.

Det har flyttet presset over på Storbritannia og Tyskland om å gjøre det samme.

«Vi må gjøre det nå mens det er en mulighet for at det kan bli en palestinsk stat, og den muligheten vil ikke være dere mye lenger», sier Sarah Champion, folkevalgt i Labour. Hun vil at Storbritannia skal bli med på den franske anerkjennelsen.

To store hinder

Spørsmålet er likevel om en fransk, eller også britisk for den del, anerkjennelse av Palestina vil endre noe når det kommer til stykket. Det vil øke presset på Israel, men det har Israel levd med lenge.

Konflikten om disse landområdene har pågått over tid, og helt siden Oslo-avtalen i 1993 har en palestinsk stat vært en løsning verdenssamfunnet har kunnet enes om, uten at den har sett dagens lys.

Det er kanskje ikke så rart at så mange stater tviholder på denne løsningen. Man ser som oftest virkeligheten gjennom de brillene man selv går med.

Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

I Europa har vi siden 1648 og freden i Westfalen forsøkt å ordne verden, som alltid har vært full av krig og konflikt, i et statssystem.

Det betyr at verden deles inn i stater, store og små, med suveren makt innenfor egne grenser og som forholder seg til andre stater etter et sett av regler. Det er ikke verdensfred, men en måte å skape orden i kaoset om kampen om ressurser og makt.

Etter det europeiske sammenbruddet som endte med Den andre verdenskrig, har stater og grenser blitt enda viktigere på vårt kontinent. Grenser skal ikke flyttes på eller endres med makt. Det leder bare til mer krig og ustabilitet.

Derfor reagerte de europeiske statene sterkt da Russland invaderte Ukraina. Det rokket ved hele måten vi hadde ordnet vår makt og sikkerhetspolitikk på.

Men en tostatsløsning med opprettelsen av en palestinsk stat har to virkelig store hinder foran seg, som bare har vokst seg større de siste årene.

Det ene problemet er virkeligheten på bakken.

Israels politikk har over lang tid har gjort opprettelsen av en palestinsk stat vanskelig, og nå etter 7. oktober-angrepet, og den pågående ødeleggelsen av Gaza, virker det enda mer usannsynlig. Der er det hverken støtte i folket eller et politisk ønske om det.

I Israel diskuteres det åpenlyst helt andre varianter, for eksempel små bystater på Vestbredden, og ledende politikere snakker fritt om å gjenokkupere Gaza og tvinge palestinerne til å forlate området.

USA har også endret posisjon og gått bort fra to stater som en løsning på konflikten.

Det andre som har skjedd, er at hele verdensordenen gradvis endrer seg.

Vi er på vei over i et system der småstater spesielt, og stater generelt, har mindre de skulle ha sagt. Dette spenner fra teknologiselskapenes makt over enkeltmennesker i vestlige demokratier, til den amerikanske presidentens ønske om å innlemme Canada og ta over Grønland fra en vennlig innstilt alliert i Danmark, eller Russlands invasjon av Ukraina.

I en situasjon med flere gråsoner, vil de mektigste aktørene kunne gjør mer som de selv ønsker.

Alvoret kunne knapt vært større

Statsstrukturene i Midtøsten har også endret seg kraftig det siste tiåret.

De arabiske statenes stillhet i møte med det som nå skjer i Gaza er påfallende, men rundt Israel ligger et belte med svekkede eller ødelagte stater.

Libanon, Syria og Irak er ikke til å kjenne igjen. Egypt har mer enn nok med seg selv og de rike Gulflandene har aldri prioritert Palestina-spørsmålet spesielt høyt.

For at en tostatsløsning skal kunne være svaret på den israelsk-palestinske konflikten, må altså noe radikalt endre seg, i første omgang i Israel.

Om noen skulle ha vært i tvil, er det der den reelle makten ligger i denne konflikten.

Verdenspolitikernes problem er ikke bare at deres forslag til langtidsløsning er vanskelig å få til. De har ikke et stort handlingsrom og mange av dem prøver å gjøre det beste ut av de mulighetene de har, og det de tror på, slik Macron og Frankrike gjør med anerkjennelsen av Palestina.

Men de må også svare for hva de gjorde her og nå i den akutte situasjonen Gaza står oppe i.

Pressekonferansen i Jerusalem med nye påstander om folkemord på palestinerne viser at alvoret knapt kunne vært større.