«Hvor lenge blir du?»

11 hours ago 2

Othilie Rodahl (25) og kjæresten Espen Palm (32) flyttet hit i 2023 med sekken full av turutstyr og håp for det nye livet.

– Jeg har alltid tenkt at jeg ville til Svalbard, sier Brønnøysund-jenta.

Kjæresteparet møttes i Alta der begge studerte arktisk friluftsliv og naturguiding.

Allerede før de var ferdig med utvekslingsåret på øya, ble de sultne på mer av den ville naturen og spesielle lokalsamfunnet.

For det unge paret ligger drømmelivet her.

Men noe er i ferd med å skje på Svalbard. Og det er flere som slår alarm.

Hundene krever
all hennes
konsentrasjon.

20 Alaska huskyer trekker firehjulingen ut av hundegården. Med veteranen «Polaris» i spissen leder Rodahl spannet som om hun ikke hadde gjort annet.

De trekker til høyre når hun ber om det. Går de feil krever det ikke mye overbevisning får å få dem på rett spor igjen.

– Det første spørsmålet du får her oppe er: «hvor lenge blir du?» sier hun.

Mange drar hit på eventyr, men så forsvinner de like raskt som de kommer.

Men Othilie vil bygge seg et liv her, akkurat slik regjeringen vil at folk skal gjøre.

Planen er å bli i minst fem år.

Så skal de ta en ny vurdering. Det er nok tid til å investere i bolig, skuter og båt. Det man trenger for å «ha det kult» her.

– Jeg vil fortsatt være her, men det er et vanskelig samfunn å leve i.

Svalbard er ikke et sted der folk egentlig skal bo.

Rodahl vet det. Alle her oppe gjør det.

Det er en arktisk ørken 900 kilometer fra fastlandet. Da den første bosetningen kom, hadde tidligere kun fangstmenn overvintret.

Mesteparten av landet er villmark. Hjem til 300 stadig mer sultne isbjørner. Halve året er mørkt døgnet rundt og resten går aldri sola ned.

Ikke minst så har øya: En strategisk viktig beliggenhet.

Nå kan det virke som alle vil ha en bit av Arktis.

Russland, Kina, USA.

Midt i storpolitikken
føler Othilie
seg glemt.

En kontorjobb høres ut som døden, synes hun.

Her får Othilie jobbe ute med hundene og ta turister med ut i naturen. Hun har reist til steder de fleste aldri har hørt om, i spektakulær natur som stadig endrer seg.

Men det har en pris.

– Folk i Longyearbyen tuller med at vi ber om tre ting: vann, mat og varme i husene – og politikerne klarer ikke å gi oss noe av det, sier hun.

Andelen nordmenn på Svalbard går ned. Og de som flytter opp, bor her kortere, viser tall fra SSB.

Kanskje er det på grunn av det skitne drikkevannet, frykten for strømbrudd, skyhøye mat- og flybillettpriser, hus på vaklende grunn eller nedleggingen av kullgruven.

– Man er faktisk avhengig av å ha en norsk befolkning for å opprettholde suvereniteten. Hvis det skal være sånn som det er nå, så går det jo ikke å bo her. Vi føler oss jo litt bortstuet. Og vi er langt vekke, men i dag er ikke det en unnskyldning lenger.

25 år gamle Rodahl har blitt vant med å ta farvel med venner. Mange jobber på korte sesongbaserte kontrakter, eller reiser opp for et ettårig eventyr.

Othilie mener hun er heldig. Hundene trenger stell hele året, uansett om det er høy- eller lavsesong for turister. Det betyr også jobb året rundt. Samboeren jobber i KSAT.

– De fleste drar jo ned til fastlandet igjen når sesongen er slutt, sier hun.

– Det må rives,
det må rives,
det må rives.

Hus malt i rødt, grønt, blått, gult står på rekke og rad langs veien.

Terje Aunevik peker på boligene. Her leder i Longyearbyen lokalstyre.

Mange av boligene er skredutsatt eller står på vaklende fundament. 107 av dem er allerede revet etter skredene i 2015 og 2017. 61 bygg gjenstår, ifølge Aunevik.

– Det er ikke fordi vi er så fine på det at vi heller river enn å pusse dem opp. Det er en dyd av nødvendighet, sier han.

FRAFLYTTET: Det dårlige fundamentet til dette huset har gjort at bygget siger sammen.

Måten de gamle boligene er bygget på, med trepåler kun noen meter ned i isen, takler ikke endringene i permafrosten.

Resultatet blir skakkere og skakkere bygg. Noen er ubeboelige.

De nye byggene står på stål helt ned til fjellet.

Gjørelisten hans er lang: Nye boliger, bytting av rør, sikre vannforsyning og reservevann. På ett tidspunkt må flystripen byttes ut. Også den herjer permafrosten med.

– Denne byen ble ikke bygget i et 100 års perspektiv. Boliger ble bygget for gruvenes levetid, på 20, 30 og 50 år. Nå er badekaret fult og vi er på et «tipping point». Det er så mye som har gått ut på levetid, sier Aunevik.

– Vi må bygge en ny by.

Turisme blir bare viktigere og viktigere, særlig nå som den siste kullgruven stenger.

Prislappen? Lokalstyrelederen estimerer at det trengs investeringer på rundt 10 til 15 milliarder kroner de neste 10 til 20 årene.

I dag finnes Svalbardmeldingen. Aunevik mener det også trengs en langtidsplan for Svalbard med tydelige prioriteringer, på samme måte som for Forsvaret.

Oppgraderingene byen trenger kan skape nye arbeidsplasser. Det trengs etter at 60 gruvearbeidere mister jobben i kullgruven, påpeker han.

– Jeg ønsker ikke at vi kun skal ha pendlende anleggsarbeidere uten noe tilknytning her, og som ikke bidrar det skapte grann til lokalsamfunnet, sier Aunevik.

Sårbare

Longyearbyen er ikke som andre norske kommuner. Den eneste naboen deres er en russisk gruveby.

Alt de trenger må de stå for selv: brannvesen, avfallshåndtering, energiforsyning.

– Brenner det her så har vi ikke en nabokommune vi kan flytte folk til. Infrastrukturen må fungere. Det gjorde den ikke i fjor, sier Aunevik.

Flere av boligene i byen ligger utsatt til.

Da ble kullkraftverket lagt ned og kun dieselaggregat skulle forsyne hele byen med strøm. Forsvaret sto parat dersom alt streiket.

– Det var ganske heftig å stå i. Hvis strømmen blir borte på fastlandet kan man gå ut i skogen, hugge ved og fyre i ovnen. Her har vi hverken skog eller vedovn.

Energisystemet er vannbasert. Går det ned på vinterstid er det snakk om timer, ikke dager, før alt har fryst til is.

– Da er neste steg evakuering, så dette må vi ha steinkontroll på – i normaltid. Nå kommer sikkerhetspolitikk og beredskapen på toppen av det igjen, sier han.

– Da må vi ha hovedforsyning, reservekraft og reservekraft til reservekraften. Vi må tenke helt annerledes, legger Aunevik til.

Utenfor det gamle kullkraftverket står aggregatene i en inngjerding.

– Du er jo leder i lokalstyre. Er det ikke ditt ansvar å få dette fikset?

– Jo, og det jobber vi med. De grepene som er nødvendig å ta kan ikke lempes over på lokalbefolkningen her. Longyearbyen må prioriteres annerledes på grunn av den strategiske beliggenheten. Dette er et nasjonalt ansvar, sier han.

Akkurat nå er ikke Aunevik så bekymret fot at norske statsborgere forlater Svalbard, og mener det er galt å gå etter utlendingene.

Han er mer bekymret for at nordmennene som kommer hit, blir kortere.

– Det begynner å bli for mange som kommer opp hit kun for å ha et eventyrår. Jeg forstår det, men det er ikke ideelt for et lokalsamfunn.

– Her er
sårbarheten
vår nå.

Like utenfor sentrum ligger Isdammen.

Et oppdemmet vann som er byens drikkevannskilde.

I vannet er det høye verdier av mangan, nikkel, sulfat og «who knows what».

Også legionella-bakterier har blitt påvist. FHI fraråder at vannet brukes til spedbarn.

Longyearbyen er et av de beste lokalsamfunnene man kan bo i, mener lokalstyreleder Terje Aunevik.

– Det mener jeg. Det er ikke sånn at vi holder på å gå under, men vi har noen store utfordringer på kritisk infrastruktur, sier han.

Den nye turistskatten løser en del, men ikke alt.

– Vi springer etter ballen hele tiden.

Sysselmester Lars Fause slår fast:

– Å ha rent drikkevann i kranen er en grunnleggende forutsetning for å ha en bosetning her. Det er helt nødvendig. Det går ikke an å tenke seg et samfunn uten å ha en god drikkevannsforsyning.

Han sier situasjonen med drikkevannet er løst med å få vann fra fastlandet. Energisituasjonen kaller han «tilfredsstillende».

– På sikt er det klart at det å ha stabilt drikkevann og energi, er det aller viktigste, sier Fause.

Fakta om Svalbard

Svalbard har rundt 2 500–3 000 innbyggere (per 2024), men befolkningen varierer med sesongen.
Flesteparten av innbyggerne bor i Longyearbyen, som er det største tettstedet. Andre mindre bosetninger inkluderer: Barentsburg (russisk gruveby) og Ny-Ålesund (forskningsstasjon).
Like under 40 prosent av innbyggerne i Longyearbyen har ikke norsk pass, resten er nordmenn
Det siste året har 50 norske statsborgere flyttet fra Svalbard.
I 2014 var det vanlig (median botid) for nordmenn å bo på Svalbard i 5 år. 10 år senere er tallet nede på 3,5 år. De som bor lengst er thailandske innbyggere.
Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920 og gir Norge suverenitet over øygruppen, men med visse forpliktelser. Borgere fra traktatlandene har rett til opphold og næringsvirksomhet på lik linje med nordmenn. Øygruppen skal være demilitarisert.
I Svalbardmeldingen og i Nasjonal Sikkerhetsstrategi slås det fast at lokalsamfunnet er viktig for nasjonal sikkerhet og skal styrkes. Det er også et ønske fra regjeringen at nordmenn skal øke botiden sin.

– Er det attraktivt for norske familier å bo på Svalbard?

– Det er veldig dyrt å bo her, dyre leiligheter, dyr mat. Flytilbudet er greit på vinteren, men svært begrenset på sommeren, sier sysselmester Lars Fause og fortsetter:

– At ting er dyrere og at det er vanskeligere tilgjengelig å dra til fastlandet, tror jeg påvirker at folk bor her kortere enn planlagt, sier han.

Lars Fause

Sysselmester

– Drikker du vannet i springen?

– Vannet er fult drikkelig, men jeg synes ikke det smaker godt. Jeg velger å kjøpe vann av bekvemmelighetsgrunner.

Hjemme hos
Othilie filtreres
vannet to ganger.

Først gjennom et filter på kranen, så et filter i vannmuggen.

– Da vi først kom hit og drakk vann fra springen tenkte jeg «hva faen er det her for noe», vi kunne like godt drukket et glass vann rett fra bassenget.

Nå har Othilie blitt vant med smaken.

– Jeg går ikke rundt og er redd for å drikke vannet, men jeg tenker litt ekstra gjennom det.

Kartet over Spitsbergen er utgangspunkt for nesten uendelig med muligheter for den som vil på oppdagelsesferd.

Nå ser forskere på kvinners helse i Longyearbyen. Et av spørsmålene de stiller er om de drikker vann fra springen.

Regjeringen vil at norske barnefamilier skal bosette seg i Longyearbyen, og at botiden skal øke.

– Da må de også gjøre det mulig uten at man skal være redd for helsen sin, sier Othilie.

Hun kunne gjerne sett for seg å få barn og bo på øya.

– Longyearbyen som samfunn er veldig fint. Jeg kunne gjerne hatt barn i barnehagen og på skolen her. Det er veldig trygt og sosialt, sier hun og fortsetter:

– Men er det egoistisk å utsette barn for en drikkevannskilde som jeg ikke vet er trygg på sikt.

Strøm, mat og veiavgift koster flesk. Skal hun unne seg en kurv jordbær må hun ut med 103 kroner. Skatten er lavere, og alkohol og drivstoff billigere enn på fastlandet.

– Vi klarer oss fint, men det er ikke til å stikke under stol at med masse studielån, boliglån, at vi ikke kan kjøpe friske grønnsaker på butikken til hvert måltid. Det er så mange småting som bygger seg opp, og da blir jo folk drit lei.