Hvor finner sau og storfe best beite?

19 hours ago 3

Det er midt i juni og jeg står sammen med Magnus Stenbrenden på en beitevoll øverst i ei nordvendt liside med utsikt over frodige og velstelte Lesja. Elva Lora bukter seg innover Lordalen. På setra beiter sau og storfe på de grønne vollene.

Målet med beitekartleggingen er å gi en oversikt over utmarksbeitene i kommunen. Hvor er de beste beitene, og hvordan varierer kvaliteten?

– Basert på dette er det også mulig å gi et anslag på hvor mange dyr som på en bærekraftig måte kan beite i et område over tid, sier Stenbrenden.

Selve kartleggingen av vegetasjonen foregår ved systematisk befaring av store områder, fra morgen til kveld, vekselsvis granskende ut over landskapet, vekselsvis tittende ned i stereobrillene på flyfotoet for å orientere seg i terrenget.

I snitt kartlegges to–tre kvadratkilometer per dag, avhengig av terrengtype og topografi, noe mer i fjellterreng.

Siden 2018 har NIBIO kartlagt rundt 430 kvadratkilometer utmark i Lesja kommune, i et område som strekker seg omtrent fra Bjorli, helt vest i kommunen, videre østover og helt inn i Lordalen.

Vegetasjonskartlegger Magnus Stenbrenden studerer flybilder i 3D. De ulike plantesamfunnene og vegetasjonstypene tegnes inn på flybildet og digitaliseres til vegetasjonskart.

Mange bønder ser verdien av utmarka som beiteressurs

Inne på landbrukskontoret sitter Ingrid Nornes Tragethon, landbruksrådgiver i Lesja og Dovre kommuner.

– Vår ambisjon er å få kartlagt hele beiteressursen i kommunen.

Tragethon er oppvokst på gård i Hallingdal, der de tidligere drev med sau, og der de i dag har gått over til ammekyr. Hun og samboeren er nå i prosess for å kjøpe en gård på Lesja, der de blant annet planlegger å utnytte utmarka til beite for storfe.

Fra kontoret har hun god utsikt ut over dalen, og i vinduskarmen står en kikkert – klar til bruk.

– Utmarksbeite er en ressurs som får litt for lite oppmerksomhet. Derfor er det fint å få konkretisert potensialet – både kvaliteten på beitet og verdien rent økonomisk. På den måten kan vi utnytte beitet best mulig.

– Vi har jo mye beitedyr i Lesja kommune. Så, ja… det er viktig for oss.

Ekspert på sau

Selv startet hun i jobben på landbrukskontoret på Lesja i 2021. Da kom hun rett fra bachelor-studiet i husdyrvitenskap ved Nord Universitet på Steinkjer. Temaet for bacheloroppgaven var sau, og selv er hun over gjennomsnittet interessert i beitedyr og utmarksbeite.

– Mange storfebønder i kommunen ser i større grad verdien av at dyret høster graset sitt sjøl, sier Tragethon.

Lesja kommune ønsker mer oppmerksomhet om bruk av utmarka som beiteressurs, gjennom for eksempel beitekartlegging, men også gjennom egne støtteordninger for utmarksbeite.

– Målet vårt er å få små- og storfebøndene til å utnytte de beiteressursene som finnes, og da er det kjekt å se at mer og mer av utmarka blir tatt i bruk.

Kommunen har rundt 15.000 småfe og 2.200 storfe på beite, og storfeandelen er økende.

Ingrid Nornes Tragethon er landbruksrådgiver i Lesja og Dovre kommuner Da hun startet i jobben på landbrukskontoret på Lesja i 2021, kom hun rett fra bachelor-studiet i husdyrvitenskap ved Nord Universitet på Steinkjer. Temaet for bacheloroppgaven var nettopp sau.

Hvor mange dyr og hvor kan de beite?

Beregninger av beitekapasitet er imidlertid beheftet med usikkerhet. NIBIOs Magnus Stenbrenden presiserer at man også må benytte lokal kunnskap og følge med på bruken av beitene og utvikling i slaktevekter over tid.

– Det er gjerne plass til flere dyr i et område med høy utnyttelse uten at dyra nødvendigvis vil mangle mat, men det er også et spørsmål om tilvekst og hvor «feite» dyra blir.

– Ut ifra de tilbakemeldingene vi har fått, synes beitebrukere her i Lesja stort sett å være fornøyde. De driver med et tilfredsstillende resultat, også i Lordalen hvor beitetrykket er høyest, sier Stenbrenden.

Så er spørsmålet: Hvordan vet vi hva som er gode beiter? Og hvor befinner de seg? På tide å bli med ut på vegetasjonskartlegging.

Beitekartlegging gir oversikt over utmarksbeiteressursen i kommunen, hvor de beste beitene befinner seg og hvordan kvaliteten varierer. Med dette kan kommune gi et anslag på hvor mange dyr som på en bærekraftig måte kan beite i et område over tid.

Lav- og lyngrik furuskog og frodige beitevoller

De lavereliggende skogarealene i området domineres av lav- og lyngrik furuskog.

– Dette er en karakteristisk vegetasjonstype som vanligvis også lar seg greit gjenkjenne på flyfoto når vi kartlegger, sier Stenbrenden.

– Mye av jobben min er å fange opp de andre arealene som ikke er lav og lyngrik furuskog, men som kan være litt rikere.

Med «rikere» menes at vegetasjonen er mer frodig – gjerne som en følge av bekkesig og mer fukt i bakken.

– I dag har vi gått gjennom en del mindre dalganger med bekkesig som skjærer nedover lisidene. Og med litt mer tilgang på vann blir det også litt rikere vegetasjon og mulighet for bedre beiter.

Beitevoller er også viktig å få kartlagt. I et relativt skrint område utgjør beitevollene viktige innslag der de er tilgjengelige for dyr på utmarksbeite.

– Slike setervoller som her, blir nesten som små oaser i beitelandskapet, sier Stenbrenden.

Både sau og storfe samler seg rundt beitevollene. Samtidig er det ikke ønskelig at det blir for mye beiting på beitevollene.

– En bør få spredning på dyra slik at de også får tatt i bruk det som ellers er av god nok kvalitet, sier Stenbrenden.

Lesja kommune ønsker mer oppmerksomhet om bruk av utmarka som beiteressurs, blant annet gjennom beitekartlegging og egne støtteordninger for utmarksbeite. Målet er å få små- og storfebøndene til å utnytte de beiteressursene som finnes.

Rik eller fattig vegetasjon?

NIBIOs vegetasjonskartleggere snakker ofte om rik eller fattig vegetasjon. Men hva er det egentlig som bestemmer hvilke blomster og planter og gras og busker som dukker opp hvor?

Er det slik at blomstene og graset spirer der frøet havner, eller er det andre faktorer som bestemmer hva som vokser hvor i norsk natur?

Stenbrenden forklarer at vann og næring i jordsmonnet er to viktige faktorer som legger grunnlaget for vegetasjon og planteliv, som igjen er avgjørende for hvor gode beiter dyra får tilgang på.

– I vårt system blir hver vegetasjonstype ført til en beiteklasse som følger en tredelt skala. Den fattigste marka består av lav- og lyngrik vegetasjon, som klassifiseres som «mindre godt beite». Dette er areal som alene ikke gir nok produksjon av beiteplanter til å sikre dyras tilvekst, sier Stenbrenden.

– Mellomklassen, det vi kaller blåbærmark, opptrer der tilgangen på vann og næring er noe bedre og disse typene sorteres under beiteklassen «godt beite».

De aller frodigste vegetasjonstypene plasseres i beiteklassen «svært godt beite».

– Under skoggrensa kan dette være såkalte engskoger, hvor både bjørk, furu og gran kan være dominerende treslag. I fjellet er høgstaudeeng den mest produktive typen. Det er i disse typene beitepotensialet er størst, og hvor det ved stabilt beitetrykk over tid kan kultiveres fram et grasrikt felt, sier Stenbrenden.

Rik eller fattig vegetasjon? NIBIOs vegetasjonskartleggere vurdere kvaliteten på beitet ut fra hvilke planter som vokser hvor. Vann og næring i jordsmonnet påvirker både vegetasjon og planteliv, noe som igjen avgjør kvaliteten på beitene.

Frodige beiter i dype bekkedaler

Der vi står nå har furuskogen gått over i bjørkeskog. Selv om bjørkeskogen er variabel, indikerer overgang til lauvskog, når den vokser i forsenkninger i terrenget, at vegetasjonen blir rikere og beitene bedre.

Vi bestemmer oss for å gå nedover fra setervollen og innover i de dype bekkedalene som omkranser setra.

– Vi er nødt til å gå ned og sjekke akkurat de bekkedalene. For der kan det være ganske frodig, sier Stenbrenden.

– Kanskje kan vi også finne parti med engskog der nede.

Magnus tar en titt med stereobrillene på flyfotoet og får bekreftet sin antagelse.

– Høydedragene vi har på andre sida her ser jeg greit i fotoet. Derimot må vi gå ned og ta en nærmere kikk på dalbunnen.

En av de viktige oppgavene til egetasjonskartleggere som Magnus Stenbrenden er å fange opp andre arealer som ikke er lav og lyngrik furuskog, men som kan være litt rikere. Med «rikere» menes at vegetasjonen er mer frodig – gjerne som en følge av bekkesig og mer fukt i bakken, slik som her i engskogen.

Beitene må skjøttes, og beite er skjøtsel

Magnus Stenbrenden forklarer at det på de rikeste arealene jo er et poeng at dyras beiting faktisk fremmer et godt beite.

– Beitene må skjøttes, og beite er skjøtsel, sier han.

Gras har såkalt laterale meristem. Det betyr at i motsetning til trær og mange andre planter som har et aktivt vekstpunkt i spissen av skuddet, har de ulike grasartene vekstpunkter langs bladet. Det gjør at graset fortsetter å vokse selv etter at det har blitt beitet.

Så lenge røttene sitter fast i bakken fortsetter selve skuddet å skyte videre, bare det er nok lys og varme. Dette gjør at gjentatt beiting i enkelte vegetasjonstyper fremelsker en grasrik vegetasjon – slik som for eksempel i engskogen.

– Ved kultivering kan engskoger gi svært grasrike og gode beiter. Blåbærskog vil imidlertid ikke kunne kultiveres på samme måte, selv om den inngår i det vi kaller «godt beite», sier Stenbrenden.

På vei nedover ser vi at blåbærskogen dominerer, og helt ned mot dalbunnen dukker både skogstorkenebb og den staselige tyrihjelmen opp, noe som indikerer overgang til engskog.

Sauene er utstyrt med radiobjeller som forteller hvor og når dyra beiter gjennom sommeren.

Fantastisk feltarbeid og møter med ville dyr

Magnus Stenbrenden forteller at han startet med vegetasjonskartlegging i 2017. I år blir dermed hans niende sesong med denne type feltarbeid. Arbeidet har vært lærerikt og dessuten gitt mange fine opplevelser.

– Erfaring med felt- og utearbeid hadde jeg jo med meg fra før. Men akkurat det å kartlegge var nytt for meg. Ikke minst på den botaniske biten så har jeg lært en god del, sier han.

– Jeg synes vegetasjonskartlegging er en veldig fin form for feltarbeid. Du går stort sett hele dagen og er i bevegelse. Du får sett mye natur i ulike deler av landet. Litt ekstra fysiske strabaser er bare gøy. Da smaker middagen ekstra godt om kvelden.

Og så får du jo en del andre opplevelser med en sånn jobb, utdyper han.

– Det blir en del møter med dyre- og fugleliv av forskjellig slag. Nærmøter med elg og annet hjortevilt er ganske vanlig, og selv om en er ute på en jobb og ikke aktivt oppsøker vilt, er det ikke til å unngå at en av og til dumper rett opp i slike situasjoner, sier Stenbrenden.

I Lesja har Stenbrenden møtt villrein flere ganger.

– Jeg hadde et fint møte med en staselig bukkeflokk. Det var en spesielt fin villreinopplevelse, de kom rett på meg på ganske kort hold. Slike opplevelser er med på å sette en ekstra spiss på feltarbeidet. Utover i august kommer en gjerne borti litt skogsfugl og rype, og det er alltid spennende å få et inntrykk av årets kull.

– Og da vi var på vei opp til stølen i morges støtte vi på et elgkadaver, sannsynligvis en selvdød elg fra sist vinter. Det er slike opplevelser vi får oppleve som en del av en helt vanlig arbeidsdag ute i naturen, sier Stenbrenden.

Referanser:

Magnus Stenbrenden: Vegetasjon og beite fra Vigga til Bøsetre i Lesja. NIBIO POP, 2025.

Magnus Stenbrenden: Vegetasjon og beite fra Vigga til Bøsetre. Rapport fra vegetasjonskartlegging i Lesja kommune. NIBIO Rapport 11:39, 2025.