Hvor er næringslivets stemmer for fred?

Krig og nye angrep preger nyhetsbildet. Likevel handler samtalen i næringslivet nesten bare om hvordan virksomheter skal navigere i endrede forutsetninger. Det er nødvendig, men også dypt utilstrekkelig.

Kristina Bolstad Picard

Rådgiver og medlem av Nettverk for samfunnsansvar 2.0

Kronikkforfatteren etterlyser næringslivets stemmer for fred i en verden hvor hun mener at stater som hevder å forsvare en regelstyrt verdensorden, handler i strid med folkeretten. Foto: FAROOQ NAEEM / AFP

Det er selvsagt nødvendig å diskutere energipriser, forsyningskjeder, investeringer og markedsuro i en unntakstilstand. For en sektor som ellers snakker mye om ansvar, langsiktighet og samfunnsbygging, mener jeg at ambisjonsnivået i samtalen er oppsiktsvekkende lavt.

Krig blir behandlet som en ytre risiko som må håndteres, når den i virkeligheten bryter ned selve grunnlaget både næringslivet og samfunnet hviler på.

Les også

Støre: Fare for dyrere mat og drivstoff

Krig rammer ikke bare dem som lever under bombene. Den setter seg i økonomien, i arbeidslivet og rundt kjøkkenbordene våre. Den påvirker energipriser, investeringer, transport, kjøpekraft og fremtidstro, og bidrar til psykisk belastning, uro og sykefravær.

Krig og konflikt svekker grunnlaget for alt det næringslivet ellers sier at det vil bygge: stabilitet, tillit, langsiktighet og vekst.

Krig har alltid vært brutal. Det som gjør situasjonen særlig alvorlig nå, er at også stater som hevder å forsvare en regelstyrt verdensorden, handler i strid med folkeretten og undergraver konvensjonene som skulle beskytte sivile og begrense maktbruk.

Det er den rettsordenen Norge og andre demokratier bygger sin legitimitet på.

Amnesty advarer nå mot en utvikling der slike overgrep og lovbrudd gradvis risikerer å bli normalen. Så hvorfor er ikke næringslivets ledere tydeligere nå.

Les også

NHO-sjefen: Slik rammer krigen norske bedrifter

De siste årene har mange selskaper brukt betydelige ressurser på bærekraft, aktsomhetsvurderinger, klimamål og ansvarlig virksomhetsstyring. Nettopp derfor blir kontrasten så tydelig når krig, folkerettsbrudd og regional eskalering møtes med stillhet, eller med et språk som først og fremst handler om robusthet, risiko, beredskap og tilpasning.

Næringslivets språk bidrar til å flytte oppmerksomheten bort fra alvoret i det som skjer, og fra vår egen rolle i folkerettsbrudd og grove krigsforbrytelser, til hvordan vi selv skal tilpasse oss forbrytelsene best mulig.

Også klimaet betaler prisen. En artikkel i VG viste nylig til anslag om at Iran-krigens to første uker alene ga utslipp på 5 millioner tonn CO₂, tilsvarende utslippene til 84 av verdens minste utslippsland.

Når selskaper samtidig teller utslipp i egen drift og verdikjede, blir det vanskelig å snakke troverdig om grønn omstilling uten også å snakke om fred. Krig er ikke bare en menneskelig og politisk katastrofe, men også en klima- og miljøbelastning i enorm skala.

Akkurat nå holdes verden som gisler av noen få menn med enorm makt som viser forakt for folkeretten, demokratiet og de institusjonene som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Likevel forholder mange med betydelig makt og påvirkning seg fortsatt som om dette bare er et politisk anliggende og ikke angår oss alle.

En god næringslivsleder tenker langsiktig og tar ansvar for beslutninger som får konsekvenser over tid. Snart må noen stille det åpenbare spørsmålet: Hva skal vi med enda mer vekst i en verden hvor det blir stadig vanskeligere å leve trygt og godt?

Det kan hende noe skjer i det stille. Likevel er det påfallende hvor mye lettere det er å få øye på næringslivets tyngde i næringspolitiske spørsmål enn når krig, folkerett og de langsiktige samfunnskostnadene av vold står på spill.

Dette gjelder også NHO.

Ingen forventer at en arbeidsgiverorganisasjon skal føre utenrikspolitikk, men NHO er en av landets mest innflytelsesrike lobbyaktører i spørsmål om energi, skatt, reguleringer og norske rammevilkår.

Samtidig er det slående hvor raskt næringslivet mobiliserer rundt konsekvensene av krig, og hvor sjelden den samme tyngden brukes på årsakene: krig, eskalering og folkerettsbrudd.

Næringslivet mobiliserer tungt når egne interesser, rammevilkår og konkurransekraft står på spill. Det har betydelig påvirkningskraft som innkjøper, investor, arbeidsgiver og premissleverandør i samfunnsdebatten.

Når deler av verden rives i stykker, er vi langt forbi spørsmålet om næringslivet må mene noe om alt. Spørsmålet er heller dette: Hvis næringslivet virkelig føler et ansvar for samfunnsutviklingen og alle menneskene det representerer, hvor er næringslivets stemmer for fred?