Hvilke bøker bør du helst lese som ung?

Hei på deg,

her vi står midt i mai du skjønne milde, med sine flaggdager, bevegelige helligdager, Eurovision-finale og konfirmasjons­sesong!

Det er kun desember som kan konkurrere med mai i travelhet.

Selv om rød­dagene burde ført til mer fri, er det så mye prepping foran alle disse feiringene. Jeg er nesten utslitt, og jeg har ikke engang barn i korps!

Snart skal jeg i konfirmasjon, og selvfølgelig tenker jeg på gave­ideer. Rapporter fra andre komf-gjester tilsier at gave­bordet gjerne utelukkende består av vipps-beløp.

Men bokelskere som deg og meg kan vel ikke sende barn ut i voksenlivet uten en god bok?

I morgen er det 17. mai, og hva gjør seg vel bedre til sjampanje­frokosten enn dikt­opplesning? Jeg har spurt dikt-guru Hans Olav Brenner om tips.

Jeg bobler dessuten over av begeistring over en ny­utgitt norsk roman fra 1945 som handler om krig, pasifisme og kjærlighet.

Håper du tar deg et pustehull i gjøre­målene sammen med Bok­brevet!

Her om dagen fikk jeg en e-post fra en kollega i Tromsø:

– Eg tenkte på ei sak som kunne ha vore litt kul i forkant av konfirmasjons­sesongen, av typen «desse bøkene bør du lese før du blir vaksen».

Sigrid Agnethe Hansen er ikke bare journalist i NRK, men ungdoms­bokforfatter og nyslått vinner av en gjev nynorskpris. I tillegg har hun bidratt med en erotisk tekst i «Attrå», den nye novelle­samlingen om begjær på nynorsk.

En nynorsk-pionér som skriver erotikk står høyt i kurs i min bok, så jeg ringte for å høre mer om hva Sigrid Agnethe tenkte på.

Vi var på nett med én gang, for har vi ikke alle sånne lese­opplevelser fra ungdommen? Du vet, en som var så sterk at du ikke tør oppsøke boka igjen i frykt for å bli skuffet?

Da jeg gjennom­førte «Ringenes herre»-prosjektet mitt i Bokbrevet i 2023, kjente jeg en sorg over at jeg ikke hadde lest den boka som ung. Det er et verk man kan ha glede av gjennom hele livet, og en bok mange leser om igjen. Men blir du med Frodo til Dommedagsberg allerede mens du er i ten­årene, setter den seg i hjertet ditt.

For Sigrid Agnethe var det Agnar Mykles bøker om Ask Burlefot:

– Det som traff meg, var den fine skildringa av å vere på veg ut i verda, med ei blanding av veldig skjørt sjølvbilde og litt påklistra god sjølv­tillit. I tillegg til at det var spennande med dei litt meir erotiske delane!

Sigrid Agnethe holder «Sangen om den røde rubin» høyest selv, og syntes det var litt spennende at den i sin tid ble forbudt. Men vi blir enige om at det kanskje blir litt cringe å gi en roman kjent for erotiske skildringer til en niese eller nevø, og anbefaler «Lasso rundt fru Luna» som det trygge valget for komf-gave.

Mykle gjorde inntrykk også på meg, men jeg var nok akkurat litt for gammel da jeg leste den i 20-årene. Derimot ble jeg sjelelig martret av «Bestialitetens historie» av Jens Bjørneboe, som jeg leste i 16-års alder.

Bjørneboe er i det hele tatt en forfatter for de unge og brennende hjerter. Både «Jonas», «Haiene» og diktene hans står på manges lister over litterære oppvåkninger.

Selv om jeg holder «Bestialitetens historie» som en av mine sterkeste lese­opplevelser, har jeg aldri oppsøkt trilogien på nytt.

Det er ikke bare det at jeg frykter at den ikke holder mål lenger. Som voksen er jeg mer følsom for lidelse og ondskap. En roman­syklus som utforsker det ondeste i mennesket, er ikke det jeg trenger i livet mitt nå.

Er ikke det litt rart, at man oppsøker dystre romaner når man er så ung? Det er lett å tenke at ungdom først og fremst vil ha moro og trøst, men ten­årene er tiden for alvor, sterke følelser, og livets store spørsmål.

For hva vil det vel si å være kvinne eller mann? Det lurer man jo veldig på når puppene popper ut eller skjegg­stubbene tyter ut.

Jeg husker godt tre trilogier jeg leste i denne alderen. Tove Ditlefsens serie som begynner med «Barndommens gate» og Herbjørg Wassmos Tora-bøker malte slett ikke noe glans­bilde av det å vokse seg fra jente til kvinne.

I St. Croix-trilogien av Gerd Brantenberg fant jeg ut at ikke alle jenter faller for gutter. Det å oppdage sin legning kan være både spennende og krevende.

Disse tre seriene rystet meg. Det var tøffe tak til tider, med fattig­dom, vold, incest og abort. Men bøkene handler også om motstands­kraft, og om å stå på egne ben. Jeg ble tøffere av å lese dem.

Men bøker trenger ikke handle om ondskap og vold for å treffe et ungt hjerte!

Særlig for norske gutter var Saabye Christensens «Beatles» midt i blinken. Den handler jo om en kamerat­gjeng som går på skole, og snart skal ut i verden. I sentrum står musikk, forelskelse og vennskap. Er ikke det de tre tingene man er mest opptatt av i den alderen?

Den følelsen du får når du leser dine første voksen­bøker, er helt unik. Tenk deg, de åpner en dør til den verden du skal leve i resten av ditt liv!

Og snakker vi gave­ideer til konfirmanten, synes jeg man skal gi noe det smaker voksent av.

En konfirmasjons­gave er ikke det samme som en bursdags­gave. På denne dagen vil vi dele noe av det beste som finnes i verdens­litteraturen, som tar ungdommen på alvor.

Hjerte og smerte hører ungdommen til

Det kan likevel føles litt håpløst å komme trekkende med en tjukk roman til en utålmodig kid fra TikTok-generasjonen.

Da er løsningen lyrikk!

I podkasten «Brenner deler dikt» forteller flere om sterke opplevelser med dikt de leste da de var ten­åringer.

En av favorittepisodene mine er med Brynjulf Jung Tjønn. Han forteller hvordan han vokste opp som fotball­gutt som skulle ta over gården i vakre Vik i Sogn.

Så satte norsk­læreren på en opplesning med Arnulf Øverland som fremførte diktet «Du må ikke sove» på malmfull bergensk, og Brynjulf forsto at livet hans kunne ta en helt annet vending enn odel og fotball.

Tre tiår senere er det Brynjulf selv som slår luften ut av dagens skole­ungdom med sin egen dikts­amling «Kvit, norsk mann».

Nå trenger ikke en konfirmasjons­gave å ha som mål å endre livs­valgene til mottageren, men hjerte/smerte hører både poesien og ungdommen til.

Gruppa ULD har nylig introdusert Gunvor Hofmos lyrikk for mange unge, og kjærlighets­diktene hun skrev til Ruth Maier, er hjerteskjærende vakre.

Her kan man kjøre en frekk kombo og gi en diktbok sammen med romanen «Du eneste» av Hilde Hagerup. Man skal ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt av den kjærlighets­historien.

MULIG KOMBO: Gunvor Hofmos diktsamling «Jeg vil hjem til menneskene» (1946) og Hilde Hagerups kritikerroste roman «Den eneste» (2025) om Hofmos kjærlighetsforhold til Ruth Maier.

Hvis konfirmanten er for kul

Så har du sånne typer som min kollega Torkil Risan. Han er en fin fyr som har lest hele «Ringenes herre» for barna sine. Men da jeg spurte hvilken bok han tenkte var en god konfirmasjonsgave, fikk jeg uventet motstand:

– I den alderen ville jeg absolutt ikke lese noe en voksen sa at «det her bør du lese».

Dette er ikke uvanlig for fjortiser. I slike tilfeller kan løsningen kan ligge i hvordan du formulerer det på kortet. Kanskje kan du skrive noe sånt som: Denne boka er en av verdens beste, og jeg likte den kjempe­godt da jeg var ung. Den er aller best om du leser den før du fyller 20 år!

Og husk at en bok fra antikvariat, eller fra din egen bok­hylle, kanskje er en enda finere gave enn en kliss ny bok fra butikken!

Ok, la oss ta en dugnad: Hvilke bøker synes DU man bør lese før man fyller 20 år? Jeg håper mange vil komme med tips og erfaringer i kommentarfeltet.

Da lager jeg en liste over de mest populære i neste Bokbrev!

Ukas dikt

I morgen skal jeg på 17. mai-frokost for første gang på flere år, og jeg er blitt litt rusten.

Akkurat sjampis­drikkinga har jeg inne, og de viktige versene av nasjonal­sangen sitter fortsatt, men bør man ikke lese opp et fint dikt for å gjøre stemningen høytidelig?

Hans Olav Brenner er i gang med ny sesong av «Brenner deler dikt», og han har gitt ut bok om dikt til nesten enhver anledning, med unntak av nettopp 17. mai.

Men jeg vet han er søttendemai­elsker, så jeg ba om et tips til noe jeg kan fremføre for vennene mine.

Han foreslår å feire norsk vår med å lese opp «No livnar det i lundar», kjent som en nydelig salme av Elias Blix. Der dukker Gud opp i tredje vers, så man kan velge å holde seg til de to første, alt etter smak.

No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Hekta på en roman fra 1945

Som faste lesere vet, var jeg litt skuffa over fjorårets norske romanhøst. Jeg mista litt av begeistreringa for norsk samtids­litteratur.

Men så, vips, kom det inn en norsk roman i post­hylla som hvisket forlokkende til meg. Jeg tror det var kombinasjonen av et fint omslag, en pirrende tittel, og at jeg følte jeg burde visst mer om forfatteren, Nini Roll Anker.

Dessuten var den fra 1945.

Jeg tok boka med på kafé og ble berg­tatt fra første side.

En kvinne sitter i en fengsels­celle. Hva har hun gjort? Heller enn å gi oss et kjapt svar, søker hun selv svar i sin egen barn­dom.

Bett, som hun heter, er veldig forskjellig fra meg. Dette er en kvinne som i ung alder lengter mest av alt etter å bli mor, som hun føler det er hennes kall.

Til hennes søsters protester gifter hun seg tidlig med den eldre nabo­gutten, Just. Han er veldig ulik henne, men Bett synes han er snill. Men hvor er lidenskapen og forelskelsen, nærmest roper den engasjerte store­søsteren Gabi.

Etter noen år med desperat lengting, blir Bett endelig gravid og føder tvilling­sønner. Nå finner ekte­paret felles­skap i kjærligheten til barna, slik hun håpet.

Men når guttene vokser til, åpner det seg en avgrunn mellom Bett og Just.

For Bett vil lære barna om de vakre tingene i livet. Hun leser Dickens på senge­kanten med stor innlevelse og blomstrende fantasi.

Faren steiler. Han jobber som inspektør på en våpen­fabrikk og vet at stor­krig er i emming. Just mener gutter må oppdras med fakta og motstands­kraft, med hensikt å skape gode soldater.

Jeg skal ikke røpe mer. En del av gleden med å lese boka var at jeg ikke ante noe om hvor den skulle ta meg.

Da jeg begynte på teksten, fikk jeg samme følelse som da jeg i sommer leste en annen moderne norsk klassiker: Torborg Nedreaas' «Av måneskinn gror det ingenting». Språket er skarpt, dramatisk og akkurat passe annerledes fra nåtidens norsk. Jeg kom inn i et stort alvor av hva det vil si å være menneske.

Nå synes jeg det er litt flaut at jeg vet så lite om Nini Roll Anker. Jeg forbinder henne vagt med kvinne­kamp og arbeider­klassen, men jeg hadde aldri hørt om denne siste boka hennes, som hun skrev mens Norge var okkupert av nazistene.

«Kvinnen og den svarte fuglen» har vært tilgjengelig i diverse utgaver gjennom årene. Men Nini Roll Ankers forlag, Aschehoug, følte at det var akutt å gi ut akkurat denne romanen nå, forteller redaktør Iris Furu meg.

Som mor til sønner, grøsset hun selv over tanken på å sende guttene sine ut i krig da hun leste romanen. Det er ingen tvil om at dette er en aktuell roman, nå som vi ruster opp i hele Europa.

I et fint etterord forteller Kaja Schjerven Mollerin litt av historien om hvordan manuset ble levert til Aschehoug, midt under krigen og like før forlaget ble nazifisert. Det var ikke ufarlig for forfatteren. Jeg har fått lyst å dykke videre inn i livet til Nini Roll Anker, som også var beste­venninne med Sigrid Undset og kron­prinsesse Märtha.

Jeg håper vi snart blir en stor gjeng fans av «Kvinnen og den svarte fuglen». Dette er en klassiker som ikke fortjener å støve ned i arkiv og bibliotek­magasin!

Da skal jeg stryke flaggene til i morgen, heie på Søren og Danmark i Eurovision-finalen i kveld, og kose meg med forslagene deres nedenfor!

Kommentér

Hvilke bøker mener du man absolutt bør lese innen man fyller 20? Bli med på å nominere, så lager jeg en liste over de mest populære til neste Bokbrev!