Hvil i fred, forfatterhøvding!

Bøkene han etterlater seg ligger i det høyeste sjiktet av europeisk samtidslitteratur. Ved siden av Jon Fosse, var Solstad i sin levetid også den eneste norske forfatteren som kunne regnes som en seriøs kandidat til Nobels litteraturpris.

Det virker nærmest umulig å se for seg norsk litteratur etter 1970 uten Dag Solstad. Selv om han ikke akkurat var en forfatter som fridde til leserne, ble han likevel noe så sjeldent som en populær elitist. Lest blant brede lag av norske bokkjøpere, og samtidig anerkjent blant de aller mest kresne av internasjonale smaksdommere.

Det er bare noen uker siden han utga «En sann svir», i anledning Det Norske Travselskaps 150-årsjubileum. Også denne lille boken bærer umiskjennelig preg av mesterens klo.

Boken Foto: Fartein Rudjord / Fartein Rudjord

En ny Dag Solstad-bok ble alltid mottatt som en begivenhet både her hjemme og i det store utland. Han var oversatt til nesten 30 språk, med lesere spredt over store deler av verden.

Den intellektuelle forfatteren som står i opposisjon til sin samtids kulturelle og politiske utvikling er noe av en urtype i moderne vestlig litteratur. Det var en rolle som passet Dag Solstad perfekt.

Gjennom alle sine faser som forfatter utviklet han seg til å bli en sær, men likevel ultrapresis observatør av tiden han levde i. En samtidskulturell seismograf så å si, mer litterært følsom enn noen av sine forfatterkolleger.

Han forente det eksistensielle alvor med en ironisk distanse på en måte som var typisk for den europeiske etterkrigstidens kulturelle klima. Men bøkene han skrev var også særegne og umiskjennelige «solstadsk».

Etter en kort journalistkarriere kom Dag Solstad på 1960-tallet som ung idéhistoriestudent inn i kretsen rundt det toneangivende tidsskriftet Profil. Han debuterte med novellesamlingen «Spiraler» i 1965. Allerede her viste han at hørte hjemme i en veletablert modernistisk tradisjon i norsk og internasjonal litteratur.

Se bilder fra Dag Solstads liv her:

Paradoksalt nok ble den ekstreme individualisten Dag Solstad trukket inn i kaderpartiet AKP (m-l) på 1970-tallet. Det innebar en dreining av bøkene hans i en mer sosialrealistisk retning, og Solstad befant seg meget mot sin vilje i rollen som ml-bevegelsens fremste talsmann, med programmatiske utfall mot all «småborgerlig» kultur som ikke sto i klassekampens tjeneste. Dette var en heller traurig periode i Dag Solstads forfatterskap, selv om en roman som «Arild Asnes 1970» (1971) stort sett har tålt tidens tann.

Den autoritære lengsel, og lengselen etter tilhørighet i noe større enn seg selv, kom åpenbart i konflikt med den prinsipielt uavhengige forfatterskikkelsen Solstad opprinnelig identifiserte seg med. Som så mange andre i ml-bevegelsen ble også han drevet til et smertefullt personlig og politisk selvoppgjør ettersom den maoistiske drømmen falt fra hverandre ved inngangen til 1980-tallet.

Det er nå Dag Solstad skriver noen av sine aller beste og viktigste bøker: «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» fra 1982 innledet den tredje fasen i Solstads forfatterskap.

«Gymnaslærer Pedersen» ble filmatisert i 2006. Foto: Mattis Sandblad / VG

Denne moderne norske klassikeren ble etterfulgt av romanen «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» (1984), og endelig «Roman 1987» (1987). Denne romanen, som blant annet tar for seg «sjølproletariseringas» omkostninger, vant fullt fortjent Nordisk Råds litteraturpris. Den står for meg som et absolutt høydepunkt i norsk litteratur overhodet.

Det er også nå Dag Solstad begynner å vise sine evner som humorist, av det mer burleske slaget. En annen side av sine evner som forfatter viste han med serien av bøker fra Fotball-VM skrevet i samarbeid med Jon Michelet. Innledet med boken fra Spania-VM i 1982.

Skal man sette Dag Solstads forfatterskap på formell, kan man si at en fjerde fase startet med «Ellevte roman, bok atten» (1992). Den tar opp et av modernismens grunnmotiver, nemlig fremmedgjøringen som så mange mennesker føler i våre moderne samfunn.

Samtidig går Solstad i dialog med en annen litterær gigant, selveste Henrik Ibsen, og da spesielt stykket «Vildanden». Motivet følges opp i «Genanse og verdighet» (1994), og de to påfølgende romanene hamret ut på Solstads slitne skrivemaskin i leiligheten på Skillebekk. Eller kanskje han skrev på hytta i Veierland, stedet der hans svigerfar Jens Bjørneboe tilbrakte sine siste år. Eller i leiligheten i Berlin.

Til tross for sitt politiske ståsted, var nemlig Dag Solstad slett ikke fremmed for borgerskapets diskrete, materielle sjarm.

Foto: Jon Eeg / NTB

Ved inngangen til 2000-tallet tar Dag Solstad, som nå er blitt 60 år, et siste steg mot det som kan kalles en form for aristokratisk radikalisme. Revisoren Bjørn Hansen, han som frivillig har trukket seg tilbake i en form for imploderende resignasjon, er hovedpersonen i tre romaner, senest «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019).

Fremdeles er det hovedtematikken fra «Vildanden», nemlig livsløgnen, som springer leseren i øynene. Både på og mellom linjene.

Fra radikal politisk samfunnsomvelter til kulturkonservativ forsvarer av klassisk kunnskap og dannelse: Dag Solstad gikk en lang vei både som menneske og forfatter.

Bøkene hans var lynende velskrevet, sterkt avhengighetsskapende og dypt originale. Det er et forfatterskap som vil bli lest i generasjoner fremover.

Dag Solstad etterlater seg et gapende hull i norsk litteratur. Skulle noen prøve å fylle det, er mitt råd enkelt og greit: Glem det!

Dag Solstad lar seg ikke erstatte.

Hvil i fred, forfatterhøvding!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.