Hvem hjelper mødrene når ammingen ikke fungerer, helseminister?

1 day ago 4

Ifølge tall fra Helsedirektoratet starter nesten alle norske mødre å amme barnet sitt.

Likevel er det altfor mange som slutter tidligere enn de ønsker. Ikke fordi de vil, men fordi de står alene når ammingen blir vanskelig.

Det burde bekymre flere enn bare mødrene. Det burde bekymre helseministeren.

Et paradoks i norsk barselomsorg

I Norge er vi stolte av fødselsomsorgen vår. Vi diskuterer bemanning på fødeavdelinger, opplevelser av fødsel og hvor lenge kvinner skal være på barsel. Men midt i denne debatten overser vi noe helt avgjørende: Hva skjer etterpå?

Ifølge tall fra Helsedirektoratet starter nesten alle norske mødre å amme. Rundt 93 prosent ammer fortsatt ved fire ukers alder, og omtrent 78 prosent ved seks måneder.

Men etter hvert faller tallene.

Ved ett års alder ammes rundt halvparten av barna.

Det betyr at mange slutter lenge før anbefalingene fra Helsedirektoratet, som anbefaler fullamming de første seks månedene og videre amming gjennom hele barnets første leveår, og gjerne lenger – blir etterfulgt.

De fleste ønsker faktisk å fortsette, men motivasjon alene er ikke nok.

Amming er ikke bare naturlig

Amming fremstilles ofte som noe som skjer helt av seg selv. Men sannheten er at amming også er en ferdighet som må læres – av både mor og barn.

Som barnepleier med videreutdanning som ammeveileder møter jeg kvinner midt i denne prosessen.

For noen går det lett, mens for andre oppstår utfordringer som at barnet ikke får godt tak, smerter ved amming, enten lite eller for mye melk, brystbetennelser og usikkerhet rundt barnets ernæring.

For mange avgjør disse problemene om ammingen fortsetter eller stopper.

Når melken kommer, er mor allerede hjemme. Barseloppholdene i Norge har blitt stadig kortere.

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at gjennomsnittlig liggetid etter fødsel er rundt 2,7 døgn, og mange reiser hjem etter bare ett til tre døgn.

Samtidig vet vi at melkeproduksjonen hos de fleste mødre først øker for fullt to til fem dager etter fødselen.

Det betyr at mange kvinner reiser hjem akkurat i det tidspunktet hvor ammingen virkelig skal etableres. Det er nå brystene fylles med melk, det er nå barnet skal lære å få godt tak, og det er nå smerter og utfordringer ofte oppstår.

Når dette skjer, er barseloppholdet allerede over – og hjelpen er borte.

Når systemet svikter, tar frivilligheten over

Når ammingen blir vanskelig hjemme, finnes det få steder å få spesialisert hjelp. Mange mødre sitter alene med spørsmålene. De søker hjelp på nettet, de spør venner, de prøver seg frem.

Noen gir opp – ikke fordi de vil slutte å amme, men fordi de ikke får hjelpen de trenger.

I praksis er det én organisasjon som i dag fyller mye av dette tomrommet: Ammehjelpen. Hvert år hjelper de titusenvis av mødre. Men dette burde ikke være et frivillig ansvar.

Når frivillige må gjøre jobben helsevesenet burde gjort, har systemet sviktet.

Les også: Skadene på fødestuen

Amming handler også om psykisk helse

For mange kvinner betyr ammingen mye.

Når den ikke fungerer, opplever mange det som et personlig nederlag – selv om det i realiteten er systemet som svikter dem.

Forskning og fagkunnskap viser at utfordringer med amming kan påvirke mors psykiske helse.

Følelser av utilstrekkelighet, stress og sorg er ikke uvanlig når ammingen bryter sammen tidligere enn ønsket.

Når mors psykiske helse påvirkes, påvirkes også barnet og familien.

Manglende ammehjelp kan derfor føre til økt belastning på andre deler av helsevesenet – både for familiene det gjelder og for helsetjenesten.

Amming er en beredskapsressurs vi overser; i kriser, hvor flaskeernæring kan feile på grunn av avhengighet til produksjon, transport og rent vann, utgjør brystmelk den sikreste ernæringen for spedbarn, og ved å ikke legge til rette for amming, svekker vi samfunnets beredskap for de minste.

Har du fått god nok hjelp med amming?

aJa, helt klartbDelvis, men kunne vært bedrecNei, ikke nok

Amming er et spesialistfelt

I helsevesenet er vi vant til å tenke spesialisert. Har du hjerteproblemer, går du til en hjertespesialist.

Har du hudproblemer, går du til en hudlege. Men når kvinner får alvorlige problemer med amming eller brysthelse, finnes det ofte ingen spesialist å henvende seg til.

Mange opplever god hjelp på helsestasjoner, men kapasiteten er ofte begrenset, og det er ikke alltid tilgjengelig spesialisert kompetanse eller muligheter for å henvise videre ved mer komplekse problemstillinger.

Barnepleiere og ammeveiledere sitter på nettopp denne kompetansen – likevel brukes den altfor lite i kommunehelsetjenesten.

Les også: 3 av 4 alvorlige fødefeil ble ikke varslet

Løsningen finnes

Hvis vi mener alvor med å støtte amming i Norge, må vi bygge strukturer som legger til rette for det.

Det innebærer å integrere barnepleiere og ammeveiledere i kommunehelsetjenesten, opprette amme-poliklinikker ved sykehus og sikre et tilgjengelig tilbud for mødre gjennom hele ammeperioden – ikke bare de første dagene.

Å få rett kompetanse til rett plass er ikke luksus, men grunnleggende helsehjelp.

Les også: Et forsvar til jordmødrene

Et spørsmål til helseministeren

Norske mødre er motiverte.

De starter å amme. De ønsker å få det til. Men når ammingen blir vanskelig, står altfor mange alene.

Derfor er spørsmålet til helseministeren enkelt: Skal Norge fortsatt basere ammehjelp på frivillighet – eller skal vi bygge et helsevesen som faktisk møter mødrene når de trenger det?

For ammingen handler ikke bare om mat. Den handler om helse, om trygghet, om de aller minste blant oss.

Og akkurat nå svikter systemet dem.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article