Hvem er vi?

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Spørsmålet er vanskelig, debatten nødvendig.

Dette er en kommentar

Det mest slående med debatten om Asle Tojes kronikk Vil Norge overleve det som kommer? er ikke at temperaturen blir høy. Toje, som for øvrig er spaltist i E24, lar sjelden anledningen til å spissformulere gå fra seg. Han er også tydelig plassert som konservativ på høyresiden, og har koblinger til deler av den nye høyresiden.

Kort sagt: Avsenderens gjøren og laden har noe å si for hvordan mange leser teksten (ett poeng til Francis Bull).

Det kan også føre til vranglesninger.

DEBATT. Asle Toje. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Kanskje skyldes min innfallsvinkel at jeg i flere sammenhenger har skrevet om de samme tingene som Toje. Ofte med ord, begreper og ideer som ligner. Toje har ikke rappet mine formuleringer, men hentet dem fra samme konservative univers.

Slike konservative resonnementer er manko i norsk samfunnsdebatt, mens mye annet tankegods er vi så vant til at vi fordøyer det uten anstrengelse eller ettertanke.

La meg ta to eksempler på vranglesning:

Historiker Svein Holtsmark skriver i en lang og delvis interessant artikkel at det er «reinspikket banalitet» når Toje sier at stater ikke lever evig. I en forstand, ja. Ingenting varer evig. Men det er vanskelig å lese Tojes tekst uten å tenke på et grunnleggende skille mellom to måter å se historien på. Engelskmennene har begrepet whig-historie for å beskrive et syn på historien som en jevn marsj mot fremskrittet. Henry Kissinger på sin side, beskrev «tragediens uunngåelighet». Han hevdet at: «Enhver sivilisasjon som noen gang har eksistert, har kollapset».

Kanskje var det også banalt, men dette nærmest filosofiske grunnsynet hadde noe å si for hans analyser av verden – og hans politikk. Det er skrevet tykke bøker om dette.

Man kan selvfølgelig være dypt uenig i et slikt syn. Det betyr ikke at det er tåketale.

Andre har vært opptatt av Tojes syn på nasjonen.

Særlig beskrivelsen av en nasjon som noe mer enn konkrete institusjoner og rettigheter, men snarere formet av kultur, historie og delte erfaringer. Flere har påpekt at dette minner om det som kalles et organisk samfunnssyn, enkelt forklart at samfunnet har en slags overindividuell eksistens og bare kan forstås som en helhet (i motsetning til en samling individer). At alarmklokkene ringer hos noen, skyldes at denne ideen også er markant i mye høyreradikalt og fascistisk tankegods. Der brukes den for å begrunne kamp mot liberalt demokrati og alle som ikke er «innenfor» fellesskapet.

Men et slikt organisk samfunnssyn er også et tilbakevendende bilde i helt ordinær konservatisme.

Hvorfor har det noe å si? Skribenten Mustafa Cans illustrerer det godt med sin hovedanklage mot Toje. Den er ikke kronikkens «(...) dommedagsstemning, men dens taushet om den eneste formen for samhold som faktisk kan forsvares i et moderne, fritt samfunn: samhold gjennom like rettigheter.»

Til det vil jeg svare et rungende tja ...

Et liberalt demokrati kan ikke eksistere uten en kjerne av rettigheter for borgerne. Og disse rettighetene kan ikke graderes uten å underminere dem. Can har også rett når han antyder at disse rettighetene er under angrep, særlig fra deler av det harde høyre. Et eksempel er forslaget om «remigrasjon», som ikke er noe annet enn en systematisk innføring av A og B-borgerskap.

Men betyr det at like rettigheter er et tilstrekkelig fundament for et politisk fellesskap?

Man kan selvfølgelig være uenig, men det finnes flere tonn med bøker som kritiserer en slik rendyrket liberal rettighetsideologi. En fellesnevner i kritikken er at rettighetstenkningen ikke fanger opp noe helt vesentlig for sammenhengskraften i et samfunn. Dette vesentlige er nettopp delt historie, felles tradisjoner, en felles identitet – og de små og store tingene, fra dugnad til 17. mai, som former hvem vi er og hvordan vi ser på oss selv.

Dette er ikke en «metafysisk sone», som Can hevder, men helt konkrete realiteter.

SVAR. Sylo Taraku. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Allikevel er det mest slående i debatten at ikke flere har forsøkt å formulere et alternativ.

En av grunnene til at den nye høyresiden plukker opp flagget og patriotismen, kan være at andre har latt dem ligge der i fortauskanten.

Selv om noe vil være felles, finnes det flere måter å beskrive Norge og historien på. Patriotisme er på ingen måte forbeholdt høyresiden. Enn si den harde høyresiden.

Da de norske partiene vokste frem, var en del av norsk nasjonalisme folkelig og radikal, mer tilknyttet bondeopposisjonen enn embetsmennene. Historien om Norge er også historien om arbeiderbevegelsen, klassekamp og forlik – og om hvorfor fagforeningsmennene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm sang «Ja, vi elsker» i stedet for «Internasjonalen» da de ble skutt av nazistene i 1941. Det er historien om hvordan terrorangrepet 22. juli også var et angrep på hvem vi er som nasjon og land.

Flere, ikke færre, bør bidra til å formulere en positiv patriotisme. For alt vi har. Og alt vi er, som det heter i forsvarets slagord. I disse dager trenger vi det.

En av dem som har forsøkt, er Sylo Taraku i Tankesmien Agenda. Politisk står han til venstre, og navnet vitner om at familien neppe eide småbruk på Hadeland på 1700-tallet. Han har gitt det bidraget i debatten jeg har likt best til nå:

«Skal vi navigere videre som samfunn, trenger vi klarhet nok til å se hvor vi kommer fra, hva som har formet oss, og hvordan nye erfaringer – også minoritetenes – kan bli en naturlig del av en felles fortelling om norsk samhold.»

Det er ganske svulstig. Ikke særlig empirisk. Ei heller et ferdig og konkret politisk program. Men det er et godt sted å starte allikevel.