«Hvem er det vi har vært mammaen og pappaen til?»

2 weeks ago 13

24. august 2025. Steffen Skjøttelvik (29) har vært forsvunnet i 10 dager.

I den kanadiske villmarken pågår en intens leteaksjon. Det er hunder, helikoptre og letemannskap i manngard.

På andre siden av kloden – hjemme i Holmsbu i Asker – venter Steffens familie.

Er det en som kan overleve ute i villmarken, så er det sønnen deres, tenker Gry og Atle Skjøttelvik.

Men så ringer telefonen.

Det er kanadisk politi.

– Jeg vil heller dø i villmarken enn å ha en 8–16 jobb

Det sa Steffen da han ble tilbudt jobb hjemme i Norge.

– Onkel lurte på om Steffen ikke ville bli her og jobbe i firmaet hans, i stedet for å reise på ekspedisjonen han hadde planlagt, forteller lillesøsteren Henriette Skjøttelvik (26).

Men Steffen sa det rett ut:

Han ville være lykkelig.
Han ville følge drømmen sin.

Helt siden han var liten, har Steffen vært en aktiv gutt som elsket å klatre – helst helt til toppen av trærne.

Han var likevel forsiktig, og kom sjeldent hjem med skrubbsår, forteller pappa Atle.

Å være utendørs var det beste han visste, i naturen fant han roen.

Det var også
i naturen det
til slutt gikk galt.

14. august i år forsvant Steffen under en ekspedisjon i Canada, som han hadde planlagt i over fem år.

VG og andre medier fulgte leteaksjonen, som ble en intens kamp mot klokken.

Målet med ekspedisjonen var å komme seg fra landsbyen Peawanuck, via Fort Severn, til York Factory.

En strekning på rundt 30 mil i fullstendig villmark.

I mange år hadde Steffen båret på en drøm om å legge ut på en stor og krevende ekspedisjon, forteller familien til VG i dag.

Ekspedisjonen var nøye planlagt, og han hadde vurdert ulike muligheter – Grønland, Russland eller Canada.

Valget falt til slutt på sistnevnte, både fordi det ga bedre muligheter for å ta med seg hundene, og fordi det var tryggere.

Steffen var inspirert av norske villmarkspionerer, som Lars Monsen og Helge Ingstad.

Han leste bøkene deres høyt for lillebror på 13 år, før han la ut på reisen til Canada.

Etter flere år med forberedelser og jobb for å spare opp penger, forlot han Norge i 2023.

Han slo seg ned i den lille landsbyen Peawanuck, bebodd av Cree-folket. Her ble han raskt en del av fellesskapet.

– Han ble så fascinert av livet til urbefolkningen at han lot ekspedisjonen vente litt, forteller Gry.

I landsbyen fikk han jobb i brannvesenet, guidet fisketurer, holdt på med vedlikehold og jobbet som feier.

Steffen fikk også kjæreste i landsbyen. Kjærlighetsforholdet hindret ham likevel ikke i å holde fast ved sin ekspedisjonsdrøm: Å nå Alaska til fots.

Han ble værende i landsbyen frem til 2. juli i år.

Familien hadde kontakt med Steffen gjennom messenger. Noen ganger kunne det gå flere dager fra de hørte fra ham.

Så gikk det uvanlig lang tid før han ga lyd fra seg

– Jeg tenke: nå har det vel gått litt vel lang tid? sier moren.

– Skal han ikke ringe snart?

I stedet kommer en melding fra kjæresten hans, Lilian.

Steffen er meldt savnet.

Mens familien feirer bursdagen til pappa Atle hjemme i barndomshjemmet i Holmsbu, får de vite at Steffen ikke har møtt opp til sjekkpunktet sitt. Det har i stedet en av hundene hans – alene.

Familien skjønner at noe var galt. Mens politiet søker etter Steffen, forsøker de å holde motet oppe.

– Politiet sa at de hadde søkt med helikopter, men uten resultat, forteller Atle i dag.

Da det blir natt, får Atle beskjed om at videre søk må vente til mandag.

– Jeg husker jeg tenkte «det kan jo stå om timer!».

Han klarer ikke å slå seg til ro. Noen må jo søke etter Steffen.

Sønnens venn Angus melder seg med en hjelpende hånd, og sier han vil videreføre søket søndag.

– Det var veldig godt å vite at noen der ute faktisk lette etter ham, sier pappa Atle.

Samtidig finner familien ut at det kan være mulig å hente lokasjonsdata via Steffens Garmin InReach.

Håpet er å finne et konkret spor.

De får ut en koordinat, som viser seg å ligge tett ved elvebredden.

– Da begynte det å gå virkelig kaldt nedover ryggen, sier Atle.

Han frykter det verste.

Noen dager senere kommer første funn: Det er sekken til Steffen. Ved elvebredden.

Politimannen som ringer familien begynner å ramse opp innholdet:

Pass. Lommebok. Telefon. Kamera.

– Da ble det plutselig veldig alvorlig, sier mamma Gry.

Båter, helikoptre og mannskap til fots fra både private og offentlige aktører deltar nå i søket.

Nesten tre dager senere blir Steffens ytterjakke funnet. Den ligger ved elvebredden 5,5 kilometer oppover elven fra de siste koordinatspunktene.

Familien innser at håpet kan være ute, men det er likevel viktig for dem at Steffen blir funnet.

På dette tidspunktet har sønnen vært savnet i ti dager.

Etter lange dager hjemme, velger lillesøster Henriette å ta seg en luftetur med noen venninner.

Mamma Gry er på besøk hos naboen når telefonen ringer:

– Da ble vi helt stille, forteller moren.

29-åringen døde som følge av drukning i kaldt vann.

Han ble funnet ved den to kilometer brede elven Hayes River, som er kjent for å ha sterk stri strøm, spesielt etter mye nedbør.

Igjen sitter en familie som har mistet en sønn og en storebror. Likevel er det fint å vite at Steffen døde mens han levde ut barndomsdrømmen sin, sier familien i dag.

I årevis hadde han trent på å være alene på tur – med hund som fast følgesvenn. Han overnattet ute, fisket, og søkte stadig mer mot det enkle og det stille.

–⁠ Han fant glede i å være alene i naturen, forteller mamma Gry.

Han brukte mye tid på å lære – både gjennom egne erfaringer og ved å teste klær, utstyr og mat under ulike forhold.

Etter hvert strakte turene seg over flere uker.

– Hardangervidda ble et slags favorittsted. Der kunne været være brutalt, og det var akkurat det han søkte, sier moren.

Faren, Atle, husker spesielt én tur.

– Det var meldt storm, og jeg sa at han burde tenke seg om. Det kunne bli farlig. Men Steffen svarte bare: «Det er jo nettopp derfor jeg skal dit.»

Han ville bruke uværet som trening.

Han skulle slå opp telt – igjen og igjen – til han kunne gjøre det nærmest i blinde.

– Jeg sa: «Men Steffen, det kan jo være livsfarlig!»

Han svarte: «Pappa, jeg er ikke dum. Jeg legger meg ved et båthus. Skulle noe gå galt, kan jeg bare gå inn der.»

– Han hadde alltid en backup-plan. Han var aldri uforsiktig. Han var grundig og forberedt, forteller faren.

At Steffen fant
frihet i naturen,
var kanskje
ikke så rart.

Han vokste opp som odelsgutt på familiebruket, men slet med å finne sin plass i det tradisjonelle skoleløpet.

Det teoretiske passet ham ikke, og videregående ble aldri fullført.

Han forsøkte seg på jordbrukslinje på internatskole, men det fungerte ikke for ham.

I stedet gikk han ut i arbeid – i brannvesenet, som støttekontakt, og etter hvert som tilsynsmann og vaktmester i kommunen.

Likevel var det tydelig for at han bar på en annen drøm.

– Han gjorde sitt beste i de jobbene han hadde, men han hadde alltid en plan om noe annet, sier moren.

Etter at Steffen ble funnet omkommet, begynte familien planleggingen av sin reise til Canada.

Torsdag uken etter at de hadde fått dødsbudskapet, pakket de koffertene.

Lørdag var
de fremme i
landsbyen der
Steffen hadde bodd.

Mandagen deltok de i en minneseremoni – og samme uke ble Steffen kremert.

På vei til seremonien visste de lite om hva som ventet dem.

– Jeg husker at jeg sa: «Vi vet ikke om det kommer 25 personer eller 100. Det får bare bli det det blir», forteller Atle.

Men da de var fremme ved seremonistedet, møtte de noe helt annet enn det de hadde sett for seg.

Flere hundre møtte opp.

Folk sto i kø for å være med på seremonien. Inne var det pyntet med blomster, bilder og dekorasjoner.

Flere holdt taler, og mange hadde lagt ned mye arbeid. Det gjorde sterkt inntrykk for familien.

Henriette holdt også tale den dagen.

– Det var utrolig skummelt. Jeg liker egentlig ikke å snakke foran folk, men det føltes riktig – både for Steffen, og for å kunne takke alle som hadde gjort så mye for oss, sier hun.

Under seremonien som varte i flere timer, lente Gry hodet på skulderen til mannen sin, og spurte:

«Hvem er det
vi har vært
mammaen og
pappaen til?»

– Det var veldig overveldende å se hvor glade de hadde blitt i Steffen, sier moren.

Lillesøster Henriette legger til:

– De følte at han hadde møtt dem med respekt og nysgjerrighet.

Etter seremonien kom en av lederne for Cree-samfunnet bort til familien og sa:

– Han kom som en fremmed, og dro som en av oss.

Noen av Steffens eiendeler ligger framme på stua til familien i Holmsbu. Klokka, kniven, syskrinet og stener fra elva hvor han ble funnet. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Christian Dyresen, som har fungert som talsperson for familien i den tunge tiden, forklarer at i et samfunn som er såpass isolert og lukket som Cree, så sier dette noe om hva han har berørt.

– Hvordan vil dere at folk skal huske Steffen?

– For den han var, svarer faren.

– Han var alltid seg selv. Han trengte aldri gjøre seg til, men har likevel satt dype spor i mange mennesker.

Moren legger til:

– Han klarte å finne den ekte drømmen sin, og gå for det.