Hva vi mister når vi mister natur

Mange har opplevd det samme som jeg føler akkurat nå. Jeg følger en liten sti i høststille skog en tidlig morgen. En sti jeg ofte bruker, men nå er det noen uker siden jeg gikk her sist. Plutselig er terrenget radikalt forandret.

Der stien pleide å sno seg gjennom tung gammelskog, er det nå en åpen hogstflate som minner mest om en krigsskueplass.

Skogen er borte og landskapet er et kaos av kvist og kvas og dype hjulspor fylt av gjørme, forandret til det ugjenkjennelige og stort sett uframkommelig for annet enn skogsmaskiner.

Dessverre er dette et stadig vanligere syn rundt om i landet. Det setter følelser i sving hos meg og andre. Såpass kraftig at opplevelsene har skapt et nytt begrep: økosorg.

Jeg synes det er et godt ord som rommer mye – sorg, tristhet, fortvilelse, tap av mening og tilknytning og ikke minst sinne over noe som har gått tapt.

Debatten om naturtap i Norge har tatt seg opp i senere år. Det er ikke lenger noe politikere og andre beslutningstagere kan skyve vekk som underordnet alle andre samfunnsbehov.

Faktaene er godt dokumentert og skremmende nok i seg selv. Naturen bygges ned i høyt tempo, det skjer stort sett over hele landet og tap av arealer og arter skjer i foruroligende tempo. Norge er faktisk en versting i internasjonal sammenheng.

Mens jeg skuer utover restene av det som en gang var en naturskog, kjenner jeg frustrasjonen vokse over hvor mye kunnskap som ikke får den nødvendige plassen i denne debatten.

Vi har et akutt behov for å utvikle alternative «målestokker» som kan løfte fram helt essensiell kunnskap om naturens evne til å styrke livskvalitet, trivsel og helse.

Den stille tragedien er at uhyre viktige egenskaper ved naturen for oss mennesker bare forsvinner, mens vi står og ser på uten å foreta oss noe særlig.

Samfunnsfaglig og medisinsk forskning kan fortelle oss mye om hva som står på spill. Det overordnete budskapet er at interaksjon med natur har betydelige og målbare kognitive, følelsesmessige og helsemessige positive effekter.

Som svært mange har erfart når man er i naturlige omgivelser, kan dette gi en opplevelse av velvære, trivsel, glede mestring, ro, avslapning og andre former for gunstige følelser, for ikke å snakke om bedre fysisk form.

Medisinsk forskning viser for eksempel at fysisk aktivitet og opphold i naturen, i mange tilfeller kan gi mer effektive bidrag enn medisiner.

De kan bidra til å redusere de typiske livsstilssykdommene som diabetes, ulike kreftformer, hjerte-kar problemer, høyt blodtrykk og flere andre lidelser.

Jeg stopper opp og leter etter en farbar vei rundt slagmarken foran, og det slår meg nok en gang hvor fort opplevelsen av et kjent område kan endre seg fra glede til tristhet.

Psykologisk forskning dokumenter at naturkontakt styrker følelsen av tilknytning til sted, mening, identitetsutvikling, økt selvinnsikt og stressmestring – blant annet. Når økosorgen slår til så er det disse følelsene, minnene og opplevelsene som angripes.

Naturen som ikke lenger er der i sin tidligere form, blir et sårt minne om noe kjært som har gått tapt, ofte på en uforståelig og derfor ikke akseptabel måte.

Men vi kan gå enda mer klinisk til verks. Grundige studier viser at natur kan ha en direkte rehabiliterende effekt under somatiske sykdomsforløp, som etter operasjoner og kreftbehandling.

Pasienter som har tilgang til natur, om det så bare er utsikten fra et vindu, blir fortere friskere også av alvorlige sykdommer, enn de som ikke har den muligheten.

Naturkontakt har vist seg å være en kraftfull faktor i styrkingen av mental helse og behandlingen av psykiske lidelser som depresjon.

Effektene er store også for den mer eller mindre friske delen av befolkningen, som jo tross alt teller de fleste av oss.

For eksempel er det slik at selv korte turer i naturlige omgivelser, det vil si helt ned i tjue minutter av gangen, har målbare positive effekter på konsentrasjon, oppmerksomhet og arbeidsminne. Det vil si hjernens evne til å holde på informasjon som kan brukes i bevisste tankeprosesser.

Nok en gang tenker jeg at det jeg alltid har satt pris på ved nettopp denne stien er roen jeg føler hver gang jeg har stoppet opp litt og sett utover det langstrakte skoglandskapet.

Hva er det med denne utsikten som gjør at naturen har denne forbløffende evnen til å styrke vår mentale kapasitet? En fascinerende del av svaret ligger i naturmiljøets visuelle kompleksitet.

Naturen fremstår nesten alltid som variasjoner over ikke-lineære former, det vi si buede, sirkulære, ikke -symmetriske former i komplekse mønstre, i motsetning til menneskeskapte miljøer som preges av rette linjer og vinkler.

Underlig nok, eller kanskje ikke så rart, gitt vår evolusjonære historie som mennesker, så tolker hjernen vår denne ikke-lineære visuelle kompleksiteten som beroligende.

Mer presist betyr det at naturinntrykk ikke påkaller hjernens ufrivillige oppmerksomhet på samme måte som menneskeskapte visuelle inntrykk.

De består i større grad av rette linjer og former – som altså i et utviklings perspektiv er ‘unaturlig’ og derfor mer krevende og forstyrrende for hjernen. Synsinntrykk fra natur virker beroligende og dermed restituerende på en stresset hjerne.

Natur kan være stille og gratis terapi for et oppjaget og stresset samfunn. Det virkelig alvorlige er at nedbygging av natur reduserer muligheter til å styrke livskvalitet og mental og fysisk helse, på måter som ofte er mer effektive enn medisiner og helt uten negative bivirkninger.

I møte med nok et stykke rasert natur, så tenker jeg at det haster mer enn noensinne å skjønne hva vi mister.

Og jeg må nok finne meg en ny sti til mine vandringer.