Hva skal vi kjempe med?

Har du begynt å preppe? Selv kjører jeg rundt med telt og 20 liter vann i bilen. Det er egentlig bra, for jeg ryker aldri på dyrt vann på bensinstasjoner lenger.

Men bakteppet er mørkt. For hver ny maktperson som tramper på andres verdighet – da vakler troen.

Har det noen hensikt? Er det bare naivt å tro på menneskeverd, fellesskap og utvikling, når det kan se ut som om grådighet og forakt belønnes?

Er det noen vits å lære barn å ta hensyn til andre når verdensledere ydmyker mennesker for å lage content og godt TV? Når det blir helt vanlig å høre statsledere si at «Jeg må ha landet deres» for det er en god deal.

Når sånt blir kult og badass – hva er poenget med noe som helst?

Mørke tanker
Jeg satt altså i bilen med telt, hunder og mye vann, og tenkte mørke tanker. Hva i heiteste kan jeg stille opp med? Hva kan jeg kjempe med?

Vent litt ... Hadde jeg ikke hørt dette spørsmålet før? Hvor?

Jo da, jeg har sunget og analysert Nordahl Griegs Til Ungdommen på Horten Videregående skole i forrige årtusen, men det har alltid vært med en distanse – som et 2. verdenskrig-dikt.

Nå kjennes det plutselig skremmende relevant. Som om det kunne vært skrevet i går.

Hva er vårt våpen?
Det ble skrevet i 1938, også da med krigsskyer over horisonten. Også da med fascismen på fremmarsj, og menneskeverdet truet.

Likevel er teksten ikke et rop om hevn, men et løfte om håp. Nordahl Grieg gir oss en klok oppskrift på hvordan vi best møter mørke tider. Han ber oss innstendig om ikke å hate, men å skape. Være kreative i stedet for reaktive.

Han er ikke naiv, for han vet hva det koster: «Dø om du må».
Han oppfordrer til disiplin og forpliktelse. Ikke i form av stormende taler eller heltedåder, men i motet til å velge godhet – igjen og igjen.

Godhet, ikke bare mot andre, men også i møte med vår egen frykt, bekymring, smålighet og likegyldighet – en godhet for vårt eget mørke.

Edelt er mennesket?
Her må vi stoppe litt, for Nordahl Grieg tok feil når han påstår at mennesket er edelt. Vi har forskning nå, som viser at vi mennesker ikke er særlig edle av natur. Vi kjemper fortsatt for at vår «klan» skal ha det best mulig, gjerne på bekostning av andre.

Vi kjemper daglig for å bli sett og hørt. Vi kan krangle om arv og bli dypt fornærmet over små ting.

Hjerneforskningen begynner å bli klar: Vi er utstyrt med en hjerne som er i overkant årvåken på farer og akutt overlevelse. Vi er dessverre skapt for frykt og skepsis, ikke glede og ro. Kanskje det er derfor det er så lett å skremme, og splitte oss?

Krig er forakt for liv
I en verden som skjelver av frykt er det å holde fast ved den menneskelige varmen et modig valg.

Å møte hat med verdighet, urett med mot, likegyldighet med forståelse – det er å stanse granatene «med ånd».

En som også lærte oss dette, var den østerrikske psykiateren Viktor Frankl, som overlevde de tyske konsentrasjonsleirene. Han forsto at han ville dø i Auschwitz dersom han ga etter for følelser som hat, frykt og forakt.

Derfor dyrket han opplevelsen av mening – også som fange, og han ga seg selv oppgaven «å overleve, slik at jeg kan fortelle».

Fred er å skape
Det har han da også gjort, til gagns, gjennom boken Livet må ha mening, og særlig ett sitat rommer selve definisjonen på vår frie vilje – selv under grusomme omstendigheter.

«Mellom stimulus og respons finnes det et rom. I det rommet ligger vår mulighet til å velge vår respons. I vår respons ligger vår vekst og vår frihet.»

Selv under ekstreme forhold har vi en frihet til å velge hvordan vi forholder oss til det som skjer med oss – og dette valget former vår utvikling som mennesker.

Har du en beredskapsvenn?

I tråd med norske myndigheters råd om beredskap er jeg forberedt på å klare meg selv i én uke ved kriser som kan ramme strøm, vannforsyning, mattilgang eller kommunikasjon.

Jeg har skaffet meg en beredskapsvenn – fjorårets nyord – en god venninne som er knallgod på alt jeg er dårlig på. Og jeg praktiserer aktiv takknemlighet så å si døgnet rundt. For fuglesangen. For blomstene. For gode naboer.

Vi vil ta vare på varmen
Takk og lov for at vi bor i et land der vi fortsatt våger å være uenige. Der vi fortsatt stoler på hverandre, selv om folk kan være «pisse irriterende», som de sier så treffende hos vår gode nabo i sør.

Og hvis det verste skulle skje, og vi seriøst får bruk for teltet og vannet i bilen. Da kan vi holde fast på tanken om at utviklingen fortsetter uansett hva som skjer på kort sikt – sånn ca. fire år.

Menneskeverd og fellesskap vil vinne til slutt, rett og slett fordi kjærlighet er en bedre deal enn hat.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn – varsomt på armen.