Hva om vi aldri kommer inn i Gaza?

– Dere kommer aldri inn, sa eksperten jeg snakket med.

– Med de ødeleggelsene og planene som ligger der, så kommer de aldri til å slippe inn internasjonale journalister.

Jeg hadde aldri tenkt den tanken før. Hva om det faktisk stemmer, at vi aldri slippes inn?

I snart to år har jeg fått det samme spørsmålet om og om igjen:

«Hvis du får muligheten til å dra til Gaza, vil du ta den?»

Svaret mitt har alltid vært «ja» uten å nøle. Det er ikke fordi jeg ikke kjenner på usikkerheten. Gaza er tross alt et katastrofeområde med en pågående krig.

Men fordi det er jobben min, og det er viktig.

Uavhengige journalister må inn for å dokumentere det som skjer og gi en stemme til dem som ellers ville blitt glemt.

Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at sannheten aldri kommer frem.

Magert førsteutkast av historien

Mens Winston Churchill sa at historien blir skrevet av seiersherrene. Så sa BBCs nyhetsdirektør, Deborah Turness, for noen dager siden at det er pressen som skriver den første versjonen.

​​​​​​

Akkurat det førsteutkastet kan bli tynt om Gazakrigen.

Første gang jeg fikk spørsmål om å dra til Gaza, var den dagen Israel gikk til krig.

Jeg hadde akkurat landet på Ben Gurion lufthavn i Tel Aviv. Det var 7. oktober 2023. Hamas holdt fortsatt på å gjøre fredelige lokalsamfunn om til åsteder.

Ingen ble spart, verken barn, gamle eller ungdommer på festival.

De skjøt, brukte sabler og kniver og tente på hus for å tvinge familiene ut.

Det var den verste massakren på jøder siden Holocaust, og det utløste en krig vi fortsatt ikke kjenner rekkevidden av.

Mens jeg sto og ventet på kofferten min, ringte redaksjonslederen.

«Kan du dra til Gaza?»

Jeg hadde bare vært i Gaza en gang, i 2011.

Der husker jeg at jeg satt på en balkong på et hotell i Gaza by og så barn leke på stranden. Lyden av skudd nådde av og til inn fra havet. Det israelske Forsvaret skjøt varselsskudd for å hindre fiskebåter fra å dra ut.

Nå var det krig der, og det var terrorangrep i Israel.

Jeg svarte at jeg kunne dra. Faktisk hadde jeg allerede planlagt en tur til Gaza og sendt kopi av pass og andre papirer til den Hamas-styrte enklaven noen uker tidligere.

Det virker naivt nå, men vi så ikke at krigen skulle utspille seg bak lukkede dører. Det som kom, var ikke bare en militær respons, men internasjonale medier skulle også holdes ute.

I stedet måtte vi rapporterte om den varslede bakkeinvasjonen så nært Gaza vi kunne komme, mens ortodokse jøder danset rundt oss. Ifølge dem selv så feiret de at målet var nært, for nå skulle de vende tilbake til Gaza.

Det er gått snart to år, og både de og vi venter fortsatt.

Propagandakrigen

Vi er avhengige av lokale journalister for å vite hva som skjer, og de jobber under helt ekstreme forhold og med store begrensninger.

Det nærmeste jeg har vært Gaza i løpet av denne tiden, var i august i et jordansk Hercules-fly. Det slapp nødhjelp over den utbombede enklaven.

Da bakluken åpnet seg, så jeg for første gang ødeleggelsene med egne øyne.

Det var svartbrente bygninger og veier som ledet til nabolag som ikke fantes lenger.

Men avstanden var for stor til å ta inn mer enn konturene av en katastrofe.

For et par uker siden fikk jeg tilbud om å komme inn på bakken som embedded med IDF. Altså i følge med israelske styrker. De hadde en plass igjen for å bli med og se lageret av nødhjelp som har blitt sluppet inn.

Israel påstår at de leverer nok nødhjelp. De mener det er FN som er problemet, og at hjelpen hoper seg opp fordi FN ikke får distribuert den.

FN sier derimot at det er nesten umulig å hente hjelpen på grunn av byråkrati og militære hindringer.

Jeg takket nei.

Føringene for hva du kan filme og eller hvem du kan snakke med, gjør en reell journalistisk jobb umulig. Du ender opp som en del av propagandaapparatet.

Aldri før har en krig blitt dekket på denne måten.

Krig sett innenfra

Jeg har selv dekket krig innenfra, både i Afghanistan og Ukraina.

Det var en veldig spesiell følelse å jobbe i et europeisk land i krig.

Landskapet var kjent med furutrær og løvskog på begge sider av veien, men også fremmed med forlatte kontrollposter og utbrente stridsvogner.

I det vi sjekket inn på et hotell nærmere fronten, ulte luftvernsirenene.

Jeg husker jeg tenkte:

«Hva gjør jeg her? Hvorfor har jeg satt meg i denne situasjonen? Noe så idiotisk.»

Men så begynner du å jobbe. Du møter soldater som styrer droner mot russiske posisjoner, leger som behandler skader du aldri har sett før, vanlige folk som flykter fra okkuperte områder og mødre som prøver å beskytte barna sine uten å vite hvor neste rakett treffer.

Du vender deg på en merkelig måte til krigen, slik innbyggerne også har blitt nødt til. I Ukraina er journalister til stede og vitner historien. I Gaza står vi fortsatt på utsiden og banker på.

Sannheten begravd i sanden

Israel sier det handler om sikkerhet. Men over 130 mediehus har kalt det et brudd på pressefriheten.

Når uavhengige journalister holdes ute, blir det vanskeligere å ettergå hendelser og mulige krigsforbrytelser.

Et eksempel på en slik hendelse, som Israel bokstavelig talt forsøkte å begrave, er de 15 palestinske helsearbeiderne som ble drept 23. mars sør på Gazastripen.

Israel hevdet at utrykningskjøretøyene som var på vei imot deres posisjoner verken brukte frontlys eller blålys.

Senere ble både kjøretøy og helsearbeidere funnet under sanden. Men også en video, som en av de drepte hjelpearbeiderne hadde filmet på en mobil. Den viste blinkende lys, helsearbeidere i full ambulanseuniform og lyden fra israelske automatvåpen.

Videoen avslørte løgnene, men det var tilfeldig.

Også Hamas utnytter fraværet av journalister.

De hevdet at protestene mot dem i gatene var styrt av israelske kollaboratører, og henrettet senest for noen dager siden tre palestinere av samme grunn i Gaza by. Og kaoset rundt matutdelingen tjener Hamas sin sak ved at Israel blir mer presset.

Men vi er ikke der. Det gjør det vanskelig å dokumentere Hamas sine forbrytelser mot palestinere.

Tilbake til utgangspunktet:

«Kommer vi noen gang inn?»

Jeg tror ikke det skjer med det første, uansett fredsinitiativ fra Trump. Israel har ikke gitt noen signaler om at de vil åpne Gaza for mediene før sikkerheten er garantert og Hamas er ute av bildet.

Det kan ta måneder.

Så hvis jeg får spørsmålet igjen, om jeg er villig til å reise inn, tror jeg at svaret blir: Jeg rekker det nok ikke. For nå pakker jeg snart kofferten og reiser hjem til Norge.