Hva med å tilgi hverandre i julen?

Se for deg den ikoniske åpningsscenen i mange nordmenns favorittjulefilm Love Actually.

Fra ankomsthallen på Heathrow, der barn, foreldre, kjærester og venner blir gjenforent til jul.

Hugh Grants stemme sier, oversatt til norsk:

«Hvis du ser etter det, har jeg en snikende følelse av at kjærligheten, faktisk, finnes overalt.»

Det er en grunn til at så mange av oss elsker denne julefilmen.

Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Vi er ekstra følsomme rundt jul og har høye forventninger til høytiden, til oss selv og til hverandre.

Hvis jeg som psykolog spør et hvilket som helst menneske om hvor motiverte de er for å hjelpe dem de er glade i, skårer de som regel svært høyt.

Mange sier at de er villige til å gjøre hva som helst.

Men hva om det innebærer å tilgi eksen?

Å innrømme egne feil? Å gi slipp på noen av grensene våre? Å tilgi oss selv?

Hva om barna, partneren eller foreldrene våre sier:

«Du kan begynne først?»

Ingen av oss liker å gå rundt med noe usagt og uoppgjort.

Selv om vi sier at vi vil gjøre hva som helst for at det skal slutte å gjøre så vondt på innsiden, vil vi ofte ikke gjøre det som faktisk må til for å løse opp knutene.

Det finnes så mange unntak og bortforklaringer som ender opp i et stille, men tydelig:

«Bare ikke dét.»

I en tid der familiebånd og nære forbindelser oftere slites i stykker, stikker konsekvensene av uløste konflikter dypere enn vi gjerne vil innrømme.

Jeg møter flere av dem på psykologkontoret i desember. Stressede mennesker som gruer seg til julefeiringen i familier der mye er usagt og uoppgjort.

I januar kommer enda flere. Mødre, fedre og ektefeller som ikke orker mer, og som opplever at julen fikk frem alt det vonde som tidligere var feid under teppet.

Rundt ferietider, og særlig etter juleferien, øker antall hjerte- og karsykdommer. Fenomenet er så kjent at det kalles «christmas holiday effect».

En mulig forklaring er økt inntak av fet og salt mat, samt alkohol. Kaldt vær kan være en annen.

Men jeg tror ikke det er hele forklaringen.

Høytider kan være emosjonelt krevende. Mange kjenner på ensomhet eller sorg, og vi krangler ofte mer rundt høytider, noe som bidrar til psykisk stress.

Mange bærer med seg en uro de ikke helt får tak i. En stille frykt for at kjærligheten de lever i, kanskje ikke er helt trygg.

Vi kan alle komme i situasjoner der vi sårer dem vi elsker.

Det kan være ord som ble sagt, ord som aldri ble sagt, eller en unnskyldning eller anerkjennelse som aldri kom.

Vi holder fast på vårt, og skyver samtidig bort dem vi lengter etter å være nær.

Vi bærer alle på uoppgjorte blikk, usagte setninger og relasjoner som har falt fra hverandre som knust porselen.

Jeg mener at rotårsaken til mange psykiske vansker handler om nettopp dette.

At vi går rundt med noe usagt og uoppgjort i våre nære relasjoner. Når vi ligger på dødsleiet, er forsoning ofte den sterkeste lengselen.

Hver dødsseng bærer et tema om å tilgi eller bli tilgitt. Det er dypt menneskelige lengsler, ofte godt skjult i hverdagen.

Veien til forsoning går ofte via den hjelpsomme skammen. Ikke den som pisker oss, men den som minner oss om forbindelsen.

Den som gjør det mulig å bøye nakken og si unnskyld, eller løfte blikket og tilgi.

Den som hjelper oss å ta ansvar for vår del av skaden, samtidig som vi står opp for kjærligheten. Den som gjør vi-et større enn jeg-et.

Å forsone seg eller tilgi er ikke å bagatellisere eller benekte det som har skjedd. Å gi slipp på hat og forakt er sjelden et valg vi bare kan ta.

Det er ofte et resultat av en reell vilje til å bearbeide smertefulle følelser og ta modige skritt for å reparere og komme videre.

Alt skal og kan ikke tilgis.

Ingen kan kreve unnskyldninger eller forsoning.

Noen ganger handler det om å gi slipp på det uoppgjorte og gi seg selv den unnskyldningen man aldri fikk.

Ved å kvitte seg med nag og bitterhet, og ved å akseptere ufullkommenhet hos oss alle, kan livet åpnes for nytt og friskere innhold.

Kanskje blir det da lettere å se verden med et lysere blikk, og oppdage alt det fine som fortsatt finnes.

Som i ankomsthallen på Heathrow.