Hva er forskjellen på en influencer og en idiot?

«Jeg skal ikke spise på 21 dager».

For noen år siden ville den setningen fått alle til å riste på hodet og undersøke om personen hadde røyket sokkene sine.

Men ikke nå i 2026.

Vi er i influensernes hjernedøde tidsalder, og ethvert tåpelig kvekk som kan skape buzz i media, blir sett på som en potensiell pengemaskin. Av både influenceren og media.

Så, selvsagt blir ideen noe av.

Dette er content, må vite, og ordet content er sterkt ereksjonsfremmende i de kretsene.

Dermed blir denne Snorre backet opp både av VGs redaksjonelle dekning, og VGTVs journalistiske og tekniske apparat.

Det hele blir likevel en innholdsmessig nothingburger som ser proff ut, men som er komplett idiotisk, grunnleggende meningsløs og potensielt skadelig.

Det krystes hele fire episoder ut av tøvet, med reklamesnutter foran og bak, og økning av trafikk til VGs forsider.

I tillegg henger hele resten av media seg på, til og med NRK vil ha en bit av kaka, og influenserens mobil koker.

Artige folk med lite utdannelse, men med sår på scrollefingeren, vil selvsagt ironisere over at jammen fan, her kommer det jo en kronikk, det beviser jo at denne ideen funker, og haha, nå blir det jo enda mer oppmerksomhet.

Fem latteremojis.

For oppmerksomhetsøkonomien er jo noe vi etter hvert er en del av enten vi liker det eller ikke – men likevel står det oss fremdeles fritt å påpeke at keiseren er uten klær, denne gangen også.

Kjernen i influenseridiotien er jo at vi alle etter hvert blir idiotisert.

Les også: Skal faste i 21 dager: Skjer dette, slutter han øyeblikkelig

I dette tilfellet er konseptet i slekt med all annen oppsiktsvekkende underholdning opp gjennom historien, som for eksempel byoriginaler som sto på Karl Johan og spiste lyspærer og meitemark mot betaling, slangetemmere i Marrakech eller fakirer som la seg på spikermatter – og folket står storøyde ved siden av og ser på.

Underholdning i Oslo kunne for ikke så mange år siden by på «Damen med skjegg», utstilling av «negerlandsbyen» og «Verdens minste mann», og folk valfartet ned og tok sakene i øyesyn mot betaling.

I dag har underholdningsindustrien flyttet seg ut på nett, og innholdet er dessverre nøyaktig like hjernedødt, bare mer teknisk sofistikert.

For hva er liksom kjernen i dette prosjektet? Hva er det vi får vite, hva lærer vi?

Jo – en fyr spiser ikke på 21 dager, og resultatet er at han blir – trommevirvel – SULTEN!

No shit, Sherlock.

Gjennom fire ulidelige episoder får vi altså hamret inn at denne personen er sulten.

Jaggu.

Dramaturgien krever et tidsforløp, og i de 21 dagene som forløper, blir vi i alle episodene presentert for en lang rekke kommersielle helseaktører, som jo naturligvis tar imot sjansen til eksponering.

For slik er den postindustrielle kapitalismens logikk blitt.

Les også: Bekymret for fastetrend

Noen får vist seg fram, noen får inn litt penger, og dermed er det knekkende likegyldig om konseptet er grunnleggende idiotisk og fordummende.

Skal man så øse seg så voldsomt opp over dette? Kan ikke folk få lov til å bli enda lammere i knappen hvis de vil, og vil bruke tiden sin til det?

Jo da. Samma det, bare tia går.

Men det dypeste problemet her er jo at dette ser ut som helseinformasjon.

Det er en forkledd og misvisende helseinformasjon selvsagt, og på slutten av prosjektet står denne Snorre fram og påstår at han har blitt «sterkere».

Tusen takk for den, og takk for at et velsmurt prosjekt har trigget enda flere spiseforstyrrede unge mennesker til å ta lignende skritt.