Husmorsoldatene marsjerer

Går tradwife-bevegelsen langt nok? Etter å ha fulgt debatten virker spørsmålet betimelig. Selve begrepet «tradwife» antyder at bevegelsen dessverre er en smule anakronistisk, sett i forhold til livsstilen de prediker. Den tiden da nevnte livsstil var fremherskende, var det norske språket nokså tomt for slike engelske uttrykk.

Engelskkunnskapen i allmuen var ikke særlig utbredt, så slike vendinger ville nok primært slått an i elitene.

Det er også grunn til å spørre om de såkalte tradwifene, på tross av god vilje, makter å leve opp til forbildene.

Ta dette med helautomatisk vaskemaskin. Slike apparaturer ble ikke vanlige før utover syttitallet og det lar seg ikke nekte for at de ble møtt med betydelig skepsis. Kunne skittentøyet virkelig bli skikkelig rent i den slags innretninger? Var ikke den gamle halvautomatiske med separat sentrifuge bedre?

Støvsugeren var vanlig allerede på femtitallet, om enn de naturligvis var langt mindre effektive enn nutidens maskiner.

Så visste da også tidens hjemmeværende kvinner at en skikkelig rengjøring naturligvis krevde både vann, grønnsepe (som den gangen kom i fast form og måtte piskes ut i vannet), stålull og andre redskaper.

De originale husmødrene var med andre ord lett gjenkjennelige på den skrukkete vaskehuden på fingrene, ikke bare av vask av tak og vegger, men også, naturligvis, av dagens mange oppvasker. Oppvaskmaskin var det selvfølgelig ingen som hadde hørt om, og oppvasken falt naturligvis på kvinnen, mannen skulle tross alt lese avisa og holde seg oppdatert i verden.

Diverse kjøkkenmaskiner som lettet husarbeidet fantes heller ikke, det nyttet ikke å helle melet ned i Kenwood-bollen og skru på bryteren, det var elting som gjaldt. Slik slapp man utgifter til treningssentre, som uansett ikke fantes den gangen.

I denne lykkelige tiden slapp man også forstyrrelser fra alskens skjermer. Ungene slapp både å bli plassert foran mer eller mindre egnede barneprogram på fjernsynet, for ikke å snakke om all tiden de slapp overlatt til skjermbrett.

Mødrene deres slapp også stadig å oppdatere sosiale medier hver gang de hadde utført noe i huset, bakt boller eller vært uten en tur med barna.

Så på tross av tradwifenes gode vilje er det altså grunn til å spørre om de er helt i mål.

En drastisk reduksjon av husholdningsapparater kreves nok for en autentisk tradwife-tilværelse, i tillegg, naturligvis, til å droppe internett.

Jeg vil tro dette kan åpne et marked for et papirmagasin, for eksempel månedlig, der man kan dele sine erfaringer fra tradwife-tilværelsen til glede for kolleger rundt omkring i landet. Slik slipper man dette evinnelige maset på sosiale medier.

Så lever vi jo dessverre i en tid der det er vanskelig å leve helt uten internett, for eksempel er det jo ting å ordne i banken som krever både bank-id og passord. Dette kan med fordel ordnes av mannen i huset.

Også det vil være i tråd med autensiteten tradwifene søker, det var jo uansett ofte mannen som ordnet med økonomi og den slags den gangen de originale husmødrene med skrukkete vaskehender holdt familien i gang.

Og mennene? Jeg foreslår en revival for pipe, papiraviser og hatt. Gjerne også Moskvich-biler, eventuelt Ford Anglia. Om det ikke blir så mye bilkjøring av det, blir det i hvert fall tid til å fordype seg i det som er under panseret på bilene, en lenge glemt kunnskap.

Og altså, mine herrer: Glem ikke å løfte på hatten til hilsen når du passerer en tradwife på gata.