Høyre har dårlig tid

GAMMEL OG NY. Erna Solberg har vært leder i Høyre i 22 år. Ine Marie Eriksen Søreide er ny leder. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Etter det massive valgnederlaget har Høyre vært som et trist nachspiel.

Dette er en kommentar

Men med ukoordinerte utspill i stedet for lunken pils. Klaging på Oslo-dominans i stedet for klimprende gitarspill.

Man kan si mye om de mange forslagene som er slengt ut de siste månedene, men kutt i sykelønnen, mer kommunereform, fjerne hele formuesskatten og ja til EU minner mer om turneen We love the 90s enn om genuint nye analyser og løsninger.

Høyre har utspill, men ingen tydelig retning. Politikk, men ingen klar strategi. Profiler, men ingen klar ledelse. Foreløpig.

Høyres landsmøte i helgen illustrerer en av utfordringene.

Mye av tiden er satt av til å takke av Erna Solberg. Det skulle bare mangle for Høyres lengstsittende statsminister gjennom tidene og partileder gjennom 22 år.

Selv om valget ble en trist avslutning for stjerna Erna Solberg, er bragdene hennes uomtvistelige.

Bare unntaksvis har Høyre vært et bredt folkeparti: Før kvinner fikk stemmerett, under brennevinsforbudet tidlig på 1900-tallet, under Kåre Willoch (og Erling Norvik) og under Erna Solberg.

Solbergs mantra – gjentatt i et avskjedsintervju i VG denne uken – er at politikk må handle om reelle løsninger på virkelige hverdagsproblemer. Eller som Arbeiderpartiet sier det for tiden: Det viktigste i folks liv må være det viktigste i politikken.

At det feilet spektakulært i 2025, kan få mange til å tenke at nå må partiet «spisse profilen», som det alltid heter etter nederlag. Det er nok riktig, men ikke om den blir så skarp at folk stikker seg – eller stikker et annet sted.

Høyres problem er ikke at de er for flinke til å fange opp folks hverdagsproblemer, for å si det slik.

DYNAMISK DUO. Kåre Willoch (t.v.) fra beste Oslo vest og Erling Norvik fra Finnmark var to sider av høyrebølgen på 80-tallet. Willoch og den folkelige Norvik samarbeidet tett. Foto: Inge Gjellesvik / NTB

Veldig mange i Høyre virker genuint usikre på hvor veien bør gå videre.

Partiet er i en skvis. Hvis vi deler velgerne i to grupper – «de som er sinte» og «de som er redde for de som er sinte» – går den første gruppen til Fremskrittspartiet og den andre gruppen til Arbeiderpartiet.

Ingen partier bytter flere velgere enn Høyre og Frp. Det er på ingen måte nytt at Frp er størst. Allikevel er trusselen større denne gangen. Frps vekst er del av en større trend i alle vestlige land. Partiet har både en bredere profil og seks års regjeringserfaring.

Velgerne som har forsvunnet til Frp, har dessuten en annen type høyreprofil enn den som har dominert i Høyre. De er opptatt av egen økonomi og lavere skatt, men også mer skeptiske til innvandring og klimapolitikk. Og de er slett ikke entusiaster for EU.

COOL AND THE GANG. VG møtte Høyres ledelse på pub. Ny partileder Ine Eriksen Søreide (49), Henrik Asheim (42) og avtroppende Unge Høyre-leder Ola Svenneby (28) som nestledere. Sammen med ordfører i Sortland, Grete Ellingsen (49), Peter Frølich (38) og kvinnepolitisk leder Margret Hagerup (45) skal de utgjøre Høyres arbeidsutvalg. Foto: Helge Mikalsen / VG / NTB

Under valget var mange i den notorisk selvsentrerte Oslo-gryta opptatt av at Frp spiste seg inn i Høyres mest solide høyborger på vestkanten. Sannheten er at Høyre holdt stand i villastrøkene. De store tapene kom i vest og sør, langs kysten.

Det er ikke Peder fra Holmenkollen som har forlatt Høyre, men Peder Olsen fra Haugalandet.

Han bor langs kysten, jobber i privat sektor og har kortere eller middels lang utdannelse. Go west, som Village People og Pet Shop Boys sang.

Hvis Høyre igjen skal bli største parti på borgerlig side, må de hente mange av disse velgerne tilbake. «Så enkelt. Så vanskelig», som en som kjenner partiet godt sier det.

Å VESTLAND, VESTLAND. Karmsund bro. Foto: Jan Kåre Ness / NTB

Men vil velgerne stemme på et parti som er et slags Frp-light?

Nei, mener mange i Høyre. Løsningen er ikke «å gå til høyre i gamle debatter», som en sier. Frykten er at det kan gi enda større lekkasjer til venstresiden og Ap.

Den aller verste skjebnen for et parti er allikevel å bli irrelevant.

For å forstå samtiden har Høyre i det siste brukt mye tid på analyser og forståelse med hjelp fra kloke hoder og eksperter. Det er smart, men på et punkt må man kommunisere noe tydelig til velgerne også.

Den nye ledelsen i Høyre er solid.

Det er kanskje ikke enorm politisk avstand mellom dem. Allikevel tror jeg velgerne ser svært ulike profiler – men uten at de går opp i en høyere enhet. Hvis ny nestleder Ola Svenneby egentlig sier det samme som ny leder Ine Eriksen Søreide om for eksempel innvandring og integrering, er det i beste fall vanskelig å få med seg.

Eriksen Søreide har en formidabel oppgave foran seg med halvannet år til kommunevalget. Enklere blir det ikke av at hun den siste uken har brukt mer tid på å snakke om vennskapet med eks-ambassadør og tidligere Ap-statssekretær Mona Juul, enn om retningen for partiet hun skal lede.

Men Mona Juuls ånd lar seg nok fordrive.

Og så kan Høyres landsmøte trøste seg med at før Erna ble stjerna, var partiet også i dyp krise. Det er med andre ord mulig å komme videre. Men da må noen lede vei.

Jeg var politiker i Høyre i mange år, inkludert statsråd i Erna Solbergs regjering fra 2013–21. I forbindelse med landsmøtet har jeg også sendt en videohilsen til Erna Solberg.